Creative Commons i Norge


 

Av Thomas Gramstad

(Nedenfor kommer teksten slik den sto på trykk i Bok og Bibliotek nr. 3/2007. Den lange, uredigerte og uforkortede versjonen, der alt som er utelatt i den trykte utgaven er med, finner du HER.)

Interessen for det fleksible og brukervennlige lisenssystemet Creative Commons (CC) øker også i Norge. Det kan vi se av utspill og innspill fra flere av rettighetsforvaltningsorganisasjonene, bl.a. TONO, NFF, LINO, BONO og Kopinor.
     En norsk utgave av Creative Commons-lisenssystemet med versjonsnummer 2.5 er like rundt hjørnet. Arbeidet drives av en gruppe på 6-7 personer på fritiden og går langsomt, men sikkert fremover. Domenet «www.creativecommons.no» er operativt.


ccprivatvann.jpg 
 Foto: Per Helge Berrefjord / SCAMCLIP

 

TONO OG CREATIVE COMMONS
Enkelte norske musikere som tidlig ville ta i bruk CC-lisenser, kom i konflikt med TONO.[1] Gleden var derfor stor da utspillet kom: «TONO legger derfor frem forslag om, på linje med de andre nordiske selskapene, å gi TONO-medlemmer mulighetene for egenforvaltning av ikke-kommersiell bruk av musikk. Altså en såkalt Creative Commons-lisens ved ikke-kommersiell bruk.»[2]
     Dette ble godt mottatt av norske musikere.[3] Jørgen Larsson sier: «Dette er veldig positivt, og det har vært etterspurt i flere år. At det går skrittvis er bra, ettersom vi ikke vil kaste de gode sidene ved TONO ut med badevannet.» Gisle Hannemyr sier at det viktige med at TONO nå åpner opp for CC-lisens, er at man også er interessert i nye forretningsmodeller i tillegg til tradisjonelle måter å tjene penger på: «For det første - CC-lisensen åpner for en del markedsføringskanaler, og genererer større inntekter, ikke mindre. I mitt tilfelle har det gitt positive ringvirkninger.  For det andre - jeg underviser også, og ønsker eksempelvis at ulike multimedia-produkter kan brukes i webbaserte øvingsoppgaver. Det er helt utelukket at studentene kan betale TONO-avgift, selv om oppgaven skal ut på web.»[4]
     Det blir nå spennende å se om også de andre CC-lisensene kan innarbeides i TONO-systemet, og hva som vil skje på denne fronten fremover.
     Klassekampen melder at også Billedkunstnernes organisasjon BONO vurderer Creative Commons.[5] Kopinor er mer skeptisk, mens Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) gir blandede signaler. NFFs generalsekretær Trond Andreassen hevder at prosjektet Nasjonal digital læringsarena, som skal gi videregående skoler gratis tilgang til digitale læremidler som utstyres med CC-lisenser «er i strid med åndsverkloven».

NFF-RAPPORT OM DIGITAL RETTIGHETSKLARERING
For noen måneder siden la et utvalg i NFF frem sin rapport om Digital rettighetsklarering, der Creative Commons står sentralt.[6] Det er på mange måter blitt en fremtidsrettet rapport.
     En hovedkonklusjon er at den digitale verden gir noen muligheter for spredning og bruk som eksisterende kollektive forvaltningsrutiner ikke greier å fange opp. Det trengs derfor et supplement av systemer for individuelt baserte digitale klareringssystemer. Rapporten foreslår at man utvikler dette med utgangspunkt i Creative Commons og Commercial Commons, og går gjennom scenarier for bruk og gjenbruk for å illustrere noen av behovene og hvilken retning man kan gå for å løse dem. Eksemplene og scenariene er klare og gode, og her blir rapporten den rene veiviser i et uoversiktlig og omskiftelig landskap.

