En liten milliard

audunsson.jpgRagnar Audunson – Professor’n

Jeg er i Budapest når dette skrives. Her sitter jeg i en liten leilighet ikke så langt fra parlamentet og prøver å skrive på noe som forhåpentligvis en gang skal bli en bok om det flerkulturelle samfunnets behov for møteplasser.










I denne delen av Budapest står de monumentale praktbyggene på rekke og rad. Ta parlamentet som eksempel. Da dette nygotiske bygget, som med sine over 600 rom er et av verdens største parlament, åpnet i 1902, hadde byggeperioden vart i nesten 20 år. Hvert eneste av disse årene var mer enn 1000 bygningsarbeidere sysselsatt på full tid med å oppføre bygget. Parlamentet er langt fra det eneste storslagne praktbygget i dette området. Her ligger de tett i tett. Det er åpenbart at ressursinnsatsen som gikk med i oppføringen av disse, ikke har ligget så langt etter de tusen årsverkene over femten år som parlamentet beslagla. Alle ble bygd omtrent samtidig – i tiårene rett før forrige årtusenskifte. Her kan det ikke ha vært mye ressurser igjen til å dekke vanlige menneskers behov for gode boliger, skoler osv.

audunssondiamant.jpg 
DEN SORTE DIAMANT, København • FOTO: Per Helge Berrefjord/SCAMCLIP 

 

  FOR IDRETTEN MÅ SINDIGHETEN VIKE De politikerne vi skal velge i september til å styre våre kommuner, vil ikke gjøre slike vanvittige prioriteringer. Det skal vi være glade for, selv om det gir færre monumenter som framtidas turister kan glede seg over.    Men det er ett unntak fra dette måteholdet og hensynet til fellesskapets interesser som vanligvis preger nøkterne og sindige norske kommunepolitikere. Det er idrettsanlegg. Værer man muligheten til å kapre et verdensmesterskap eller for ikke å snakke om olympiske leker, skyr man ingenting. Man bruker for eksempel gladelig hundrevis av millioner for å bygge en ny Holmenkollbakke som brukes aktivt av noen titalls menn og én kvinne.    – Men Holmenkollen er vårt viktigste monument i internasjonal sammenheng, sier man. Ja vel, men så bør vi behandle det som det. Monumenter tukler man ikke med – de bevarer man.  Vi moderniserer ikke vikingskipene og bytter dem ut med hurtiggående katamaraner. For en japansk turist er det naturligvis likegyldig hvor lange hopp Holmenkollbakken tåler. Det er bakken som symbol og monument som er viktig.      Får Norge de olympiske leker og de verdensmesterskap det er søkt om, kommer Lillehammer og Oslo og Trondheim og Tromsø til å framstå som kirkegårder for ubrukte og ubrukelige idrettsanlegg. Naturligvis koster gigantomanien og går ut over andre ting. Det er åpenbart en fare for at for eksempel nytt hovedbibliotek for Deichmanske på Vestbanetomta i Oslo kan komme til å lide både med hensyn til oppmerksomhet og budsjettmidler i konkurranse med for eksempel de anleggene som skal bygges til verdensmesterskapet på ski i 2011.    Stakkars det biblioteket som er organisert i en kultur- og idrettsetat og som i politikernes olympiske blodtåke kommer i skvis mellom hoppbakker og bobsleighbaner.

I ETT GREP Så hvordan kan man i samfunnsdebatten generelt og i kommunevalgkampen spesielt få ørenslyd for bibliotekene opp mot alle disse spektakulære prosjektene? Jeg tror en viktig strategi er å få fram hvordan det å satse på bibliotek sannsynligvis er det mest kostnadseffektive tiltak en kommune kan investere i. Bibliotekpolitikk er ikke bare bibliotekpolitikk. Det er kulturpolitikk, utdanningspolitikk, integreringspolitikk, sosialpolitikk, kriminalomsorg – for å nevne noen eksempler – i ett grep. Satser man på bibliotek, slår man mange politiske fluer i ett smekk. Bygger man en hoppbakke, bygger man en hoppbakke. Punktum. Bygger man en ny kino, bygger man en ny kino. Også punktum. Bygger man et bibliotek, bygger man ikke bare et bibliotek. Man bygger en skole, man bygger et torg, man bygger et teater og en arena for offentlig debatt, man bygger en arena for medborgerskap, man bygger en arena for tverrkulturell kommunikasjon.    Ta noen eksempler fra Oslo. Da filialen på Holmlia for noen år siden fikk prisen som årets bibliotek, var det mye knyttet til dette bibliotekets arbeid for å fremme innvandring. Tallene våre fra den første undersøkelsen i PLACE-prosjektet (som jeg også refererte fra i forrige nummer av Bok og Bibliotek), understreker dette. Totalt i de tre bydelene i Oslo hvor denne undersøkelsen ble gjennomført – Sagene, Holmlia og Røa – svarte 42 prosent at de har opplevd møter på biblioteket hvor de har lært ting om mennesker som har en annen kulturell tilhørighet enn dem selv. Det er mye. Men på Holmlia er det 53 prosent som svarer dette. Andelen blant innvandrere er enda høyere.    Altså: Ansetter man en bibliotekar, ansetter man samtidig en integrasjonskonsulent.    Eller biblioteket på Sandaker-Torshov: Det har årlig omtrent 250 klassebesøk, først og fremst klasser på barne- og ungdomstrinnet. 20 klasser besøker biblioteket en gang i måneden.    Altså: Ansetter man en bibliotekar, ansetter man samtidig en lærer – man investerer samtidig i løsning av et av hovedmålene i Kunnskapsløftet og et av de problemområdene utdanningspolitikere er mest bekymret over: leseferdighet.    Gjennom tiltak som for eksempel senioruniversitet som en rekke bibliotek driver, engasjeres eldre i meningsfull virksomhet som beriker livene deres. Selv bor jeg i Gamlebyen i Oslo med utsikt til Oslo Fengsel. Der er biblioteket en viktig del av kriminalomsorgen – en lomme av normalitet som sannsynligvis er viktig i rehabiliteringsprosessen.

NÅR TÅKEN LETTER Budsjettmessig er bibliotekene blant de aller minste sektorene i norsk offentlig virksomhet. De beslaglegger om lag 2 milliarder kroner av de offentlige budsjettene.    Sett at man økte det med 1 milliard. Det er et så stort tall for bibliotekene at de fleste bibliotekmennesker vel ikke engang våger å tenke på det. Men det er et svært lite tall sett i forhold til størrelsen på norske budsjetter. Da vil man sannsynligvis i ett eneste lite grep oppnå mer når det gjelder de utfordringene vi står overfor med hensyn til barns leseferdighet, eldres livskvalitet, integrasjon av innvandrere osv. enn man vil med titalls milliarder i oppbygging av nye tiltak, programmer og institusjoner. Mindre spektakulært, ja vel, men gud bedre så mye mer effektivt.    Kostnadseffektivt heter det visst i den New Public Management-diskursen som nå dominerer offentlig sektor. Dette må vi dokumentere i diskusjonen foran høstens kommunevalg. Jeg tror norske kommunepolitikere vil lytte til og forstå det når den olympiske blodtåken letter. Ragnar Audunson er professor i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Høgskolen i Oslo og deltar i viktige forskningsprosjekter bl.a. rundt bibliotekets demokratiske potensial, i Norge og internasjonalt.