Norsk Fantasy: EN UNDERKJENT OG BORTGJEMT KULTURARV


Artikkelen om Fantasy i Bok og bibliotek nr. 2 2005 gir en grei innføring i den anglo-amerikanske Fantasy-tradisjonen, men gir inntrykk av at det ikke finnes noe annet. Dette er misvisende og uheldig, mener Thomas Gramstad. Misvisende fordi moderne versjoner av eventyrfortellinger og myter finnes i de fleste land og kulturkretser, og uheldig fordi disse ofte blir underkjent og bortgjemt under trykket fra amerikansk kulturpåvirkning.


Denne artikkelen tar for seg norske fantasy-tradisjoner, eller den norske fantasilitteraturen.
Hvordan avgrense denne sjangeren? Man kan jo på solid grunn hevde at Draumkvedet er klassisk norsk fantasy. Folkeeventyr, mytologi og visjonsdiktning kan regnes som norsk fantasy, og utgjør et vesentlig inspirasjonsgrunnlag for mange norske fantasyforfattere og verk. Selv om man velger å avgrense seg fra dette og kun forholder seg til verk som har en bevisst og skjønnlitterær bruk av mytologiske, folkloristiske eller overnaturlige elementer, får man problemer. Hva med f.eks. Peer Gynt og Haugtussa? Man kan avgrense sjangergrensen til å kun omfatte de siste tiårene, men da står man alltid i fare for å amputere ikke bare sjangerens røtter, men også dens kulturelle sammenheng, mening og verdi. Andre avgrensningsproblemer oppstår i forhold til andre sjangere, som f.eks. science fiction, magisk realisme, alternativ historie, og grøssere. Mange forfattere skriver da også innen flere av disse sjangerne, og av og til på samme tid. Vi velger ut noen få eksempler.

NORSKE FORFATTERSKAP OG VERK

Øyvind Myhre[1] skrev på 70- og 80-tallet bøker som klart lå over det meste av det som ble produsert av samtidig utenlandsk fantasy, med romaner som "De siste tider", "Kongen og gudene" og novellesamlingen "Demoner i dagslys". Myhre ligger relativt nært opp til en tolkiensk tradisjon, særlig i de tidlige bøkene. Han skrev også den første norske boka om fantasy-sjangeren, "Magiske verdener" (1979) som fortsatt gjerne kan regnes som obligatorisk lesning for den som vil sette seg inn i sjangerens litteraturhistorie, selv om den jo nå etter over 25 år er håpløst utdatert, og til tross for en overopptatthet av det noen vil kalle de tolkienske misogyne Oxfordianske fantasylandskapene.

Ingar Knudtsen[2] tilhører samme generasjon som Myhre, og begge har skrevet bøker innenfor både fantasy, science fiction, og horror-landskapene. I sine senere bøker har han utviklet en særegen norsk magisk realisme. Knudtsen har alltid vært uavhengig av og utenfor den tolkienske tradisjonen, og hans første fantasyroman var samtidig en protest mot denne tradisjonen. Han hadde lest en del amerikanske fantasyromaner som forega å handle om "amasoner" i hovedrollen, men selv bøker skrevet av kvinner virket merkelig defensive, og beskrev ofte lettkledde kvinner som skulle hevne ett eller annet overgrep men som vanligvis endte med å forelske seg i en muskelmann av Conantypen. Amasonesamfunnet ble nesten aldri beskrevet, og han bestemte seg for å gjøre nettopp det ved å bygge bro mellom fantasi, mytologi og de få historiske fakta som var kjent. Resultatet av hans jakt på gudinner, prestinner og kvinnekrigere i historien ble over tid en serie på 5 romaner som også påvirket retningen av hans forfatterskap.

Også Willy Ustad[3] skriver i flere genre. Innen Fantasy har han latt seg inspirere av historiske myter om bl.a. ulv, hulder, og svartedauen og har skrevet romaner om disse temaene som oser av norske natur- og kulturmyter.

Bing[4] og spesielt Bringsværd[5] har skrevet en rekke verk som må regnes som fantasy, selv om de nok selv ville foretrekke å holde seg til en sjangerbetegnelse de selv innførte, nemlig "fabelprosa", en samlebetegnelse som omfatter alle typer fantastiske fortellinger (også science fiction).

Noen andre navn som kan nevnes er Eirik Ildahl[6], Bente Lohne[7], Thore Hansen[8], Elin Brodin[9], og Dag Ove Johansen[10]. Amal Nor-serien til Felix Thoresen og Utstein Kloster-serien til Alfred Hauge kan nevnes. Noen andre aktuelle verk er Gro Dahles "Fem vinder over Tamelon", Hans Frederik Follestads "De fire og han som gjør galt verre", Melkior Pedersens "Kampen for fristaten Bergen", og Hans Sandes "Blåkvalens apostel".

På ytterkanten av fantasysjangeren finner vi f.eks. "Kolbes reise" av Åge Rønning og "Trommereisen" av Ailo Gaup. Sistnevnte meget velskrevet og tankevekkende basert på samisk mytologi (forfatteren vil nok kvie seg for fantasybetegnelsen).
Barne- og ungdomslitteratur kan også være fantasy, og her kan Thorbjørn Egner, Alf Prøysen og Kjell Aukrust nevnes.

Alt dette er kun noen få eksempler for å vise sjangerens variasjonsbredde, dens kvalitet, og dens tilknytningspunkter til norsk kultur. Dette er helt nødvendig å gjøre, fordi norsk fantasy altfor ofte behandles som om det skulle være en litterær slum.

LITTERÆR SLUM ELLER TRUET KULTURARV?

