2.0-samtalen i fullversjon



Igangsatt 28. februar av Mari Toft:

Kjære gruppe, bestående av (i alfabetisk rekkefølge):

Thomas Brevik, Sjøkrigsskolens bibliotek, Bergen

Magnus Enger, biblioteket ved Høyskolen i Bodø

Knut Hegna, Universitetsbiblioteket i Oslo

Jannicke Røgler, Fylkesbiblioteket i Buskerud, Drammen



Som jeg har nevnt for dere alle i telefonen, og etter idé fra Thomas, vil jeg gjerne sette opp en diskusjon om Bibliotek 2.0 her i e-posts form, et slags "Dagsnytt 18" i kanskje noe verdigere former som det høver seg bibliotekarer og over litt lengre tid enn de har til rådighet i radioen.
Utgangspunktet var Thomas' insistering at "2.0 er en samtale": Hva er da mer naturlig enn å prøve å presentere 2.0 med dets rekkevidde av aspekter nettopp i form av en samtale!
Nedenfor har jeg innledningsvis satt opp noen stikkord. Hensikten er overhodet ikke å gi noen "føringer", bare et startpunkt.


1) Forstår vi det samme med 2.0? (Postmoderne spørsmålsstilling: "Hva er 2.0 for deg?")
2) Avsporing eller modernisering?
3) Sett at et bibliotek "vil bli 2.0". Hva er utfordringene?
4) Bibliotek som IKKE vil: Bakstreversk? Frasier de seg sin fremtidige eksistensberettigelse? Eller er "vil ikke" også en opsjon?
5) Hva gjøres/bør gjøres for å implementere de nødvendige endringene i biblioteket?
6) Og så desserten: Hva blir gevinsten? Hva er det som gjør bibliotekene bedre (og hvordan) med 2.0?
7) Hva blir 3.0? (m.a.o. hva må vi strekke oss etter på litt lengre sikt)


Regler for diskusjonen: Ingen. Fritt fram for å besvare eller kommentere ethvert spørsmål når og hvordan det passer en, samt fremme helt nye problemstillinger.

Velkommen!

Hilsen Mari Toft, Bok og Bibliotek. Tlf: 468 22933





Knut, 1/3 kl 08.34:

Jeg forstår 2.0 omtrent slik: en mulighet for brukerne av våre tjenester til å involvere seg "online" på ulikt vis: kommentere dokumenter, diskutere tjenester, ikke bare med oss, men også med hverandre (til glede/sorg for oss).

Jeg ser ikke noe galt i at det eksperimenteres med dette for å finne de rette veiene å gå (og for at andre kan unngå blindveiene). Jeg setter pris på at noen gjør det.

For små bibliotek som ikke er bundet opp av moderinstitusjonens webverktøy/design, mener jeg det er en god ide å organisere sine web-tjenester gjennom et blogg-verktøy. Det har flere gjort med hell, men enkelt å komme i gang og det trengs ikke stor teknisk innsikt. Flotte greier.

Samtidig syns jeg at det er ting som er viktigere for å utvikle biblioteket og som teknologien nå gjør oss i stand til å få til - for første gang i historien : å få universell bibliografisk kontroll. Helt siden Konrad Gessner lagde sin "Bibliotheca Universalis" i 1545 har biblioteken arbeidet med dette spørsmålet. Universell bibliografisk kontroll globalt tilgjengelig. Det er målet vi kan nå, om vi vil.

 

Magnus, 1/3 kl. 10.53:
> Jeg forstår 2.0 omtrent slik: en mulighet for brukerne av våre tjenester til å involvere seg "online"
> på ulikt vis: kommentere dokumenter, diskutere tjenester, ikke bare med
> oss, men også med hverandre (til glede/sorg for oss).

Det er én måte å se det på, men litt snevert som en definisjon, sånn som jeg ser det.

Jeg oppfatter 2.0 som starten på en prosess som innebærer utvikling av nye dokumentasjonsformer, en tilpassning til dokumentenes liv i det digitale miljøet. Jeg har prøvd å skrive litt om det her:
http://www.enger.priv.no/?subj=367&focus=blog

** For meg har (Web) 2.0 to viktige "sider":

* Brukerinvolvering, brukerprodusert innhold, brukerprodusert organisering, verktøy-tankegang

- Man bruker ikke bare Nettet for å lese tekster, men man bruker det som et verktøy - for å katalogisere boksamlingen sin (LibraryThing) eller filmene sine (IMDb), for å finne nye musikk (MySpace) osv

- Det bygges opp tjenester rundt dokumenter som er produsert av "folk som ligner på brukerne" (det vil vel alltid være flere brukere enn produsenter) - kjente eksempler er Flickr, YouTube osv, men open archives/institutional repositories innenfor Open Access-bevegelsen kan også komme innunder her.

Wikipedia er vel det mest kjente eksempelet på brukerprodusert innhold, og debatten har ikke latt vente på seg. Problemet er kanskje at Wikipedia presenterer seg som et leksikon, mens det i realiteten er leksikon 2.0 - en form som er tilpasset Nettets egenskaper. Et slikt dugnadsarbeid ville være utenkelig uten Nettet, samtidig som Nettet innbyr til nettopp den typen fortløpende oppdateringer som mange trekker frem som en fordel ved Wikipedia. Bibliotekarer er både for og mot Wikipedia, men jeg registrerer i hvert fall at det er katalogisert i BIBSYS, så helt avvisende er "vi" ihvertfall ikke.

- Tjenester berikes med bidrag fra brukerne - bokomtaler hos Amazon, diskusjoner i stadig flere nettaviser (jeg har ikke sett mange eksempler på at slike diksusjoner er veldig berikende, men det sier kanskje mer om menneskenes natur enn om teknologien? Det vil kanskje også fungere bedre i engere kretser enn dem VG og Dagbladet henvender seg til? Og av og til virker det som artiklene legger opp til at det skal bli mest mulig diskusjon (fordi det er bra for businessen), uavhengig av saklighetsnivået.)

- Tagging

* Maskiner som snakker sammen

Datamaskiner har snakket sammen så lenge det har eksistert nettverk, men her tenker jeg på et litt høyere nivå, der brukerne har direkte nytte av at maskinene snakker sammen. Dette realiseres gjennom formater og protokoller som feks RSS, OPML, OAI-PMH på den ene siden og APIer (http://www.programmableweb.com/apis) som gjør det mulig å hente ut data fra ulike tjenester på den andre siden.