FEIL OG UNØYAKTIGHETER
Rapporten lider av en del større og mindre feil og unøyaktigheter, som det vil føre for langt (sier redaktøren) å drøfte her, men et par eksempler kan illustrere skjevhetene:
     Rapporten hevder at det kan «slås fast at det fortsatt er betydelig uklarhet knyttet til spørsmålet om bruk av pekere innebærer en opphavsrettslig relevant handling, og som derfor krever opphavsmannens samtykke». Dette er misvisende. Olav Torvund kaller Napster.no-dommen en 3/4 seier.[7] Det er altså ikke slik at det er helt uvisst og «oppe i det blå» hvorvidt en lenke er tilgjengeliggjøring eller ikke.
     På side 13 om fildeling: «Dersom den som sitter med rettighetene til materialet ikke har gitt sin tillatelse til innholdsdelingen, (...) er dette ulovlig.»
     Dette er riktig dersom fildelingsnettet er åpent eller offentlig (denne presiseringen gjøres ikke), men det er ikke riktig for et lukket, privat fildelingsnett med adgangskontroll der alle deltakerne er i hverandres nærmeste omgangskrets. At vennegjenger bruker fildelingsteknologi til å utføre privat kopiering, er selvsagt lov, for loven er teknologinøytral. Dette er en viktig presisering fordi det blir flere og flere private fildelingsnett, og fordi sterke aktører innen plate- og filmbransjen bl.a. gjennom påkostede og villedende reklamekampanjer prøver å skape et inntrykk av at selve fildelingsteknologien er ulovlig. [8]
     Begrepet «implisitt samtykke til lojal internettbruk»[9] blir i rapporten bare knyttet til bloggkulturen, men kan naturligvis brukes om stort sett alle nettsider, særlig de som er lagt ut til undervisningsformål, eller av privatpersoner, frivillige foreninger o.l., og når det ikke eksplisitt er oppgitt andre bruksbetingelser som fraviker fra normene for «lojal Internettbruk». Dette begrepet omfatter altså mye mer enn «bloggsfæren».
     Det er lett å være enig med NFF-rapportens forfattere i at omfanget, avgrensningen og tildels også gyldigheten av dette begrepet er uklare størrelser, og at det ville være avklarende og en stor hjelp for alle parter om man tok i bruk CC-lisenser og tilsvarende.

CREATIVE COMMONS OG COPYLEFT
Rapporten sier: «Motivasjonen bak Creative Commons er primært et ønske om å åpne opp for et mer fleksibelt system når det gjelder å beskrive hva slags rettigheter som hefter ved et verk.» (s. 21) Men Creative Commons er ikke bare et rettighetsmerkingssystem. Det er også en visjon om å fremme en delingskultur der skapende mennesker lett kan finne frem til hverandre og til hverandres verk, dele og bygge videre på hverandres verk. Motivet er å gjøre en «fri kultur» mulig, funksjonell og levedyktig. [10] Rettighetsmerkingen er altså et middel, ikke et mål i seg selv. I en slik fri kultur eller delingskultur rives skillet mellom skapere og brukere ned. Brukere aktiveres og oppmuntres til å selv bli skapere.
     Det er i og for seg fullt mulig å bruke de mer restriktive CC-lisensene kun som et merkesystem. Fleksibiliteten utgjør et knippe av tilbud, ikke en plikt. Man trenger ikke selv være med på å fremme en fri kultur eller delingskultur. Og den teknologiske infrastrukturen for det digitale kulturlivet og samfunnet bør støtte en slik valgfrihet.
     Et merkelig avsnitt i rapporten lyder slik:
     «Tradisjonelt har opphavsrett til et verk implisert 'All rights reserved'. Det eksisterer også et alternativ til dette som går under navnet Copyleft, og som kan oppsummeres med mottoet 'All rights reversed' (altså at alle rettigheter går over fra opphavspersonen til brukeren). Creative Commons befinner seg et sted mellom disse to ytterpunktene, og har valgt 'Some rights reserved' som motto.»
     Dette avsnittet inneholder ikke mindre enn 4 direkte feil.
     1: Copyleft assosieres med «No rights reversed», ikke «All rights reversed». Ingen brukerrettigheter er fratatt brukeren.
     2: Det er en umulighet at «rettigheter går over fra opphavspersonen til brukeren». Med Copyleft deles bruksrettigheter mellom opphavspersonen og brukeren. Begge har altså rettighetene. Opphavspersonen mister ikke bruksrettighetene selv om brukeren får rettigheter.
     3: Copyleft er ikke et ytterpunkt på «motsatt» opphavsrettslig side av Creative Commons. Copyleft er basert på og forutsetter opphavsrett, og finnes også som CC-lisens.
     4: Det motsatte ytterpunkt til tradisjonell opphavsrett eller «all rights reserved» er «no rights reserved»: Verket har ingen rettigheter tilknyttet seg. Dette heter «public domain» innenfor amerikansk jurisdiksjon. Begrepet finnes ikke i Norge; det nærmeste vi kommer er verk som er «falt i det fri» (eller donert «i det fri»), dvs. verk der vernetiden er utløpt eller opphevet. Men slike verk omfattes fremdeles av de ideelle rettighetene, som i Norge og mange andre land ikke kan fraskrives og er evigvarende.
     Det er altså ingen motsetning mellom Copyleft og Creative Commons. Copyleft forutsetter opphavsrett.[11]

