Litteraturens lurendreiere


Løgnhalser, taskenspillere, storsvindlere, don juaner, juksemakere, skrytepaver. Vi elsker dem.

Av Hilde Matre Larsen

Litteraturens lurendreiere finnes i mange varianter: løgnhalser, taskenspillere, storsvindlere, don juaner, juksemakere, skrytepaver. Det lyves, svindles, forføres og skrytes av desperasjon, kjedsomhet, grådighet, galskap og kynisme. Og noen ganger bærer det aldeles galt av sted. Man skulle tro at enkelte av disse personene hadde kjøpt karmaen sin på Nille, for de lurer til syvende og sist bare seg selv. For det er jo noe i dette med leken og steken, da. Og det er vel en strek i den regningen de hadde planlagt å stikke fra eller trodde de kunne få noen andre til å betale.

Det kan være utmattende å være lurendreier, merk mine ord! Og det kan straffe seg. Hvis man drar spøken for langt, står man i fare for å bli en latterlig figur.

Og hva er det med oss lesere? Er det ikke galt av oss å bli glade i disse skapningene? Noen av dem er riktignok charmante som fy. Men vi vet jo at det de gjør er galt. Liker vi å se andre bli lurt?

Herlige slubberter

Peer Gynt er det klassiske eksempelet, urlurendreieren. Han lyver seg lystig gjennom livet, og mister nesten seg selv i sin egen løgnaktighet. Det er heldigvis kvinnfolk til stede. De fleste av Henrik Ibsens figurer driver faktisk og lurer seg selv. Livsløgn var veldig in i gamle dager. I Charles Dickens´ mørke mesterverk Oliver Twist møter vi den manipulerende Fagin, men også elegante lommetyver som the Artful Dodger. Espen Askeladd fusker seg ut av mang en kinkig situasjon ved hjelp av kløkt og et naturlig talent for skrønemakeri. I Patricia Highsmiths romaner møter vi identitetstyven Ripley, en plaget sjel som ønsker å forsvinne fra seg selv. Og i Agatha Christies bøker finner vi en mengde smarte forbrytere, som kun har det til felles (med unntak av gjerningsmannen i Ten Little Niggers) at de blir outwitted av en Marple, en Poirot eller radarparet Tommy og Tuppence. I Plautus´ komedie Løgnhalsen setter Pseudolus alt inn på å lure flest mulig på kortest mulig tid. Abo Rasuls verditomme Macht og Rebel driver med subversive practical jokes. Karlsson har dampmaskiner på taket. Veddemål inngås, men får ikke alltid det forventede utfallet. Fanden blir lurt inn i nøtten. Sjeler kjøpes og selges, og smutthull og klausuler med liten skrift i kontrakten oppdages for sent. Noen roper ulv i utide.

 

Pleased to meet you / Hope you guessed my name
Roald Dahl: My Uncle Oswald (1979)

I Roald Dahls roman My Uncle Oswald er en storstilt svindel i gang. Onkel Oswald, som også figurerer i flere av Roald Dahls noveller, er en uforbederlig horebukk, livsnyter og bedrager. Han blir av sin nevø omtalt som ”the greatest fornicator of all time”. I boken, som er bind 20 av hans dagbøker, åpner han en eksklusiv spermbank. Metoden er like fantastisk som den er pervers: Ved hjelp av en mystisk ingrediens, et usedvanlig sterkt afrodisiakum utvunnet fra den sjeldne sudanske blemmebillen (og pakket inn i trøffelsjokolade), en kjemilærer ved navn A. R. Woresley og Oswalds uimotståelige assistent Yasmin Howcomelys naturlige tiltrekningskraft, forføres konger, store kunstnere og fremstående vitenskapsmenn:

”So what do you have? You have a bunch of supremely gifted and therefore hyperactive artists loaded with the very finest Sudanese Blister Beetle who find themselves staring goggle-eyed at a young female of indescribable beauty. They were jiggered. They were scrambled and dished up on buttered toast from the moment they swallowed the fatal chocolate. I am positive that the Pope of Rome himself, in the same situation, would have had his cassock off in nine minutes flat just like the rest of them.”
(s. 135)

Kort sagt tusker Oswald og hans medsammensvorne til seg spermen til verdens mest fremstående menn og selger den videre til ublu pris.