Kroneksempelet her er nyhetsleseren og RSS-formatet. Takket være disse to elementene kan jeg bruke en nettbasert tjeneste som Google Reader eller Bloglines og holde meg oppdatert på nyheter fra hundrevis av kilder på en relativt grei måte, og i hvert fall mye mer effektivt enn hva som var mulig før RSS begynte å bre om seg.

Det som er gjør 2.0 "anderledes" er at disse teknologiene har blitt så tilgjengelige, både i form av at det finnes en drøss med åpent tilgjengelige tjenester der hvem som helst kan hente ut data + at det har blitt relativt enkelt å ta dem i bruk på ulike måter - fra widgets som man kan putte på hjemmesiden sin ved å kopiere et par linjer med kode til mashups (http://www.programmableweb.com/mashups) der man med relativt beskjedne kunnskaper innen programmering kan lage nye tjenester basert på data fra åpne kilder.

(Ihvertfall litt) beslektet med dette er egenskaper ved tjenester som baserer seg på å registrere brukernes atferd, og bruke den for å feks gi anbefalinger. Kroneksempelet er vel Amazons "andre som køpte denne boka kjøte også...".

** Bibliotek 2.0

Hva så med bibliotekene?

Jeg ser ingenting i veien for at vi begynner å eksperimentere med de mulighetene 2.0 gir oss.

RSS for nye bøker bør kanskje være et greit første skritt, en del av biblioteksystemene har dette allerede, men BIBSYS har det ikke.

Et omfattende og i mine øyne ekstremt spennende tiltak ville være å tilby brukerne våre funksjonalitet a la den man finner hos LibraryThing: kommentarer, tagging, sosiale funksjoner, RSS feeds, widgets til å putte på hjemmesiden osv. Men det må dekke alle våre dokumetasjonsformer: bøker, filmer, elektroniske dokumenter, tidsskrift, artikler osv. Og vi må se hvordan vi kan tjene *våre* brukere best mulig - i et fagbibliotek ligger det snublende nær å tenke i retning av feks referansehåndtering/oppsett av referanselister + pensumlister.

Det er vel denne veien Stockholms stadsbibliotek har begynt å gå, det blir spennende å se hvilke erfaringer de gjør seg etter hvert.

I denne prosessen spørs det om ikke vi må endre litt på hvordan vi tenker også, feks at det er brukeren som står i sentrum, ikke vi. Jeg har tolket flere av skeptikerne som at "ok, vi kan gi brukerne lov til å tagge i katalogen, men det må ikke komme i veien for de kontrollerte emneordene, og "noen" må holde et øye med at ikke taggingen blir helt feil". Dette er å starte i gal ende. Vi vil ikke få brukerne til å taggge bare for å få en hjelp til å organisere katalogen vår. Vi må ta utgangspunkt i brukeren. Hvis brukeren ønsker å orgainsere "sitt bibliotek" med tagger så gi dem den muligheten. Og *så* kan vi se om vi kan bygge noe interessant oppå summen av alle de "egoistiske" taggene.

Oj, dette ble langt og springende, men det kan kanskje være ok som en start? Skal prøve å bli mer fokusert etter hvert! Og bare for å ha det sagt: jeg er IKKE i mot forbedringer av katalogen! Vi må gjerne få på plass universell bibliografisk kontroll fortere enn svint, men jeg mener det må være mulig å jobbe med flere ting samtidig, uten at vi trenger å stikke kjepper i hjulene på hverandre eller rakke ned på hverandre.

 

Knut, 1/3 kl. 12.20:
Magnus sier: "Tjenester berikes med bidrag fra brukerne". Det er en påstand. "Berikes" er "litt" ladet. Det kan like gjerne være at tjenestene "forsøples" med bidrag fra brukerne.

Og: hvem er brukerne? Skal man ikke beholde en viss kritisk distanse til anmeldelsene på Amazon? Hvem er det som skriver? Har de kompetanse til å skrive det de skriver? Om jeg sier at en bok er dårlig fordi jeg ikke skjønte bæret av den, så kan den uansett være meget god for en annen (kompetent) leser.

Kan vi stole på artiklene om scientologi i Wikipedia?

Et av samfunnsoppdragene til bibliotekene er å skape orden i informasjonskaoset, ikke å bidra til kaoset. Vi har en del igjen å gjøre på dette feltet, for eksempel å oppheve skillene mellom de forskjellige systemfamiliene (Bibliofil, BIBSYS, Tidemann, Mikromarc), slik at vi bedre kan utnytte dataene (katalogisere ´en gang), bedre kan normalisere dataene (deling av emneordslister, autoritetsregistre). På disse feltene står teknologien klar til å brukes. Her vil nasjonalt samsøk virkelig kunne "berikes" på lang sikt. Dessverre er slike problemstillinger ikke behandlet i "Bibliotekreform 2014", der anses samsøk som et rent teknologisk problem.

 

Magnus, 1/3 kl.. 13.35:
Helt enig i at "berikes" er et svært ladet ord, som jeg brukte litt ukritisk her. Men selv når jeg tenker litt etter føler jeg at jeg kan stå inne for det. Om man mener at katalogen vil forsøples eller berikes ved å slippe til brukerne kommer kanskje ann på hva slags syn man har på brukerne? ;-)

Det vil utvilsomt bli forskjeller på de bidragene man får, noen vil man synes er bra og andre vil man synes er mindre bra. Men sånn er det vel med alle slags anmeldelser/omtaler? Personlig holder jeg i hvert fall "en viss kritisk distanse" til det jeg måtte lese av anmeldelser i aviser o.l. også. Jeg ville for øvrig også synes det var interessant å høre at en bok jeg vurderte å låne/kjøpe/lese at Knut Hegna ikke skjønte bæret av den, det ville kanskje kunne hjelpe meg til å danne meg en mening av om jeg selv ville skjønne bæret eller ikke.

Og da er vi inne på et av de interessante aspektene ved 2.0: det sosiale. Mange av de tjenestene vi tenker på som 2.0 gir muligheter for å blinke ut andre brukere som man enten kjenner til fra andre sammenhenger eller som man opparbeider tillit til innenfor systemet, det være seg fordi de skriver "gode" omtaler på LibraryThing eller laster opp "gode" bilder til Flickr (der finnes det usannsynlige mengder med totalt uinteressante bilder, men takket være kontakt-systemet kan jeg bygge meg opp en "strøm" av nye bilder som med en temmelig stor grad av sannsynlighet er tiltaltende for meg.). Og så kan vi sørge for å lage systemer som fremhever omtaler o.l. fra de brukerne man har valgt seg ut som interessante.