FILER OG FREMTIDSSCENARIER
Rapporten: «Alle CC-lisenser gis med virkning i hele verkets vernetid, det vil si 70 år etter utløpet av opphavsmannensdødsår. Dette innebærer at verken opphavsmannen eller hans arvinger vil ha mulighet til å trekke lisensen tilbake, eller senere disponere over verket på en måte som er i strid med den anvendte lisenstypen. Av den grunn vil bruk av CC-lisenser - selv hvor man bare har gitt rett til ikke-kommersiell bruk - være til hinder for senere å gi et forlag eksklusive rettigheter til utgivelse av verket (slik de fleste forlag krever). Forlagsmessig utnyttelse av CC-lisensierte verk vil også kunne fremstå som uaktuelt av andre årsaker, fordi det normalt kan fremstå som lite attraktivt for et forlag å gi ut et verk som tidligere er gjort gratis tilgjengelig for alle og enhver, både i opprinnelig form og et ukjent antall bearbeidede utgaver.» (s. 25)
     Feil. En CC-lisens gjelder selvfølgelig for en utgivelse, og ikke for verket som sådan. CC-lisensen gjelder for alle eksemplarer som hører inn under den aktuelle utgivelsen, slik som nye kopier og evt. avledete verk som er laget med utgangspunkt i slike eksemplarer og i overenstemmelse med den aktuelle lisensen.
     CC-lisensen gjelder ikke for parallellpubliserte utgaver av verket (f.eks. på en annen medietype), og heller ikke for tidligere eller fremtidige utgivelser. Det er fullt mulig å lage senere utgivelser med mer liberal eller mer restriktiv lisens senere, ja også uten CC-lisens, selv om det fra før finnes en utgivelse med CC-lisens.
     Dette blir akkurat som med parallellpublisering: Du kan kopiere og spre utgaver/eksemplarer med, men ikke uten CC-lisens.
     Generelt er det neppe noen særlig god forretningsidé å prøve å selge akkurat den samme fila som man tidligere har gitt bort med fulle kopi- og distribusjonsrettigheter. Men det er ikke noe som hindrer en i å gjøre det.
     I et fremtidsscenario i rapporten (s. 26) trues det med at utstrakt bruk av CC-lisenser innebærer at Kopinor ikke kan kreve inn kopivederlag for de aktuelle verkene, og at dette gir mindre penger til rettighetsforvaltningsorganisasjonene og dermed svakere organisasjoner. Men parallellpublisering av en bok på papir og som gratisfil innebærer i dag økt salg av papirutgaven, fordi gratisfila fungerer som markedsføring av papirboka. Det gjelder både fagbøker (som f.eks. Lawrence Lessigs juridiske og politiske bøker) og skjønnlitteratur (se artikkelen av Cory Doctorow i forrige nr av Bok og Bibliotek). Dette kan nok endre seg på sikt med bedre mekanismer for digital distribusjon. Men innen den tid har forhåpentligvis rapportens anbefalinger om å opprette kommersielle allmenninger (Commercial Commons), side 27-29, blitt fulgt opp og realisert, og dette potensielle problemet vil være løst.