My Uncle Oswald er en skikkelig grisehistorie. Den er hylende morsom, sjokkerende vulgær og totalt uærbødig.

 

Oh what a tangled web we weave / When first we practice to deceive
Choderlos de Laclos: Farlige forbindelser (1782)

«Hvem må ikke grøsse ved tanken på de ulykker som en eneste farlig forbindelse kan foranledige! Og hvor meget sorg ville man ikke spare seg dersom man tenkte litt mer over det mens det var tid!»
(s. 436)

Denne brevromanen fra puddertiden har blitt filmatisert opp og i mente.

Markise de Merteuil og vicomte de Valmont har et forhold utenom det vanlige. Markisen er en intriantinne og en venusprestinne, og vicomten er en notorisk skjørtejeger, den klassiske forfører. Mellom seg har de forkvaklet og forført brorparten av sosieteten i Paris og omegn. Når de to slår sine vakre hoder sammen er det duket for intriger, begjær, rivalisering og død. De spiller et farlig spill, der ingenting annet enn erobringen og sviket er av verdi. Gjennom brev fulle av fordringer og utfordringer skryter de selvforelsket av egne bragder og erobringer og rakker ned på den andres i dirrende kjærlighetshat. De tirrer hverandre opp til å forkrøple unge og fromme sinn og bistår hverandre i å ødelegge andre. For Valmont er premien for godt utført renkespill en natt med markisen. Markisen har andre planer.

«Men si meg, Vicomte, hvem av oss to skal nu påta seg å bedra den annen! De kjenner historien om de to falskspillerne som oppdaget hverandre under spillet. Vi spiller ikke, sa de til hverandre, - la hver av oss betale halvt for kortene; - og så reiste de seg fra bordet. Lyd mitt råd, la oss følge dette fornuftige eksempel i stedet for sammen å kaste bort den tid vi så godt kunne anvende annetsteds.»
(s. 346)

Når de kynisk skalter og valter med andres lykke, når løfter brytes og følelser uforventet blusser opp, forrykkes balansen mellom dem og katastrofen er et faktum. For når de ikke lenger kan stole på hverandre, når de har erklært krig, har de så mye skitt på hverandre at det bare kan føre til tragedie og undergang for dem begge. Og de faller begge, hver på sin måte, for eget grep. Vicomten erkjenner for sent at han elsker den kvinnen han har sveket mest. Han har lurt seg selv. Markisen, som er en stolt, om enn skruppelløs, kvinne nekter ham derfor premien, ødelegger det som er igjen av hans rykte og besørger hans død. Men hans fall blir hennes.

 

Noblesse oblige
Baron von Münchhausens vidunderlige reiser til lands og til vanns (1786)

«Men ettersom jeg ikke har for vane å skryte av mine galante eventyr, avslutter jeg min beretning her og ønsker dere alle en god natt.»
(s. 80)

Hieronymus Carl Friedrich Freiherr von Münchhausen (1720-1797) har virkelig levd, men han skrev ikke ned historiene sine selv. Det var det bestyreren for det grevelige antikvitets- og myntkabinettet i Hessen-Kassel som gjorde, Rudolf Erich Raspe. Og han pyntet nok litt på dem. Vi kan vel trygt si at det her dreier seg om relativt frie gjenfortellinger.