 

Thomas, 2/3 kl. 10.37:
Når vi starter med definisjoner så har jeg erfart at de fleste har sin egen definisjon av Bibliotek 2.0 som i stor grad springer ut av deres erfaringer og ståsted. Magnus har bakgrunn i Tromsø-tradisjonen hvor dokument står i sentrum, Knut står støtt og sikkert på Informatikkbiblioteket i Oslo. Når jeg ser meg rundt på blogger og den generelle diskusjonen rundt Bibliotek 2.0 så blir jeg overbevist om at selve definisjonen er et bevegelig mål, noe vi neppe får konsensus om de første årene. Og det er helt greit. Vi står overfor en god del store utfordringer i biblioteksverdenen, og hvordan vi møter disse er viktigere enn definisjoner og faste rammer, selv om det sikkert er tryggere å prøve å spikre en definisjon enn å begi seg ut på det flytende underlaget utviklingen peker i retning av.

Jeg blir i stadig større grad opptatt av to ting, det første er å få på plass praktiske verktøy som er nyttige for det enkelte bibliotek, og en faglig kompetanse på hvordan disse verktøyene kan brukes for å få bedre bibliotektjenester.

Samtidig har det dukket opp et "Bibliotek 2.0" manifest, både i tekst (http://liblogs.albany.edu/library20/2006/11/a_librarians_20_manifesto.html) og video (http://malin.typepad.com/biblioteksrelaterat/2007/03/bibliotekarie_2.html), som absolutt tar opp i seg et flertall av de tankene som jeg tror er kjerneverdier i et tonullunivers. Samtidig er det vel helt sikkert at dette manifestet må forandre seg over tid for å følge med i utviklingen. Et "levende" dokument, som en wiki, som alle burde få bidra til.

 

Magnus, 2/3 kl. 11.57:
Jeg er egentlig helt enig med Thomas i at det er for tidlig og lite produktivt å diskutere definisjoner, og at det riktige må være å konsentrere kreftene om å utvikle konkrete verktøy som gjør bibliotekene bedre i stand til å oppnå sine forplikteklser og mål.

Så kan vi kanskje bruke "bibliotek 2.0" som et påskudd for å få på plass det vi mener er viktig - inkludert, men ikke begrenset til, Knuts hjertebarn om normalisering og bedre utnyttelse av dataene våre?

 

Jannicke, 4/3 kl. 19.07:
Dette temaet engasjerer meg. Mye jeg har lyst til å skrive om. Det er farlig å bruke ordet paradigmeskifte, men jeg føler likevel at vi er inne i en dyp endringstid for bibliotekene.
1. Hva er 2.0 for deg?
2. 2.0 begrepet gir meg noen positive assosiasjoner som bibliotekar som jeg umiddelbart faller for. Det er begreper som demokrati, kunnskapsdeling og brukerstyring.
Bibliotek 2.0 har etter min mening flere dimensjoner
* Sosiale teknologier med brukeren i sentrum.
* Vi får brukerdrevne tjenester. Tjenestene er svært enkle å ta i bruk. Da jeg startet opp min blogg var det først og fremt for å bli kjent med verktøyet. Etter hvert har jeg sett at jeg kan bruke den til noe fornuftig. Dette er sentralt for meg. Jeg må kunne bruke det til noe og se nytten av det.
* Den semantiske web hvor maskinene snakker sammen.
* Denne utviklingen gir oss stadig bedre tjenester. Dette er tekniske løsninger som vi ikke nødvendigvis behøver å vite så mye om. Men vi må vite nok til å kunne kreve av våre leverandører av biblioteksystemer at de kan følge med i denne utviklingen og levere tjenester (standarder, utvekslingsformater) som maskinene kan gjøre seg bruk av.
* Fri programvare
* Fri programvare synes jeg også er en del av dette. Bibliotekarer står for en demokratisk tankegang med folkeopplysningstanken i ryggmargen ( i hvert fall tradisjonelt). Vi bør være i front av denne utviklingen og unngå proprietære systemer som binder oss opp i bruk av bestemte programmer. Jeg er veldig imponert over mitt biblioteks nye publiseringsløsning som er fro programvare. Det etableres nå to kompetansesentra for Fri programvare, et i Drammen og et i Tromsø. Dette som et ledd i regjeringens arbeid med eNorge. Kravene til å ta fri programvare i bruk kommer og som offentlige organisasjoner bør vi være i forkant.
* Kunnskapsorganisering
* Med de nye teknologiene får vi en sterk økning i deling av kunnskap. Innenfor høyteknologiske sektorer som olje og ikt har man lenge benyttet systemer som kalles ‰communities of practice‰ Dette innebærer i første rekke at personer med spesialkunnskap deler denne kunnskapen med andre og jobber sammen om å løse et problem. Det er personene som er det sentrale, men rundt disse bygges det iktløsninger som gjør at personene kan dele informasjon på best mulig måte. Statoil har f. eks bygd opp store systemer rundt dette. Bibliotekarer jobber med slike communities for å lette kunnskapsorganiseringen.
2. Avsporing eller modernisering?
2.0 er ingen avsporing. Teknologiene utvikles i en mer sosial retning som bibliotekene kan dra nytte av. Våre brukere sitter på masse kunnskap som vi gjerne kan benytte. Ved å ta dette i bruk kan vi få nye betydning i våre brukeres liv. Bruken av bibliotek er synkende. Vi må tilby nye tjenester både i det fysiske bibliotek og på webben. Å bare organisere våre informasjonsressurser etter Dewey er ikke nødvendigvis et gode for våre brukere. Som bibliotekar har jeg ofte problemer med å finne fram i ukjente bibliotek. Den måten vi organiserer våre emneord, var det De forente amerikanske stater som er USA. Husker ikke en gan Antagelig vil det være forskjeller her når det gjelder bibliotektyper. I et folkebibliotek vil det være kjempefint med kommentarer, anmeldelser og tagging av emneord.
1. Sett at et bibliotek vil bli 2.0. Hva er utfordringene?
Utfordringene kan deles i flere ulike momenter:
* Organisatoriske
* Endring er ofte smertefullt. Innenfor bibliotekverden er det mange eldre kvinner. Disse vil lett kunne føle seg truet av yngre it-kyndige menn. Det er ikke mange kvinnelige stemmer i 2.0 debatten. Det synes jeg er synd. Dersom man legger til grunn hvordan tjenestene kan anvendes til beste for oss og våre brukere tror jeg mange vil føle dette mindre truende. Vi må begynne å anvende 2.0 tjenester. Da tror jeg angsten hos kvinnene vil minke. Web 2.0 vil kunne framtvinge endringer. Vi kan ikke gjøre ting på samme måten lengre. Kanskje det bør være flere som jobber i it-avdelingen enn som jobber i katalogavdelingen.
* Systemleverandører
* Hovedproduktet til et bibliotek er i stor grad bibliotekkatalogen. Det gjør oss veldig avhengig av de som leverer biblioteksystemene. Disse leverandørene kan dessverre ikke sies å ligge i forkant av utviklingen. Får å få et bibliotek til å utvikle seg i 2.0 retning er vi nødt til å få i gang et press på våre leverandører.
* Kompetanse
* Mangel på kompetanse er noe jeg er svært opptatt av. Per i dag har vi ikke den kompetansen vi trenger når det gjelder å følge iktutviklingen. Det er få som behersker de nye teknologiene. Vi trenger opplæring. I USA har flere bibliotek tatt i bruk et interaktivt opplæringsprogram som lar de bibliotekansatte bli kjent med de mest kjente web 2.0 teknologier. Det tror jeg kan være en lur vei å gå.
* Bibliotek som IKKE vil: Bakstreversk? Frasier de seg sin fremtidige eksistensberettigelse? Eller er vil ikke også en opsjon?
* Faren er at bibliotek mister sin betydning og rolle i befolkningen. I Danmark snakker de om ‰bibliotek bypass‰, dvs. folk styrer utenom biblioteket. Min datter på 14 driver med en helt annen form for innformasjonsinnhenting enn det jeg gjorde på hennes alder. Og det er definitivt ikke biblioteket som er førstevalget. Selv de som ikke vil være med på denne utviklingen, vil bli dratt med i den grad våre leverandører klarer å ta i bruk de nye tjenestene.
* Hva gjøres/bør gjøres for å implementere de nødvendige endringene i biblioteket?
* Vi må diskutere fenomenet. Vi trenger en realitetsorientering (fælt ord) i forhold til våre omgivelser. I hvilken grad etterspørres våre tjenester, og hva kan vi si om brukernes fremtidige behov? Vi må tørre å eksperimentere med tjenestene og dytte p våre systemleverandører. For ikke å skremme bør vi ikke fokusere på det teknologiske, men i stedet ha hovedfokus på det sosiale aspektet. Vi må se det positive i at terskelen senkes for at flere skal kunne dele kunnskap og meninger på nettet.
* Og så desserten: Hva blir gevinsten? Hva er det som gjør bibliotekene bedre med 2.0?
* For de av våre brukere som er opptatt av de nye sosiale teknologiene vil vi få bedre tjenester. Ved å ta i bruk de nyeste utvekslingsformatene vil vi bli mer synlige på google (stedet hvor nesten alle starter sine informasjonssøk). Dersom våre data blir liggende i mer åpne formater, vil andre kunne lage nye tjenester av våre data noe som igjen vil gi oss økt synlighet.
* Hva blir 3.0? Hva skal vi strekke oss etter?
* Enda lettere å utveksle data og lage nye tjenester av eksisterende informasjon. Kunnskapsdeling tror jeg er et nøkkelbegrep.

