GOD HISTORIEFORTELLING UTEN FORKLARING


Ottar Grepstad:
VILJEN til SPRÅK
Ei nynorsk kulturhistorie
Det Norske Samlaget 2006


Anmeldt av Kristoffer Jul-Larsen

Ottar Grepstads fremstilling av nynorskens kulturhistorie har fått en fantastisk god tittel. VILJEN til SPRÅK peker mot språkets betydning for individet plassert i samfunnet. Tittelens nikk til Nietzsches begrep om viljen til makt, minner leseren om sannheten av at språk er makt, allerede før boken åpnes. Med begrepet VILJEN til SPRÅK gir Grepstad det forklarende blikket på stoffet som mangler gjennom store deler av boken.
            Før jeg sier noe mer: Dette er en praktfull bok, og den bør leses med stor interesse av alle som mener at språk er viktig. Fra min posisjon (ung, hvit, bokmålsskrivende middelklassemann, med familiebånd til målrørsla) ser det ut til at Grepstad har klart det kunststykke å skrive en kulturhistorie hvor ingen grupper av en viss størrelse kan klage over at de har blitt oversett. Det er ingen liten bragd, og forfatteren hviler tungt på skuldrene til andre historikere gjennom store deler av fremstillingen, noe han ikke legger skjul på, men heller fremhever ved hjelp av et godt og nøkternt sluttnoteapparat og gode kildehenvisninger i selve teksten. Flere steder viser han til andre historikeres arbeid i sin diskusjon av stoffet, uten at det synes å svekke lesbarheten i nevneverdig grad. Det kan jo tjene som et eksempel til etterfølgelse for andre med formidlingstrang. Jeg leser boken like mye som en innføring i den språkhistoriske forskingen som har foregått og foregår i Norge, som en språkhistorie i seg selv. Det mener jeg er et kvalitetstegn, særlig for en bok som går ut fra, og skal skildre, et miljø som har slitt med sin skjerv av antiintellektualisme.
Grepstad organiserer kulturhistorien sin relativt tradisjonelt kronologisk, men er lur når han ikke binder seg for tett til årstallene, som er angitt for hvert kapittel, om han er inne på interessante tema som strekker seg lenger frem i tid. En nynorskens historie skrevet på nynorskens premisser må nødvendigvis være en historie om folkespråket, slik er det også med denne. Grepstad går helt tilbake til de første runene og bruker den første femtedelen av boken på å gå gjennom middelalder og opplysningstid for å vise at Norge har vært et land med flere skriftspråk også før Ivar Aasen. Her er han befriende usentimental og ærlig i sine beskrivelser. Særlig interessant er han når han peker på danskens evner til å skape ”nye forståingsmodellar” (s. 44) for de få som behersket den. Et annen spennende innsikt Grepstad deler med sine lesere er den at det i Norge utviklet seg en helt spesiell talemålskultur, hvor dialektene etter hvert vant hegemoni. Denne kulturen var essensiell for den språklige demokratiseringen som Grepstad, og flere med ham, mener å finne i Norge.
Grepstad mener nynorsken står i denne demokratiske bevegelsen, og honnørordene demokrati og demokratisering går igjen gjennom hele boken. Det er vanskelig å si seg uenig i denne fremstillingen. Nynorsken har vært viktig for demokratiseringen av Norge, og det på mange vis. I seg selv som språk, var og er nynorsk viktig for en offentlighet som er større og åpnere enn landets størrelse skulle tilsi. Dessuten har målrørsla som en av de tre store norske folkebevegelsene vært integrert i utviklingen av det norske lags- og organisasjonsvesenet. Dette vesenet har retorikkforskerne Anders Johansen og Jens Kjeldsen fremhevet som en trening til, og en forutsetning for, det demokratiet Kongeriket etter hvert utviklet seg til å bli. Grepstad er inne på dette, og viser det indirekte, men makter aldri å bruke demokrati og språkets forhold til makt som en samlende og retningsgivende forklaringsmodell i fremstillingen. Det er trist, for som vi har vært inne på, så synes denne bevisstheten å finnes i både tittel og i resten av fremstillingen, men den kommer aldri riktig til overflaten. Jeg mener altså at VILJEN til SPRÅK mangler et slikt samlende grep. Men det har også sine fordeler.
En av fordelene er at boken er svært demokratisk anlagt, i den forstand at den har et meget springende fokus som lar svært mange av alle fasettene i nynorskens historie bli presentert. Målrørsla kom til i en periode hvor den mannlige åndshøvdingen hersket landet. Det har preget hele bevegelsens uttrykk og hvordan dens historie har blitt fortalt. Grepstad gjør i stor grad opp for dette med et klart fokus på nynorskkvinnene og det arbeidet de utførte i lag, stiftelser og bedrifter som alle har vært viktige for organiseringen og institusjonaliseringen av nynorsken. Vektleggingen av næringsliv og næringsdrivendes betydning i språkets utvikling er også forfriskende lesning for en med tilhørighet til estetikk og filologi. Her understreker Grepstad fint språkets rolle som kommunikasjonsverktøy, og kommunikasjonens nære forhold til handel. Men igjen er dette poenger som ligger i teksten uten at forfatteren benytter sjansen og fremhever dem i særlig grad.
Det vies naturligvis god plass til Aasens arbeid og enda mer til det arbeidet hans etterfølgere har utført. Disse fremstillingene er god lesing, selv med de innsigelsene jeg til nå har kommet med. Til tider blir det allikevel tema som får vel mye oppmerksomhet, den lange utlegningen om alle som tok del i redaksjonsarbeidet i bladet Fedraheimen kan tjene som eksempel på det. Grepstad bringer her frem egne forskningsresultat ser det ut til, og det er flott, men det spørs om det er plass til slikt i et oversiktsverk.
VILJEN til SPRÅK forteller en flott historie, og den har fått en god innpakning med hjelp av et stort og imponerende billedmateriale, sammen med fin bruk av plansjer fra forskjellige utstillinger ved Ivar Aasen-senteret. Dermed klarer boken også å synliggjøre det arbeidet som drives der. Om jeg skulle ha noe å pirke på angående bokens utseende, måtte det være at en del bilder har fått en ganske hard medfart i digitaliseringsprosessen, og dermed ikke tar seg like godt ut som de burde.
Språket omslutter oss alltid, vi kommer oss aldri ut av det. Ottar Grepstads bok om nynorskens kulturhistorie understreker språkets rolle for individet i samfunnet, men viser også hvordan mennesket skaper språk, og med det seg selv.