Baron von Münchhausen kan minne om en annen berømt og beryktet skrønemaker: Peer Gynt. I historiene er Baronen en uforbederlig skrytepave, på grensen til det latterlige, og fortellingene inneholder en fantastisk mengde usannsynligheter og logiske brister:

«En annen gang hadde jeg tenkt å ta en snarvei over en myr, og først da jeg var midt utpå den, ble jeg klar over at den nok var atskillig større og dypere enn jeg hadde trodd. Derfor gjorde jeg helt om og karet meg tilbake til fast grunn igjen for å ta bedre fart. Denne gangen gikk det imidlertid enda verre, for jeg sank i helt til halsen og ville sikkert gått ynkelig til grunn hvis jeg ikke med anspennelse av alle mine krefter hadde greid å trekke meg opp igjen etter min egen hårpisk, ja, både meg selv og hesten, som jeg holdt fast mellom knærne som i en knipetang.»
(s. 45)

I en annen historie blir baronen jaget opp i et tre av en slagbjørn. På vei opp i treet mister han kniven sin. Men baronen vet råd. Han tisser en solid stråle rett mot kniven, og takket være den bitende kulden den dagen fryser strålen til is. Og baronen kan trekke kniven opp med sin egen urin.

 

Oh menneske, så skjønn du er, så fin og blank,
glem ei at ditt indre er bare krøs og stank
Thomas Mann: Storsvindleren Krull (1954)

«Ethvert bedrag som ikke bygger på en høyere sannhet og ikke er annet enn ren og skjær løgn, er etter min teori plumpt, ufullkomment og som løgnen gjennomskuelig for den første, den beste.»
(s. 30)

Felix Krull er i stand til å gå inn og ut av roller som om de er deler av hans egen person. Og kanskje de er nettopp det. Han har også en innbitt og umistelig tro på egen fortreffelighet. Og han er overbevist, og forsøker å overbevise leseren, om at hans måte å svindle, stjele og lyve på er mer opphøyd enn alle andres. Felix føler seg nemlig fortjent til alt han ikke har fortjent her i verden. Han ser på seg selv som et menneske av høyere rang, og ser ned på alle som ikke er så forfinede som ham selv. I Trøndelag kaller vi dette å tro seg uten grunn.

Som barn leker Felix keiser. Han blir trillet rundt i vognen sin mens han blir rørt til tårer av sin egen nobelhet og storhet. Fra barnsben av har en en forestilling om at verden er til for ham. Han er en skruppelløs og amoralsk skapning, voldsomt forfengelig og totalt ansvarsløs. Han har ingen utdannelse, og familiebakgrunnen hans minner om en flaske Lorley extra cuvée, champagnen hans far (som han konsekvent omtaler som «far stakkar» produserer, drikker, ikke får solgt og går til grunne på: vakker utenpå og grumsete inni.

I oppvekstårene eksperimenterer Felix med ulike former for lureri. Han skulker skolen, spiller syk når han er frisk, stjeler sjokolade, etterligner farens håndskrift, sniker seg unna militærtjenesten. Han liker å kle seg ut, maskere seg, gå for å være en annen. Løgnen kjernen i hans personlighet, og derfor byr ikke overgangene til nye roller på særlige problemer for ham. Han ser på seg selv som en lykkens pamfilius:

«Nei, det som i dypeste grunn fylte meg med lykke, var forvandlingen og fornyelsen av mitt gamle jeg, det at jeg hadde kunnet kle av meg den gamle Adam og smutte inn i en ny. Men jeg festet meg ved at med eksistensvekselen fulgte ikke bare en kostelig fornyelse, men også en viss omrangering av mitt indre. For jeg måtte jo forvise fra min sjel alle erindringer om min gamle og nå ugyldige tilværelse. Som jeg satt her, hadde jeg ingen rett til dem mer, - og det var så visst ikke noe tap.»
(s. 206)

En og annen komplikasjon er han seg likevel bevisst:

«- Men plutselig ble det meg så klart og smertelig bevisst at hele min usikre eksistens og delikate dobbelttilværelse forbød meg å hamle opp med virkeligheten. Dette gjorde meg ondt, som sagt. Men på den annen side, hvor glad var jeg ikke over å kunne møte disse nye venner i den sosiale rang som svarte til min egen fine substans!»
(s. 247)