 

Jannicke igjen, 6/3 kl. 10.03:
Det ser ut som vi er ganske enige om at vi står overfor store utfordringer i biblioteksverden. Jeg synes det er helt grunnleggende det Thomas skriver at vi må ha tjenester og den faglige kompetansen på plass raskest mulig. Jeg likte også godt 2.0 manifestet. Punktet om at vi må ta inn over oss at bibliotek endrer seg sakte er noe jeg skal tenke mer over. Jeg opplever nesten daglig at mine jobbomgivelser føler seg truet av 2.0 begrepet. Selv om jeg jobber på Drammensbiblioteket som burde være et av landets mest moderne, så er alle gamle holdninger dessverre tatt med over elva til det nye bygget. Det skal nok mer til enn et nytt bygg. Kanskje jeg er litt urettferdig nå, men jeg blir så utålmodig. Min løsning så langt har vært å ta i bruk noen av tjenestene på eget nettsted slik at folk får en mulighet til å se hvordan tjenestene virker. I Drammen har vi snakket litt om å lage et fornorsket opplegg av Learning 2.0 http://plcmcl2-about.blogspot.com/ Dette opplegget som gjør deg kjent med 23 ulike nye tjenester synes jeg virker veldig bra. Opplegget kan jo godt gjøres nasjonalt også. Kanskje noe å lage et prosjekt av og be om midler fra ABM-utvikling til.

 

Knut, 6/3 kl. 15.47:
Jeg er av og til (ikke alltid) opptatt av at vi har klare mål for det vi driver med og at vi utnytter teknologien for å nå disse målene. Jeg vil ikke at teknologien skal styre målene.

Jeg har litt inntrykk av at 2.0-folket er mer opptatt av midlene (teknologien) enn av målene. Når det er sagt: Jeg er også veldig fascinert av teknologi og jeg begeistres av måten Bibliofil utnytter ajax-teknologi til å forbedre emnesøk i deichman-katalogen.

Men ellers er det er akkurat som om det er litt flaut å stå for langsiktige verdier og sammenheng i informasjonsmengden.

Jeg tror at det er forskjell på i hvilken grad 2.0-teknologi kan brukes til å oppfylle målene innen for folkebibliotek på den ene siden og fag- og forskningsbibliotek på den andre.

Derfor kunne det kanskje være en ide om vi diskuterte dette litt? Hva er det vi ønsker å oppnå med bibliotekvirksomheten vår? Er det 2.0 et middel i denne sammenhengen? Er det et bedre middel for folkebibliotekene enn for fag- og forskning?

 

Thomas, 6/3 kl. 19.13:
Nå begynner vi å nærme oss konfliktens kjerne. Oppfatningen av at Bibliotek 2.0 dreier seg om teknologi og at det er en kortsiktig horisont for de vurderinger og tanker som ligger til grunn for Bibliotek 2.0. Dette er et inntrykk som er svært utbredt i bibliotekvesenet og jeg er glad for å få sjangsen til å imøtegå disse påstandene.

