Det endimensjonale bibliotek


Fokus på biblioteket som kunnskapssenter undergraver biblioteket som kunnskapssenter

Av Ragnar Andreas Audunson
Professor i bibliotek- og informasjonsvitenskap
Høgskolen i Oslo

Hva bør være forholdet mellom kunnskaps- og informasjonsformidling på den ene siden og kultur- og litteraturformidling på den andre siden i folkebibliotekene? Norsk bibliotekforenings aksjon for folkebibliotek fokuserer tilsynelatende på kunnskapsdimensjonen.

La oss ta utgangspunkt i to sitat. Det første stammer fra den nederlandske arkitekten Rem Kolhaas. Han er arkitekten bak det planlagte nye hovedbiblioteket for Oslo på Vestbanetomta. Bibliotekarkitektur er bibliotekideologi i stein. Hva Kolhaas tenker om folkebibliotek er dermed ikke uten interesse for den norske debatten. Sitatet nedenfor er hentet fra en publikasjon Kolhaas lagde i forbindelse med byggingen av folkebiblioteket i Seattle, som også er tegnet av ham.

”The library represents, maybe with the prison, the last of the uncontested moral universes, and the moral goodness of the library is intimately connected to the value of the book…In this scheme, the Electronic is identified with the barbaric and the library’s insistence on one kind of literacy has blinded it to the other emerging forms that increasingly dominate our culture, especially the huge efficiencies (and pleasures) of visual intelligence. Our ambition is to redefine/reinvent the library as an institution, and unless the library transforms itself wholeheartedly into an information storehouse …its unquestioned loyalty to the book will undermine the Library’s plausibility at the moment of its potential apotheosis”. (http://www.spl.org/lfa/central/oma/OMAbook1299/page4.htm)

Selv om hele teksten viser at Kolhaas nok har et mer sammensatt og nyansert bibliotekbegrep enn hva sitatet over tyder på, ser det ut som om man i redefineringen av biblioteket skal sette fokus på én av de mange rollene som inngår i det komplekse begrepet om hva et bibliotek er: rollen som informasjonssenter. Bøkene og litteraturen skal tones ned.

 

Et komplekst bibliotekbegrep

Opp mot dette kan vi sette Deichmanske biblioteks virksomhetsidé, slik den er uttrykt på bibliotekets hjemmesider:

Deichmanske bibliotek skal gi alle den mulighet for innsikt som er en forutsetning for aktiv deltakelse i et demokratisk samfunn, og bidra til å sikre alle mennesker kulturopplevelser og personlig utvikling. Biblioteket skal gjøre kunnskap, informasjon og kulturverdier tilgjengelig, og skal i all sin virksomhet legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet. Bibliotekets tjenester skal stilles gratis til disposisjon.
Biblioteket skal ta vare på den tradisjon og kulturelle identitet som er knyttet til de tradisjonelle mediene, ikke minst til boka. Deichmanske bibliotek et særlig ansvar for å dokumentere tidligere tiders viten, forståelse og kulturuttrykk gjennom å vedlikeholde samlinger av eldre litteratur og annet eldre materiale. Samtidig skal biblioteket ta i bruk og videreutvikle de muligheter informasjonsteknologien gir. Denne teknologien er i rask endring. Deichmanske bibliotek vil hele tida følge opp disse endringene og gi publikum et tidsmessig tilbud.

Her finner vi et komplekst bibliotekbegrep: Kulturelle opplevelser og litteraturformidling knyttes sammen med instrumentell informasjons- og kunnskapsformidling. Ny informasjonsteknologi knyttes sammen med trykte medier, først og fremst boka. Biblioteket skal utnytte den nye teknologiens muligheter samtidig som en viderefører det Kolhaas litt nedlatende kaller ”the unquestioned loyalty to the book”. Historie og tradisjon knyttes sammen med framtid og utvikling. Slik jeg tolker Deichmanske biblioteks virksomhetsidé, bygger den på en forståelse hvor de ulike dimensjonene i bibliotekbegrepet forutsetter hverandre. Skal biblioteket være en institusjon for kunnskaps- og informasjonsformidling må det samtidig være en institusjon for kultur- og litteraturformidling. Det er kompleksiteten som gjør biblioteket til et bibliotek.

Jeg er overbevist om at det er en viktig og riktig forståelse.

Institusjoner som framstår så komplekse, er ikke i samsvar med moderne tenkning om markedsføring. En kollega av meg ved Høgskolen i Oslo var i høst innleder på en regional folkebibliotekkonferanse. Der var også en markedsføringsguru innleid som foreleser. – Hva er bibliotekenes forretningsidé, spurte markedsføreren. Og når bibliotekarene svarte med den komplekse bibliotekforståelsen som Deichmanske biblioteks virksomhetsidé reflekterer, himlet den innleide markedsføringsguruen oppgitt med øynene.

Formodentlig er det innflytelsen fra slik markedsføringstenkning som ligger bak når bibliotek gir seg selv nye navn med utgangspunkt i en av de mange dimensjonene som bibliotekbegrepet rommer, for eksempel læringssenter, informasjonssenter, dokumentsenter osv.

