”…som en pose med smågodt og dundersalt”


Per Olav Kaldestad og Karin Beate Vold (red.):
Årboka. Litteratur for barn og unge 2006
184 sider, Samlaget/Norsk barnebokinstitutt 2006

Anmeldt av Åse Kristine Tveit

Den er mildt grønn i år, årboka. Spekteret av farger lyser i bokhylla med de åtte tidligere utgavene og heldigvis er det ennå mange fargemuligheter igjen til omslag på kommende årbøker. Årboka er blant de viktigste publikasjonene på det norske barnelitteraturfeltet, og den åpnes med forventning av bibliotekarer, studenter, lærere, forlagsfolk, kritikere og mange andre som er interessert i hva som hender i barnelitteraturen. I mangel av tidsskrift er årboka en viktig kanal for formidling av forskning og annet stoff om barne- og ungdomslitteratur på norsk.

Unge stemmer om ung litteratur
Barnelitteraturforskningen har en ny generasjon i startgropa. Flere arbeider med doktorgradsprosjekter ved ulike universitet, og tre av disse er bidragsytere i årets utgave. Det er Åse Marie Ommundsen, Anna Beate Storm-Larsen og Anne Skaret. Kontinuiteten er samtidig sterkt til stede, både med bidraget fra Einar Økland, årets vinner av Kari Skjønsbergs pris til fremme av forskning om barne- og ungdomslitteratur, og med artikler av Harald Bache-Wiig og Rolf Romøren, som begge må sies å tilhøre seniorsjiktet av forskere på dette feltet.

Flere tema finnes innenfor de grønne permene. Ungdomsbøker er ett av dem, med flere artikler som analyserer ungdomsromaner av blant andre Tormod Haugen, Hilde Hagerup og Maria Küchen. Det er dessuten et intervju med Hilde Hagerup, som til Per Olav Kaldestad forteller at hun gjerne vil gi leseren en førstegangsopplevelse av noe stort, for eksempel den første lesingen av en kjærlighetsfortelling. Hun setter også sin egen skriving nærmere leserens rolle, ved å betone skrivingen som oppdagelse. Intervjuet danner en fin sammenheng med Siri Odfjell Risdals analyse av Hagerups roman Bølgebiter og Küchens Sång till en fjäril. Ved hjelp av feministiske språk- og litteraturteoretikere undersøker Risdal hvordan disse romanene gir språklig uttrykk for den i hovedsak tause og ikke-utagerende mobbingen i fortellingenes jentemiljøer. Det er spennende lesning og interessante analyser, og artikkelen gir umiddelbart leselyst. Artikkelens nokså begrensede format gjør dessverre at det blir snaue teoretiske presentasjoner, og lite plass til å påvise flertydigheten i særlig Hagerups tekst.

Litteraturhistorisk snadder
Barnelitteraturhistorie er et annet stort tema i år. Einar Økland har, ikke uventet, funnet skatter på barnelitteraturhistoriens roterom. Ikke Nicorette, men Nicolette kalte hun seg, Karen Sofie Hansen som skrev to svært populære barnefortellinger på vers i mellomkrigstida. Rolf Romøren skriver om samme tidsperiode, om guttebokforlaget Winju Simonsen. Det er en fortelling om en temmelig nådeløs kamp på forlagsfeltet. Ikke engang Tarzan kunne redde et lite forlag som valgte sin egen vei.

Harald Bache-Wiig viser, med sitt sveip gjennom norsk barnelitteraturs historie, hvordan den hele vegen har vært sterkt influert av andre lands litteratur, særlig engelsk, og med Alice i Eventyrland som den viktigste inspirasjonskilden. Det er en både interessant og tidsaktuell artikkel, i en situasjon der nasjonal enhetskultur ikke lenger kan opphøyes til norm. I denne sammenheng må også Anne Skarets bidrag nevnes, ”Flerkulturell barne- og ungdomslitteratur i Norge”. At dette feltet blir tatt opp, undersøkt og arbeidet med, er godt og betimelig. Skaret skriver engasjerende og drøfter det problematiske ved betegnelsen flerkulturell litteratur. Hun setter begrepet inn i ulike sammenhenger; tematisk og motivisk, med en mengde eksempler fra seinere års litteratur.

Dundersalt og sikringskost
Flere forfattere gir oss gløtt inn i deres skrivestue. Bjørn F. Rørvik, som har skrevet bøkene om Reven og Grisungen, slår fast at bøkene skal være som smågodt og dundersalt. De skal smake og virke. Etter at tekstene hans er ferdigskrevet, får illustratør Per Dybvig frie hender. Det ville vært interessant å lese illustratørens tanker om sin arbeidsprosess, eller kanskje helst se denne prosessen illustrert. Tenker han på leseren?
Av forfatterbidragene er det likevel Iben Sandemoses tekst, med sterke minner fra egen barndom, som sitter igjen så det dirrer. Må leses!

I ei årbok som utkommer i februar 2006, virker det underlig fjernt å lese en presentasjon av bokåret 2004. Ikke at det er noe galt med Anne-Stefi Teiglands framstilling, den er sannelig både kunnskapsrik og velformulert, og ville fungert supert som en veiledende hjelp til bokvalg og formidling for bibliotekarer og lærere, hvis den hadde tatt for seg 2005-året. En kan spørre seg om 2004-bøkene fortsatt finnes i salg når Mammuten har ristet av seg restene og vendt tilbake til permafrosten. Er det ikke mulig å få laget en bred presentasjon av fjorårets bøker? De to kritikerne som har valgt ut noen bøker hver fra 2005 og formidler disse på en god måte, er mer tilfeldige nedslag i bokåret. Jeg skulle gjerne sett både bredde og punktnedslag.

Som alltid har Årboka en rik siste del, med viktig og nyttig utgivelsesstatistikk for alle typer barnelitteratur, bibliografi over barnelitteraturforskning, adresser og informasjon om barnelitterære institusjoner og oversikt over pristildelinger. Dette er solid arbeid som gjøres hvert år på Barnebokinstituttet.

Om redaktørene er mottakelige for ønsker: Tema for neste årbok kunne jo være fagbøker…