En av grunnene til at Bibliotek 2.0 blir oppfattet som et teknologisk fenomen er selvsagt at det er mange teknologiske sider ved Bibliotek 2.0. Dette er naturlig, for uten IKT ville det neppe ha dukket opp en diskusjon av denne typen. MEN om teknologien gjør diskusjonen mulig, så er det ikke ensbetydende med at den styrer utviklingen. Bibliotek 2.0 handler om å se og ta ibruk muligheter og teknologier som lar oss bygge bedre bibliotek og bibliotektjenester.

I bunnen av Bibliotek 2.0 ligger et grunnleggende verdisyn som jeg tror er det samme som for bibliotekvirksomhet gjennom tidende. Men samtidig anerkjenner Bibliotek 2.0 at vi lever i et skiftende univers der endringer skjer raskt, og hvor det er viktig for bibliotek å følge med før utviklingen farer forbi og bibliotekene blir etterlatt i grøfta. Det nytter ikke lenger å tro at vi kan fortsette virksomheten som før og håpe at det er nok til å overleve til "alt dette* er over". (* internett, teknologi og alle de greiene:-))

Først og fremst handler det om hvordan vi forholder oss til brukerene av bibliotekenes tjenester. Brukerene har blitt vant til, i butikker og på nettet, et annet servicenivå og mulighet til deltakelse og innflytelse enn før. Om bibliotek ikke forholder seg til disse forventningene, og møter de det er mulig og riktig å møte, så blir vi valgt vekk som alternativ i en travel hverdag. Dette er en umiddlebar og varig utfordring som både utfordrer oss på det kortsiktige plan og i form av en verdidebatt om vårt grunnlag og verdi for samfunnet.

Bibliotek 2.0 er en diskusjon om disse spørsmålene, diskusjonen foregår i stor grad i forum som er nye i bibliotekfaglig sammenheng, på nettet i form av blogger, e-postlister og i podcaster. At formatet for diskusjonen har endret seg fra tidligere store faglige debatter gjør at det lett blir et fokus på form heller enn innhold. Samtidig gjør de nye formatene at flere og nye aktører kan delta i debatten, man må ikke lenger være biblioteksjef med større reisebudjett til konferanser for å være en betydelig debattdeltaker. Nå holder det med nettilgang og PC, noe de fleste bibliotekfolk har. Da blir diskusjonen på sikt bredere og bedre (tror jeg) og det er kanskje nettopp en kjerneverdi i Bibliotek 2.0, deltakelse. Det hadde også vært en fordel om brukerene kom med i denne diskusjonen, og da fler enn vår gode venn Eirik Newth. Nettopp gjennom podcast har jeg opplevd å få tilbakemelding fra andre enn bibliotekarer på bibliotekfaglige spørsmål, og det sier noe om styrken i de nye formatene. Nå er utfordringen å få innholdet til å tre fram og føre diskusjonen over på hvordan bibliotek kan bli bedre til å oppfylle sitt samfunnsoppdrag og her mener mange av oss at nettopp Bibliotek 2.0 vil være et viktig verktøy. Evig beta er ikke bare et problem, men også en erkjennelse av at ting forandrer seg fort og at det er like viktig å prøve, erfare og så gå videre når det er passende, som å holde på "tradisjonene".

 

Jannicke, 6/3 kl. 19.13:
Knut skriver at 2.0 kan være et bedre middel for folkebibliotekene enn for fag- og forskning. Jeg tror at at det kan være et poeng i det, samtidig som jeg ser at vitenskapelig personale og studenter helt klart kan berike f.eks våre bibliotekkataloger. Folkebibliotekene kan etter min mening tillate seg litt flere "sprell". Vi bør kunne eksperimentere litt mer for å kunne tilby tjenester til de brukerne som allerede er brukere av 2.0 tjenester. Jeg er også bekymret for langsiktighet og sammenheng og ser helt klart at Knut har et poeng her. Samtidig forandrer verden seg. Bibliotek er ikke til for seg selv og vi må ta inn over oss de ytre endringene som skjer. Det er noe med hastigheten på endringene som gjør at bibliotekene får et problem med å følge med. Biblioteket er i sitt vesen lite dynamisk. Samtidig opplevde jeg at da jeg etablerte bibliotektjenester i Husbanken, så var det først og fremt det fysiske biblioteket de ansatte og lederne etterspurte. De var svært konservative i sitt syn på hva biblioteket i Husbanken skulle være. Etterspørselen etter nettbiblioteket var ikke stor. Kanskje dette har mye med alder å gjøre. Gjennomsnittalderen i Husbanken var nesten 50 år.

En annen ting som plager meg er at vi er svært avhengige av våre leverandører av biblioteksystemer. Får vi ikke dem med på det vi ønsker av endringer, så er det ikke så mye vi kan gjøre. Endringer tar lang tid i deres verden. Både Bibsys og Bibliofil skal snart ha sine årlige brukermøter. Kanskje det er på tide å få eierne av systemene til å svette litt?

 

Jannicke igjen, 6/3 kl. 19.28:
Jeg føler meg litt som en dommedagsprofet på jobben. Med innlegget til Thomas skjønner jeg mer av den dårlige følelsen jeg har for våre biblioteks framtid.

Også helt enig i at brukerne våre må komme mer frem i diskusjonen. Et innlegg på Kunnskapsorganisasjonsdagene av informasjonsarkitekt Are Halland har jeg tenkt mye på. Han viste oss i salen hvordan en god biblioteknettside bør være. Det var temmelig langt unna det vi klarer å få til i dag. Han nærmest mobbet inngangssiden til Deichmanske, noe folka fra Deichman forsåvidt var enig i. I mitt fylke Buskerud er det ikke akkurat mange bibliotek med gode hjemmesider. Igjen har vi et stort arbeid å gjøre i forhold til kompetanseutvikling Brukertester vi nettsidene våre? Jeg tror det gjøres i svært liten grad.

