Teknologi og privatliv i en omskiftelig virkelighet


Personvernet har gått fra å være en selvsagt rettighet for individet til å bli en vare det kan kjøpslås med.

Av Per Inge Østmoen, styremedlem i Elektronisk Forpost Norge

Dette hevder Simon G. Davies i boka ” Technology and Privacy: The New Landscape”, en artikkelsamling redigert av Philip E. Agre og Marc Rotenberg (MIT press 2001)
Som tittelen forteller, er det samlende tema privatlivets vilkår i en teknologipreget virkelighet. Det er selvfølgelig et stort tema, men fellesnevneren er menneskers privatliv i en situasjon hvor teknikken muliggjør at stadig mer og flere typer av informasjon om stadig flere mennesker samles i forskjellige datasystemer for ulike formål.

Denne situasjonen representerer et problem, som bare kan løses dersom det erkjennes av tilstrekkelig mange alminnelige borgere. Philip Agre setter allerede i forordet fingeren på den største utfordringen når han konstaterer at de fleste borgere sannsynligvis er oppmerksomme på at deres privatliv er truet, samtidig som bare et lite mindretall hittil har engasjert seg aktivt for å påvirke situasjonen slik at borgernes rett og mulighet til privatliv, derunder deres mulighet for selvvalgt anonymitet når det er ønskelig, kan gjenvinnes og befestes.

Agre foreslår selv at manglende oversikt over mekanismene i de ulike individuelle og samvirkende faktorer i personvernproblematikken er årsaken til den relative passivitet, og setter sannsynligvis dermed fingeren på et kjernepunkt i hva som er utfordringen for de blant oss som søker å styrke og bevare personvernet i et samfunn hvor det i høy grad eksisterer teknologiske /muligheter/ for en utstrakt kartlegging og overvåkning av enkeltindivider og grupper av individer. En mulighet er som kjent noe annet enn en praksis. Det betyr også at det også foreligger en motsvarende mulighet for å bevare personvernet i fremtiden, ved at vi treffer valg om hva teknologi ikke bør eller skal brukes til.

Fast bevissthet
For at dette skal kunne skje, er det imidlertid påkrevet at borgerne utvikler en fast bevissthet om nødvendigheten av en permanent styrking og sikring av personvernet inn i fremtiden. Her foreligger det to vesentlige anstøtsstener, som også Agre antyder: For det første er det selve den politiske tyngde privatlivets forsvarere til enhver tid klarer å mobilisere. For det annet, i en teknologisk virkelighet preget av foranderlighet og omskiftning vil mange mennesker bli psykologisk påvirket til å anta at alle forandringer er uavvendelige trekk i en “utvikling” som det derfor er urealistisk eller bakstreversk å sette spørsmålstegn ved. Dette skjer samtidig som krefter som setter personvernrettighetene under press kan forventes å ønske å bidra til feilaktige forestillinger om uunngåelighet.

Av de 10 artiklene boken innholder er det pga. spalteplassen bare mulig å trekke ut sentrale poenger fra et et fåtall av dem. En av dem er en artikkel av Simon G. Davies, hvor han beskriver hvordan personvernet har kommet til å bli endret fra å være en selvsagt rettighet for individet til å bli en vare det kan kjøpslås med. Med “kjøpslå” menes her ikke bare i den tradisjonelle betydningen av økonomisk varebytte selv om også den er aktuell, men i tillegg mer eller mindre reelle fordeler som den enkelte borgeren oppfatter at han eller hun kan oppnå ved å oppgi hele eller deler av sine personvernrettigheter. Sagt med andre ord: En kombinasjon av forskjellige samvirkende faktorer har ført til en betenkelig redefinering av personvernet og hva det betyr og omfatter. Det er neppe slik at der eksisterer noen overordnet plan for registrering og overvåkning av borgerne, deres gjøren og laden. De som søker å ufarliggjøre personvernets forsvarere gjennom å beskylde dem for å være subparanoide konspirasjonsteoretikere setter nok opp en stråmann.
Tendensene til at et antall faktorer medvirker til å pulverisere enkeltindividets rett til å ha sitt privatliv i fred er høyst virkelige, og forutsetter ingen overordnet plan hos et hemmelig broderskap av verdensledere.