 

Utilsiktede konsekvenser

Nedtones en funksjon kan det nettopp redusere bibliotekets mulighet til å realisere den funksjonen en velger å fokusere på, for eksempel læringssenterfunksjonen eller funksjonen som informasjonssenter. For kort tid siden ble det publisert en doktoravhandling i Finland om hvordan mennesker orienterer seg og skaper mening – eventuelt mislykkes i å skape mening – i strømmen av helseinformasjon. En av hovedkonklusjonene i denne avhandlingen er at ”de medborgare som är mera hemmastadda i en en ofta på långsamhet och eftertenksamhet baserad skriftkultur även tycks bemästra informationsflöden bättre, uppleva världen som mera koherent, än de som huvudsakligen tyr sig till en snabb och vanligtvis överväldigande bild-, ljud-, och pratkultur”. (Ek 2005, s. 215). Denne tendensen var særlig sterk blant mennesker med lavere utdanning som var flittige lesere av skjønnlitteratur. Et bibliotek som toner ned sin rolle som litteraturformidler for å oppgradere sin rolle som informasjons- og kunnskapsformidler kan dermed komme til å undergrave sin evne til å fungere som informasjons- og kunnskapsformidler. I en norsk doktoravhandling fra 2001 om den rollen bibliotek i videregående skole spiller i elevenes hverdagsliv, viste Elisabeth Rafste at bibliotekene spontant og så å si uten at noen er klar over det, bidrar til å realisere læreplanens mål nettopp ved at de er komplekse rom hvor tråder fra en klasseromsundervisning som fremdeles er pensumstyrt mer enn prosjektorientert, kan knyttes sammen. Ellen Merete Duvold foretok en undersøkelse i Arendal folkebibliotek hvor hun observerte hvordan ungdom, som i utgangspunktet ikke var interessert i skjønnlitteratur men som gikk på biblioteket for å bruke PC-ene og surfe på Internettet, skummet hyllene og kikket i skjønnlitterære bøker mens de ventet på en ledig maskin. Nettopp på grunn av kompleksiteten er bibliotekene bedre informasjonsformidlere enn noe informasjonskontor og bedre litteraturformidlere enn noen bokkafé eller bokhandel.

Å redusere et sammensatt begrep ned til én dimensjon kan ha utilsiktede konsekvenser. Personer med lederverv organisasjoner ble tidligere kalt formenn. Gjennom generasjoner var denne termen blitt fylt med et komplekst innhold. Begrepet hadde en hierarkisk dimensjon: Formannen var leder. Men ikke bare det. En formann var også medlem av en gruppe hvor man etter samtaler og felles overveielser kom fram til en kollektiv beslutning. Et norsk formannskap består av et antall likestilte formenn. Problemet med termen var naturligvis at den ikke var kjønnsnøytral. Derfor har vi erstattet den med termen leder. Men problemet med den termen er at den bare fokuserer på én dimensjon - den hierarkiske. Nå dyrkes lederen som ”tar grep” og utviser ”lederskap” som det heter på moderne lederspråk.”  Å ”ta grep” og å vise ”lederskap” kan nettopp bety å trumfe igjennom beslutninger på tvers av interessene og holdningene som dominerer blant dem en skal lede og som har utkrystalissert seg gjennom kollektive debatter. Det kan være en Jan Oksum som trumfer igjennom nedleggelse av Union på tvers av hva et samlet politisk miljø og et samlet lokalmiljø mener eller en Tony Blair som går til krig i strid med folkeopinion og eget parti. Og når lederen eller ledelsen har tatt sin beslutning, skal vi andre være lojale. Det er også en del av tidens organisasjons- og ledelseskultur. Brechts utsagn fra 1953 om at dersom partiet ikke er fornøyd med folket får det velge seg et nytt folk, vil man innenfor denne lederkulturen ikke kunne forstå ironien i. Det er jo slik de tenker. Men det som i den hierarkiske ledelseskulturen kan være godt lederskap, kunne aldri være godt formannskap. Og så kan man spørre: Har utbyttingen av en term som også inneholder dimensjoner som peker på likestilthet og kollektivitet med en term som bare fokuserer på hierarki, bidratt til denne lederdyrkelsen? Har en språkendring drevet fram av mennesker som hadde som mål å bryte ned hierarkier i stedet bidratt til å bygge opp hierarkier? Ser vi så å si vrangsiden av ”den språklige vendingen”?
 
En bibliotekutvikling som fokuserer på én dimensjon av det komplekse bibliotekbegrepet – læringssenter, kunnskapssenter, informasjonssenter eller kultursenter – vil på tilsvarende vis få utilsiktede negative virkninger. Det vil undergrave det som er bibliotekenes helt unike evne til å fungere som informasjonssenter og kultur- og litteraturformidler og kunnskaps- og læringssenter. Alle disse rollene er bærebjelker i det som til sammen er bibliotek. Alle må være der om reisverket skal holde.  Velger man ut bare en av dem, undergraver man mulighetene til å realisere alle – også den man har valgt ut.