 

Jannicke, 9/3 kl. 13.15:
I går var jeg på et interessant seminar: Velfungerende digitalt innholdsmarked? Seminaret var arrangert av IKT-Norge og Forleggerforeningen. Det jeg spesielt merket meg i forhold til bibliotek gjaldt læringsplattformer. Både Fronter og ITs:Learning hadde innlegg. Læringsplattformer blir etterhvert nå tilgjengelig for alle skoleelever fra grunnskole til Universitet. Svært mange befinner seg altså på disse plattformene. Da må også bibliotekene ha sine tjenester tilgjengelig fra disse. Fra læringsplattformene kan man få tilgang til f.eks lisensiert materiale og bibliografiske baser som Bibsys. Hvordan blir vi en del av dette? Personlig tror jeg at ABM-utvikling må gjøre en jobb her. Anett Kolstad i NDB var tilstede og holdt et innlegg og jeg håper hun merket seg dette.

 

Thomas, 9/3 kl. 15.26:
Læringsplattformer er en viktig utfordring for utdanningsbibliotekene og kanskje der bibliotekene møter kravet om å være helt tilstede i den digitale dimensjon. Jeg håper at vi snart kan få på plass et samarbeid med utviklerene av disse systemene, for idag er de ikke tilpasset å formidle materiale som er tilgjengelig via bibliotek. For øyeblikket er det forlagenes digitale initiativ som det blir tatt hensyn til, og jeg mistenker at der vil det neppe være løsninger som vi i bibliotek kan leve med.

Det er på tide å gå løs på de praktiske utfordringene. Hvordan skal norske bibliotek bli gode Bibliotek 2.0 innenfor rammene av de ressursene man har, den kompetansen man besitter og den daglige driftens krav og utfordringer?

Jeg har ingen strålende og opplagt løsning, men jeg tror veldig på å starte med å gjøre seg kjent med hva som finnes av verktøy og muligheter. Start med 2.0-timen, en gang i uka, i en time, setter personalet seg ned og prøver ut noe nytt de ikke har vært borte i før. Start med å lese blogger og bruke en RSS-leser. Kommenter bibliotekfaglige blogger med spørsmål og egne erfaringer. Om man starter der er mye vunnet:-)

 

Knut, 12/3 kl 16.06:
Læringsplattformer: Man kan gjøre en del om man vil (og har tid). På UiO brukes ClassFronter. For en tid tilbake (vel halvannet år) eksperimenterte jeg på enkelt vis med et selvlaget kurs i Classfronter ved å se hvordan biblioteket kunne komme inn. Jeg åpnet tre kategorier under "Bibliotek" (som var et valg i venstremargen): 1) Ferdig oppsatte søk i kataloger og fulltekstdatabaser
- Bibsys Ask-søk
- IEEE Xplore-søk
2) Viktige kilder (databaser)
- ACM Digital library
- IEEE Xplore
- Lecture notes in computer science
3) Viktige kilder (dokumenter)
- lenker direkte til online tidsskriftartikler
Tanken var da at disse skulle tilpasses det spesifikke kurset og vedlikeholdes av faglærer. Det var nok mer 1.0 enn 2.0. Og det var ikke noe av dette som ikke kunne vært løst med en kursblogg. Fordelen med det var at det var et lukket rom for studentene og deres faglærer. Ulempen var det samme :-).

2.0 igjen: Jeg slang litt med leppa til Thomas i det intervjuet som Anders Ericsson gjorde med meg i begynnelsen av januar. Ingen brukere hadde kommentert noen av sidene til Thomas sin bibliotekblogg. Det hadde sin naturlige forklaring: bloggen var utenfor det militære nettet som hans brukere vanligvis brukte og han omgås sine brukere hele tida og får muntlige kommentarer i korridoren og kantina.

Bortsett fra det med det militære nettet, så kjente jeg meg igjen: jeg kjenner brukerne og brukerne kjenner meg. De er ikke redd for å spørre og grave og de vet hvem de skal gå til og de gjør det. Dette tror jeg har å gjøre med at vi er fag- og forskningsbibliotek for spesifikke, veldefinerte miljøer. Å flytte denne kommunikasjonen til nettet vil være en nedtur og min egen erfaring tilsier at det ikke er noe behov for det (vi har hatt muligheter for bestilling av lån og kopier, referansespørsmål og innkjøpsforslag via web siden ca 1995, men bruken har ikke vært overveldende). Vi begynte med RSS-nyheter i januar 2006, men det var mest for å organisere våre egne nyheter (hjemmesiden vår abonnerer på de to siste nyhetene).

Folkebibliotekene har hele befolkningen (på sitt sted) som nedslagsfelt og deltar i et helt annet løp. Jeg ser mye større muligheter for utnytte 2.0-teknologi der, for å organisere sosiale aktiviteter. Men altså: disse bør være knyttet til kjerneaktivitetene! Vi driver bibliotek og ikke en sosial klubb. Eller er det slik at vi skal stille teknologien til rådighet for folk slik at de kan organisere sjakklubben, turmarsjgruppa, demo mot den danske ambassaden, eller hva det måtte være. Er det vår oppgave? Jeg stusser litt og håper at vi farten ikke glemmer utgangspunktet.

 

Jannicke, 13/3 kl. 08.15:
Noen morgentanker på en meget vakker vårmorgen med overskriften: Fragmentert og ensom eller...
Det er nødvendig med et overordnet perspektiv på 2.0. Etter min mening må særlig folkebibliotekene ha et overordnet demokratisk perspektiv i basis for sin virksomhet. Det demokratiske perspektivet passer etter mitt syn inn i det sosiale grunnsynet som 2.0 har. MEN det er ikke den meningsløse pludringen vi er ute etter, men meninger som gir betydning og som kan være til glede og nytte for andre. Jeg har tenkt en del på innlegget Anders Ericsson hadde på Digital og sosial: bibliotek tar saka http://bibliotekettarsaka.wordpress.com/

Han viser hvordan bibliotekene kan spille en rolle i lokaldemokratiet. Et bibliotek som har en viktig sak i sitt nærmiljø kan få samlet ressursene og være et talerør for alle syn. I mitt hjemområde ville dette være aktuelt i forhold til verningen av Trillemarka.

Dette var for så vidt en liten avsporing, men illustrerer likevel mitt poeng. Bibliotekene har et samfunnsoppdrag som vi ikke må glemme i jakten etter å henge oss på det som er mest i skuddet for øyeblikket. Hva er det egentlig vi tilbyr av elektroniske tjenester i dag? Søke, fornye og reservere bøker? Det kan fort bli ganske smått og fragmentert. Nytenkningen foregår i små miljøer, ofte er man ikke flere enn et par stykker. Det er vanskelig å få til en nytenkning som gir store synlige resultater når miljøene er så små. ABM-utvikling og HiO må på banen og spille en rolle her. Karl Kalseth sier det slik i Bok og bibliotek nr. 3 i 2001: Muligheten er stor for at bibliotekene dør mens kunnskapssamfunnet blomstrer.