KONKLUSJONER OG ANBEFALINGER
Rapporten inneholder utmerkede og innsiktsfulle drøftinger av Google og «den lange halen». En kan bare håpe at rettighetsorganisasjonene legger seg på hjertet at Google ikke bør bli den eneste som tjener penger på den lange halen.
     Rapportens anbefalinger og konklusjoner på side 35 og 36 bør klippes ut og henges på veggen hos både rettighetsorganisasjonene og relevante departementer.
     For Bok og Biblioteks lesere vil jeg spesielt trekke frem tre av anbefalingene:
     (1) Endring av Pliktavleveringsloven slik at det åpnes for digital pliktavlevering også av verk som kun utgis i analog eller trykt form. «Alle bøker produseres i dag fra datasats. Dersom forlagene pålegges å pliktavlevere maskinlesbare manuskript til Nasjonalbiblioteket kan man unngå kostbar og tidkrevende skanning av trykte tekstsider». (s. 34)
     (2) Endring av Åndsverklovens kapittel 1 slik at det blir lov å katalogisere og søke blant verk som er tilgjengelige på Internett, og kapittel 3 for å sikre at slike verk «fritt kan lenkes til eller på annen måte brukes på en måte som ikke skader rettighetshavernes legitime interesser».
     (3) «Utvalget anbefaler at NFF tar initiativet til å utrede en forretningsmodell som kan benyttes ved formidling av vernede verk fra databaser, jf. Nasjonalbibliotekets digitaliseringsinitiativ».
     Til tross for en del unøyaktigheter og småfeil gir rapporten innsiktsfulle drøftinger og anbefalinger som, dersom de blir fulgt opp, vil bringe norske skapere og brukere en rekke verktøy til å forvalte, bruke, tjene penger på, dele, formidle, gjenbruke og videreskape sine verk og styrke sin skapende virksomhet.

Digital rettighetsklarering: Rapport fra utvalg nedsatt av NFFs styre i 2005 og publisert i 2006. Forfatterne er Gisle Hannemyr, Håkon Wium Lie, Gunnar Liestøl, Mads Liland og Hans Marius Graasvold.

Thomas Gramstad er med i den norske arbeidsgruppen for Creative Commons og leder for EFN (www.efn.no).

KILDER


Creative Commons i Norge - fulltekst kilder:
[1] Creative Commons - en litt annen TONO-debatt (Ballade 13. mars 2006)
[2] TONO reformeres (Ballade 26. februar 2007)
[3] Reaksjoner på kommende reform (Ballade 28. februar 2007)
[4] Gisle Hannemyr om TONO-reform (Ballade 27. februar 2007)
[5] Åndsverk skapt for å deles (Klassekampen 22. mars 2007)
[6] Digital rettighetsklarering: Rapport fra utvalg nedsatt av NFFs styre 2005-11-02
[7] Olav Torvund: Høyesteretts dom i napster.no saken: ≤ seier for internet
[8] Thomas Gramstad: Fildeling øker salget, mangfoldet og musikernes makt (Ballade 1. mars 2007)
[9] Opphavsrettslige problemstillinger ved universitetene og høyskolene. Innstilling fra Immaterialrettsutvalget, oppnevnt av Universitets- og høgskolerådet 31. januar 2000. Avgitt til Universitets- og høgskolerådet 8. oktober 2003
[10] Lawrence Lessig: Free Culture
[11] CREATIVE COMMONS

cctvarde.jpg