Fiktivt partnerskap
Den vanlige måten å kjøpslå med personvernrettigheter på, er å søke å etablere et ofte fiktivt partnerskap mellom den som samler opplysninger og det individ det samles informasjon om. Dette skjer typisk ved henvisninger til “samfunnets/offentlighetens” behov, der personvernet for den enkelte mer eller mindre åpenlyst settes opp som en motsetning til fellesinteressene. Mønsteret er tydelig både i forhold til kommersielle interesser og diverse offentlige institusjoner, og det gjennomgående trekk er at stadig flere alvorlige inngrep i og anslag mot privatliv og personvern foretas under en henvisning til “fellesskapets interesser,” som kan være uttrykt eksplisitt, men som minst like ofte skjer på mer subtilt vis. I enkelte tilfeller skjer det likevel at uttalte kontrollambisjoner uttrykkes mer åpenlyst. I Norge har vi sett et eksempel på det, da representanter for Økokrim har påberopet seg “politiets behov” for å argumentere for lagring av loggene over borgernes internett-aktivitet slik at man i ettertid kunne søke etter noe kriminelt i det foreliggende materialet. I USA ønsker tilsvarende etater å skaffe seg oversikt over hvem som låner hvilke bøker på biblioteket. Det siste eksemplet viser særlig tydelig at en logisk konsekvens av viljen til å kontrollere kan gå så langt som til at folks hobbyer og dermed tanker blir interessante. Tankepolitiet er dermed ingen umulighet. I disse og andre sammenliknbare tilfeller gjelder at utstrakt kontroll av befolkningen hevdes å være ønskelig ut fra et påstått hensyn til “fellesskapet,” hva enten det påståtte hensynet begrunnes i kriminalitetsbekjempelse eller administrativ hensiktsmessighet i ulike relasjoner mellom borgere og statsinstitusjoner. Kontrolltilhengernes suksess med sine forsetter avhenger i betydelig utstrekning av hvorvidt de klarer å holde den jevne borger i vedvarende overbevisning om at deres tiltak er i overensstemmelse med fellesskapets beste, slik at borgerne blir villige til å gi bort privatliv og frihet i håp om å oppnå et formodet gode.

Overvåkningstiltak
Davies lister opp en rekke foreslåtte eller innførte overvåkningstiltak, som spenner over et register over alle innbyggeres DNA til kontroll over internett-bruk, og peker på den iøynefallende diskrepans mellom de økte trusler mot personvernet og de i regelen svake eller helt fraværende motreaksjonene. Men igjen forklarer han det med den gradvise tilvenningen til hva som oppfattes som “felles fordeler.” Et eksempel er at millionvis av innbyggere i Australia protesterte mot et forslag om et tvunget nasjonalt identifikasjonskort da det ble lansert i 1987. I ettertid har imidlertid myndighetene i Australia etablert en omfattende database over alle borgeres økonomiske og bostedsmessige forhold, med opplysninger som lett kan krysskobles av den som gis tilgang, uten at det har avstedkommet tilnærmelsesvis de samme reaksjoner som det opprinnelige forslaget om et ID-kort for alle borgere.

Mye handler også om definisjonsmakt. I Norge har Økokrim-representanter søkt å definere et overvåkningstiltak som Carnivore som en “tjeneste” for samfunnet. I den kommersielle sektor ser vi at forretningsinteresser påvirker folk til å avgi personopplysninger ved å lokke med fordelsprogrammer og å benytte smigrende betegnelser som “Select Customer.”

Et annet aspekt som viser hvordan ord kan benyttes i bevisste eller ubevisste styrende forestillinger og hersketeknikker, er utbredte påstander av typen “utviklingen kan ikke stoppes” og “den som har rent mel i posen har ingenting å frykte.” I mangel av bevissthet rundt de involverte spørsmålene blant et tilstrekkelig stort antall borgere, kan denne form for tilslørende og forførende ordbruk bli oppfattet som nærmest aksiomatiske sannheter, og premissene blir dermed akseptert selv om de er aldri så feilaktige.

Personvernfremmende
Avslutningsvis fortjener hva som i Norge har blitt kjent som såkalte personvernfremmende teknologier (Engelsk PET, Privacy Enhancing
Technologies) oppmerksomhet i dette bildet, og i vår bok er det Herbert Burkert som behandler emnet. PETs er kort beskrevet verktøy hvis formål er å enten eliminere koblingen mellom data og individ eller å gi brukeren direkte kontroll over hva motparten i en kommunikasjon skal få av opplysninger. Slike teknologier har unektelig stor potensiell bruksverdi, men deres kanskje største fortjeneste er at de gjennom sin eksistens demonstrerer at teknologien i seg selv ikke har noen nødvendig retning eller lovmessig anvendelse i forhold til individets privatliv/anonymitet: Teknologi kan i samme grad benyttes til å forsvare og styrke personvernet. Dermed kan ikke de som ønsker å utøve kontroll med borgerne bruke teknologiens uavvendelighet som argument, de må i stedet argumentere for hvorfor en reduksjon i privatliv er nødvendig. Dét vil være langt vanskeligere overfor en opplyst befolkning. I denne teknologiens tvetydighet ligger både en viktig lærdom og et berettiget håp om at utviklingen kan gå i en for personvernet gunstig retning – også i en teknologipreget virkelighet.