 

Magnus, 13/3 kl. 09.48:
"Hva er det egentlig vi tilbyr av elektroniske tjenester i dag? Søke, fornye og reservere bøker?"

Som utdannings- og forskningsbibliotek tilbyr vi våre brukere over 10.000 elektroniske tidsskrift og ca 20.000 elektroniske bøker. Noe som er flott. Men som også plager meg litt. For disse elektroniske ressursene medfører også at vi på biblioteket bruker tid og ressurser på å stenge folk ute. Vi må vedlikeholde lister over passord som bare studenter og ansatte skal ha tilgang til, vi må sørge for at hver enkelt ressurs til en hver tid har våre oppdaterte IPrekker, vi må forklare folk at fra de elektroniske bøkene i ebrary kan de bare skrive ut 5 sider av gangen opp til 40 sider pr sesjon osv.

Hvor godt harmonerer egentlig dette med bibliotekenes honnørord om demokrati, likhet osv? Er vi ikke i ferd med å bevege oss fra en situasjon der vi kjøpte inn åndsverk og stilte dem til disposisjon for alt folket, til en situasjon der vi bare abonnerer på tilgang og blir forlagsbransjens løpegutter og -jenter i kampen for å *begrense* tilgangen til åndsverk?

Nettet har gitt oss fantastiske muligheter til å dele informasjon, men det har også gitt de som ønsker å tjene penger på informasjon nye og uante muligheter til å begrense bruken langt ut over det som tidligere lå av begrensninger i opphavsretten osv. Det mest ekstreme eksempelet jeg kjenner til er vel ebrary, der de bruker sin plattform til detaljstyring av hva vi som brukere kan gjøre med åndsverkene de forvalter. Og det må de jo bare gjøre, men da må vi i bibliotekene også være oss bevisst hvilke valg vi gjør, og hvilke "regimer" vi støtter.

(For de som synes dette er interessante problemstillinger, og som ikke har lest bøkene til Lawrence Lessig kan de anbefales på det varmeste. I hvert fall "Free culture", men jeg tror "Code" handler om noe av det samme (har ikke leste den enda, men fikk den i posten i går... ;-))

På bakgrunn av dette blir Open Access for meg en naturlig del av Bibliotek 2.0: brukerprodusert innhold (ihvertfall om man betrakter det fra et fagbibliotek), åpen og lik tilgang for alle (om ikke "intelektuell tilgang" så i hvert fall "fysisk tilgang"). Og det samme gjelder digitalisering, feks av verk som har falt i det fri.

 

Knut, 13/3 kl. 09.57:
Jeg støtter dette (open access) fullt ut, selv om jeg ikke ser koplinga til 2.0 like tydelig som Magnus. :-)

Et krav som burde vært stilt i forbindelse med Bibliotekreform 2014 er at det burde lages nasjonale avtaler (ikke konsortieavtaler) for tilgang til faglig informasjon for alle i landet. Djupedal kan innføre en egen post på statsbudsjettet for dette.

 

Magnus, 13/3 kl. 10.15:
Akkurat der er jeg litt delt i mitt syn. På den ene siden ville det være fantastisk med nasjonale avtaler - på mikronivå ville det spare meg for en del jobb og på makronivået burde det kunne være en vitamin-innsprøytning for alt som heter forskning og utvikling her i landet. Men på den annen side risikerer vi at det slår beina under alt som heter Open Access. Hvorfor skulle forskerne legge om publiseringsvanene sine eller ta seg bryet med å legge inn produktene sine i åpne institusjonelle arkiv, når "alle" uansett har tilgang til "alt"? Men man kan kanskje håpe på at en del ser det store bildet og tenker litt ut over vår egen andedam?

 

Knut, 13/3 kl. 10.25:
Jeg tenkte på den situasjonen vi er i nå. Vi kommer ikke utenom avtaler i dag, men det går an å arbeide for andre løsninger på lengre sikt uansett.

 

Thomas, 13/3 kl. 11.04:
Da vil jeg oppfordre alle til å komme med noen tanker om hvor et vanlig bibliotek/bibliotekar skal gå for å kommer videre på veien mot å gjøre seg opp en mening om Bibliotek 2.0.

Personlig mener jeg at alt starter med blogging (dette kan komme av at det var der jeg startet selv). Blogging er svært enkelt å komme igang med, en blogg har svært mange av de egenskapene vi ser på som sentrale i Web 2.0, konstant utvikling, tagging og løpende diskusjon gjennom lenker og kommentarer. Så om man ønsker å starte egenutvikling på Bibliotek 2.0 feltet bør man egentlig begynne to steder samtidig, skape en blogg og lese blogger. Disse to vil alltid styrke hverandre med innspill og dialog.

De fleste blir svært skuffet over å ha startet en blogg, for så å ikke få en eneste kommentar. Derfor, start bloggen, send ut adressen til alle kjente og på relevante e-postlister. Og ikke minst, kommenter andre blogger og legg igjen egen bloggadresse. Det er den beste måten å bli en del av bloggøkosystemet.

Enhver som setter seg ned og begynner å lese noen få utvalgte blogger, gjerne ikke bare bibliotekblogger vil raskt få en følelse av hva som beveger seg i bibliotekverdenen for øyeblikket. Forhåpentligvis vil man også få en følelse av hvordan utviklingen går og selvfølgelig en forståelse av egen plass i denne utviklingen. Om man vil ha bibliotekbloggøkosystemet destillert kan man kun gå på danske Bibfeeds der innleggene fra de mest sentrale bibliotekbloggene blir samlet. http://www.esbenfjord.dk/bibfeed/

Og så tror jeg det er lurt for bibliotekarer å gjøre seg kjent med tjenester som Flickr (www.flickr.com) og LibraryThing (www. librarything.com) for å forstå de sosiale nettverkene som er en kjerne i web 2.0.

Når det gjelder 2.0 og Open access så tror jeg at det absolutt er en klar kobling. Open access har eksistert lenge før web 2.0 og bibliotek 2.0, og var en klar grunnsten for utviklingen av 2.0 som konsept. Samtidig ser vi at open access gjennomsyrer mye av de 2.0 tjenestene som finns, f.eks. at man lar etter eget ønske bildene sine være offentlig tilgjengelig og kopierbare i Flickr og deler kommentarer og vurderinger om bøker i LibraryThing etc.

