Hvor ble det av visjonen?


En kunnskapsbase kan umulig romme ”all vår tids kunnskap”, slik ambisjonen var med opplysningstidens leksikon. Nettopp derfor savner jeg en slags visjon for nyutgaven, skriver Jenny Fossum Grønn.


”Min skepsis til a – og til alfabetet som sådan, rekken av bokstaver som springer ut av a – begynte allerede i første skoleår, da jeg havnet i b-klassen”.

Jeg venter ikke av Store Norske Leksikon at det skal slå latterdøren på vidt gap, men Andreas Viestads innledning til bind 1 og hans betraktninger rundt bokstavene A og B, setter meg umiddelbart i godt leksikalt humør.

Et tempel fra antikken og en skarabé pryder forsidene til leksikonets to første bind. Tankene går til filosofiens gullalder og til egyptiske gravkamres mørke hemmeligheter. Visdom og kunnskap formelig slår mot en fra det mørke bokomslaget med gullpreget tittel og navnet på utgiveren: KUNNSKAPsforlaget. Symbolbruken hviler tungt over leksikonet: Er vår nasjonale kunnskapsbase forbeholdt de høye og lærde?

Emneordet ”bille” avslører imidlertid at den antatte egyptiske skarabéen på omslaget er en Gullbasse, en billeart som er utbredt over store deler av Norge og ikke en mytisk gjenstand med konnotasjoner til oldtiden. Allerede på omslaget demonstrerer altså Store Norske Leksikon en spennvidde: Fra Sokrates til gullbassebiller, fra kultur til natur, fra filosofi til biologi, fra antikken til våre dager. Et leksikon som favner vidt og henvender seg til ”høy og lav, leg og lærd”, som hovedredaktør Petter Henriksen uttalte i forbindelse med lanseringen i januar.

Tidsriktig tradisjonsbærer
I den første franske encyclopediens dager var målet å samle all sin tids kunnskap i ett verk. Vår tids nasjonale kunnskapsbase utgjør 16 bind med en totalvekt på i overkant av 38 kg. Store Norske Leksikon er med andre ord en tungtveiende publikasjon. Verket representerer ”nasjonens hukommelse” (Jan H. Landro i BT, 11.01.2005). Hva er det så nasjonen bør huske?

Etter mitt syn skal et leksikon legge vekt på det uaktuelle. Et papirleksikon har ingen mulighet til å speile samtidshistorien. Nyhetsbildet endres mens leksikonet fortsatt er varmt fra trykken. Størst tyngde bør derfor tillegges begivenheter og personer som har satt spor etter seg i historien. Det betyr naturligvis ikke at leksikonet skal tilhøre en svunnen tid. Det må være representativt for den tiden det utkommer i og beskrive det samfunnet brukeren lever i, ellers setter det seg selv på sidelinjen.

La oss ta kaffe som eksempel. Nordmenn er i verdensklasse når det gjelder kaffedrikking. Men kaffe er mer enn termos på tur og grut på kjelen. Gjennom kaffebarkulturen er drikken etter hvert blitt et velbrukt symbol på ”Det Urbane”. Ett av tidens mest trendy yrker dreier seg om å lage kaffe til folket: En ”Barista (it., eg. ’bartender’), [er] den som betjener kaffemaskinene og tilbereder kaffedrikker i en kaffebar”. ”Barista” utgjør ett av de 10 000 nye oppslagsordene Store Norske Leksikon har tatt inn i den nye utgaven, og man kan kanskje si at ordet bekrefter verkets forankring i samtiden.

Å finne balansen mellom det bestandige og det aktuelle er én av leksikonets mange utfordringer. Flere ”stikkprøver” kunne nok både ha bekreftet og avkreftet forestillingen om at tradisjon og modernitet lar seg forene i ett verk. Men jeg ønsker ikke å gå leksikonet etter i sømmene på jakt etter manglende samtidsrelaterte emneord. Det jeg imidlertid forventer er at informasjonen som finnes er etterrettelig og gir tilstrekkelige svar på spørsmål som årstallet for Altaaksjonen, hvilken konge som ble båret over fjellet av de to birkebeinerne, størrelsen på Asorene og hvilke norske fotballspillere som hittil har spilt på Blackburn Rovers. Jeg forventer ikke at leksikonet skal være en ordbok, heller ikke et atlas eller en litteraturhistorie. Jeg er tilfreds med et oppslagsverk som gir meg tilstrekkelig informasjon og for øvrig gode henvisninger til annen litteratur der jeg kan tilegne meg mer utfyllende kunnskap.

Referanseramme for det norske folk?
Store Norske Leksikon blir av utgiverne fremstilt som en felles referanseramme for det norske folk. Fra mitt ståsted er det vanskelig å utrope Store Norske Leksikon 2005 som en velfungerende og inkluderende kunnskapsbase og referanseramme for alle deler av den norske befolkningen. En kunnskapsbase kan umulig romme ”all vår tids kunnskap”, slik ambisjonen var med opplysningstidens leksikon. Nettopp derfor savner jeg en slags visjon for nyutgaven, noen ord om hvilke avgrensninger som er foretatt, hvilke områder man har valgt å vie plass og hvorfor. Hva er grunnen til at man for eksempel har valgt å lage et utbrettskart over Andesfjellene og ikke Alpene? (Utbrettssidene i hvert bind er for øvrig et fikst virkemiddel!) Hvorfor står ”bandol” oppført som ”fransk rødvin fra Provence, vanligvis omtalt som Provences beste vin”, og ikke som for eksempel ”fasjonabel havneby i Provence som har gitt navn til hele vinområdet”? Her er opplagt vinen mer interessant enn byen! Ingen informasjon er objektiv, selv ikke i et leksikon, og redaksjonen kan ikke unngå å foreta et utvalg.

Mangel på en uttalt visjon til tross, leksikonet er en kulturell institusjon, og utgivelsen av en ny utgave i 2005, flere år etter at man spådde papirleksikonets undergang, understreker den samfunnsmessige betydningen av verket. A-Bru utgjør to bind som lover godt for den samlede nyutgaven, og med Andreas Viestad og Jostein Gaarders innledende betraktninger, får Store Norske Leksikon også en spennende personlig dimensjon.

Jenny Fossum Grønn