Lederkommentar: Under samme himmel


De to store kulturelle turistmagnetene i København er Christiania – snart torpedert av myndighetene – og Den sorte diamant – snart renovert etter bare 7 år på grunn av dårlige fasadematerialer.

     Med sin helt normale kvote budsjettoverskridelser (23%) kom Diamanten på nesten 440 millioner danske kroner, langt mer enn Papirbredden i Drammen og (unnskyld, norske utbyggere) uendelig mye mer spektakulær i sin dristighet.

     Både Christiania og Diamanten er dessverre utenkelige i Norge.

     Den danske nykonservatismen kan godt tåle Diamanten, om den vil jevne naboen Christiania med jorda. Hovedforskjellen er at sistnevnte er privat initiativ i liten og intim målestokk, mens Diamanten er private sponsormidler i megaklassen.

     Norge har også sine rike, men de sponser bare idretten.

     I Norge er bibliotekvesenet i hendene på politikere og instanser som ikke kan tenke stort. Politikerne har enten – i likhet med de rike – aldri satt sine bein i et bibliotek, eller de må kjempe med ryggen mot veggen om ørsmå pengebeløp som skal fordeles mellom filialen og eldresenteret i et rått spill der biblioteksjefen på forhånd er tildelt svarteper nærmest som en del av stillingsinstruksen.

     I denne oljenasjonen vil det aldri blinke i en sort diamant.

     Nasjonalbibliotekets ombygging ble bare en flau klump, knapt en liten bisetning i arkitekturhistorien signert Entra Eiendom.

     Norges største og viktigste folkebibliotek, hovedstadens, har enda en gang fått et løfte om noe, og er kanskje nærmere nybygg enn noen gang tidligere, men i hovedstaden er ikke løfter mye verdt hvis det dreier seg om folkelig kultur og ikke om eliteidrett.

     Og her er akilleshælen: Selve bibliotektanken er en folkelig kunnskapskultur. Da må man ikke vente seg noe, og særlig ikke under markedsliberalismen.

1 million til den fortapte sønn

I Bibelens lignelse om den fortapte sønn blir de snille og lydige brødrene nokså forbanna når selveste drittsekken kommer hjem og får VIP treatment etter å ha sjarmert faren sin trill rundt.

     Hva sier trauste og pliktoppfyllende innsamlere i arbeiderorganisasjonene nå? De har alltid samlet inn alt og sendt til Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek uten å mukke. Men i fjor fikk AKP – etter 30–40 år med åpen forakt for den sosialdemokratiske «klassefienden» – 1 million kroner av Fritt Ord for å ordne papirene sine og overlate dem til Arbeiderbevegelsens arkiv.

     Arbeidet vil ta litt tid. Det vanskeliggjøres særlig, sies det, av at alle sentrale partimedlemmer brukte dekknavn gjennom hele 70-tallet. De fleste av dem lever stadig og husker nok dekknavnene sine, men det spørs om de ikke vil kreve skyhøye honorarer for å røpe dem.