Bibliotekene har gått fra å være monolitter (eller siloer) som i stor grad har vært selvforsynte med informasjon i egne samlinger eller i et informasjonsdelende fellesskap med fjernlån. Idag er vi i langt større grad et grensesnitt mot forlagstjenester og digitale samlinger. Denne endringen i eierskap til informasjonen er et svært viktig spørsmål for bibliotekbransjen. Uansett om vi satser på open access eller fortsetter å kjøpe tilgang til forlagsdatabaser så er bibliotekene ikke lenger et sted som HAR informasjon. Siden bibliotekarer hittil i historien har vært sterkt knyttet til et fysisk sted/rom, biblioteket, er det vanskelig å snakke om bibliotekarer uten å snakke om bibliotek i samme stund. Kanskje det er på tide med et brudd? Om teknologien gjør det mulig å få tilgang til informasjon over alt, hvorfor er ikke bibliotekarene over alt slik at de er der det er behov for bibliotekarens kunnskaper i forhold til informasjonen? Om bibliotekaren KUN fortsetter å være I biblioteket blir vi stadig mindre relevante for en befolkning som ikke behøver/vil gå på biblioteket, men som fortsetter å trenge den kompetansen bibliotekarer besitter. Så, vi bør kanskje bevege oss ut av biblioteket, både i virkelighetens verden, og i den digitale verden. Bibliotekarene må bli mer personlig tilstede også på nettet for at vi skal kunne fortsette å være nyttige og interessante som yrkesgruppe eller profesjon.

 

Jannicke, 13/3 kl. 11.09:
Jeg satte ting veldig på spissen før i dag. Jeg ser store forskjeller når det gjelder folke- og fagbibliotekene og opplever at det er folkebibliotekene som klart sliter mest med å tilpasse seg vår nye digitale hverdag.
Leste også Thomas sitt siste innlegg og er veldig enig. Ja, vi må begynne å blogge og lese blogger. Der begynte jeg også. På mitt bibliotek skal vi snarest få opp et opplegg hvor vi presenterer ulike teknologier for hverandre. Dette blir for oss en første helt nødvendig start.

Jeg vil bare føye til én ting når det gjelder veien til å gjøre seg opp en mening/erfaring om/med 2.0 (som Thomas kanskje tok for gitt?), og det er at man bør bruke en nyhetsleser for å lese blogger. Og for å følge med på nye bilder på Flickr. Og nye bøker på LibraryThing. Og... Tar jeg ikke mye feil vil det kunne gi aha-opplevelser for flere enn meg.

 

Magnus, 13/3 kl. 12.40:
Det høres ut som en fantastisk bra idé, Jannicke!

Joda, fagbibliotekene er nok kanskje mer aktive på det digitale feltet, men jeg vil driste meg til å påstå at det meste av det vi driver med er veldig 1.0: kjente dokumentasjonsformer (bøker, tidsskrift) som er forsøkt "plantet om" i det digitale miljøet. Min teori er (som tidligere nevnt) at 2.0 handler om utviklingen av dokumentasjonsformer som er spesialtilpasset det nye miljøet ("born digital"), og der tror jeg ikke vi skal skryte på oss alt for mye. Eller kanskje jeg er litt for pessimistisk?

 

Magnus, 13/3 kl. 13.38:
HBO bruker også Fronter, og jeg har også prøvd å fikle litt med det, uten å bli så veldig begeistret.

Så vidt jeg kan se er det to måter å gjøre det på:

1. Biblioteket lager seg sitt eget "rom", der bibliotekets ressurser (katalogen, "databaser", elektroniske oppslagsverk...) presenteres. Dette blir så vidt jeg kan se dobbeltarbeid i forhold til bibliotekets hjemmeside, der jeg regner med at de samme ressursene presenteres. Dermed blir det to steder man skal huske å oppadtere, feks når en ressurs skifter URL. Alternativet kan kanskje være en lenke til bibliotekets hjemmeside, men da forsvinner vel noe av poenget med å være "til stede" i LMSen...

2. Biblioteket får et "hjørne" i "rommene" til de ulike fagene/kursene, for å presentere de ressursene som er aktuelle for det enkelte faget. Så lenge man må legge dette inn manuelt som lenker åpner man virkelig en pandoras eske når det gjelder vedlikehold og oppdatering. Her vil det kanskje være et alternativ med en lenke fra et fag-rom til en side på bibliotekets hjemmeside med ressurser for det aktuelle faget.

Den eneste "bærekraftige" løsningen jeg har klart å komme på for å presentere bibliotekets ressurser inne i en LMS er om man har et "system" for presentasjon av elektroniske ressurser som kan produsere "ressurs-lister" for et fag i XML-format (RSS eller OPML burde kunne gjøre jobben), som LMSen så kan tygge litt på og presentere for brukerne. På denne måten kunne man lagre dataene ett sted (bare ett sted å oppdatere når det skjer endringer) og presentere dem i ulike sammenhenger: bibliotekets hjemmeside, LMS, sågar brukernes nyhetslesere (hvor nye ressurser for et fag ville dukke opp som en nyhet!). Men det forutsetter at LMSene kan presentere RSS/OPML, og det aner jeg ikke om de kan. Men de burde kunne det! ;-)

 

Thomas, 14/3 kl. 09.43:
Du har helt rett Magnus! Selvfølgelig må folk begynne å bruke en nyhetsleser (RSS-leser) som gjør det så utrolig lett å holde seg oppdatert. Personlig bruker jeg Bloglines, men både Google Reader og Netvibes er helt utmerkede alternativ.

Når det gjelder de digitale innfødte dokumentene så tror jeg de blir stadig viktigere, men for øyeblikket er fokuset på de dokumentene som er i overgangsfasen, de som er digitale i f.eks. manusfasen og på papir eller andre format i forbruksfasen. Disse hybriddokumentene er for eksempel sentrale i den voksende konflikten mellom Google, bokbransjen og bibliotekverdenen. Når store og sentrale deler av det som tidligere var på papir er ferdig digitalisert så ser biblioteklandskapet veldig annerledes ut og bibliotekfolk må gå noen runder med seg selv om hva som er kjærneverdiene i bibliotekfaget og hvordan de passer inn i den digitale hverdagen folk flest vil leve i.