Det finnes eksempler på historieløs ungdom som skryter av at de aldri leser fantasy på norsk, kun på engelsk, og da selvsagt kun anglo-amerikansk tolkiensk fantasy. En norsk fantasy-forfatter spurte en gang en slik ungdom om hvorfor han snakket norsk, og ikke engelsk? Denne selvvalgte fremmedgjøringen - og husmannsfølelsen? - overfor eget språk og kultur finnes dessverre ikke bare hos enkelte ungdommer. Den ser ut også til å ha slått rot i norske forlag. Dette viser seg ved at forlag ikke vil utgi, og ofte ikke engang vil vurdere eller lese fantasy skrevet av norske forfattere. Selv mer kjente og etablerte forfattere kan oppleve noe tilsvarende, ved at fantasy-romaner de har skrevet blir nullet av Kulturrådet, til tross for at de både holder høy litterær kvalitet og tilfører sjangeren noe nytt[11].

Det er fare for at det samme vil skje med fantasy som allerede har skjedd med science fiction: At den reduseres til en sjanger som kun er importvare og som derfor bare vil kunne overleve i relativt små miljøer og alltid vil befinne seg på utsiden av norsk kultur og hindres av en selvoppnevnt kulturelites selvforsterkende fordommer og tingenes iboende sløvhet i å nå ut til større lesergrupper.

Fantasilitteratur som nesten rent Tolkienfenomen med diverse avleggere og kopier er antakelig enda verre stilt enn science fiction var den gangen da det store oppsvinget kom på 70-tallet og bølgen til og med nådde store forlag og NRK.

Norske forlag har gjort seg avhengige av engelskspråklige Tolkien-pastisjer som hindrer dem i å driste seg til noe som oppleves helt nytt og "fremmed" - til tross for at dette nye og fremmede altså springer ut av og bygger videre på norske tradisjoner, myter og eventyr.

Sjangerbetegnelsen "fantasy" har dermed blitt en ganske effektiv sperre mot de voksne lesergruppene som norske fantasyforfattere som oftest prøver å henvende seg til, på grunn av denne vedvarende stor-importen av puerile testosterondampende Tolkien-pastisjer.
Norske forfattere er mer glad i å skrive om levende og sammensatte mennesker enn om orcer, hobbitter og gobliner.

Med Ingar Knudtsens ord:

"Dersom fantasilitteratur skal bli tatt alvorlig som litteratur må det eksistere en norsk stamme av forfattere som ikke bare er etterapere, men kan ta vare på den stort sett mer seriøse norske fantastiske tradisjon som ikke knytter seg tett opp til Tolkien.
En litteratur som bare er en litterær filial for engelsk og amerikansk populærkultur har etter min mening neppe noen god framtid."[12]

En stor artikkel på norsk om fantasy som ikke nevner norsk fantasilitteratur i det hele tatt blir fort en del av problemet og ikke en del av løsningen for dem som prøver å inspirere og hjelpe norske forfattere til å skrive fantasy, men samtidig gjerne også forbli "norske" og stolte av og oppmerksomme på "vår"
fantasitradisjon.

Thomas Gramstad,
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

 

REFERANSELITTERATUR OM NORSK FANTASY

Øyvind Myhre: Magiske verdener: fantasilitteraturen fra Gilgamesj til Richard Adams (Cappelen 1979)

Torgeir Haugen (red): Litterære skygger: norsk fantastisk litteratur (Cappelen 1998)

Gitte Mose: Den endeløse historie: en undersøgelse af det fantastiske i udvalgte danske, svenske, norske romaner efter 1978.
(Odense 1996)

Øyvind Eide: Fabelprosa: science fiction og fantasy på norsk (Biblioteksentralen 1992)

Torgeir Haugen: Fantastisk litteratur : deriblant science fiction og heroisk fantasilitteratur (Biblioteksentralen 1995)

Johan Schimanski: Blokkering og oppløsning: fantasy og science fiction i fantasiens tiår. I: Hans H. Skei, Einar Vannebo
(red): Norsk litterær årbok 1991 (Samlaget 1991)

Kurt Hanssen: Drager og demoner i mange bind: fantasy-litteratur - på norsk. I: Per Olav Kaldestad og Karin Beate Vold (red):
Litteratur for barn og unge 1999 (Samlaget 1999)

På nett:
www.asker.folkebibl.no/for_unge/fantasy/mytiskeventyrlig.htm
www.holmestrand.folkebibl.no/nyweb/barn/wot.htm
www.vinduet.no/tekst.asp?id=333&p=y
artikler.no/default.asp?vis=artikkel_side&kategoriid=&webartikkelid=2082


NOTER

[1] folk.uio.no/torgeirh/myhre/bibliografi.html
[2] www.forfatter.net/knudtsen/
[3] www.litteraturnettet.no/u/ustad.willy.asp?type=prod
[4] no.wikipedia.org/wiki/Jon_Bing
[5] no.wikipedia.org/wiki/Tor_%C3%85ge_Bringsv%C3%A6rd
www.gyldendal.no/toraage/
[6] www.kulturnett.no/personer/person.jsp?id=T3307196
[7] www.kulturnett.no/personer/person.jsp?id=T3323371
[8] www.gyldendal.no/Search/person.asp?bIntranet=&person=1086
[9] www.aftenposten.no/alex/litterat/forfatte/brodinel.htm
home.no.net/mcerikse/elin_brodin1.htm
[10] www.forfatter.net/johansen/
www.sjamanensrike.no/andefor.htm
[11] www.forfatter.net/knudtsen/artikler/2003/innkjopsordninga.shtml
[12] www.forfatter.net/knudtsen/artikler/2004/fantasiogfenomen.shtml