En uendelighet av kontekst


Ut av skapet
Arkiva: passive lager for utilgjengeleg informasjon
eller på veg mot ei aktiv rolle i samfunnet?

 

Verne Harris er 46 år og har en tatovering som det hviler en forbannelse over. Han drømmer om å emigrere til Norge på sine eldre dager og flytte inn i kollektiv sammen med likesinnede venner fra det internasjonale arkivmiljøet. Av interesser utenom jobben kan nevnes øl, dop og rock'n roll. Tabloid, spekulativ og ikke minst, irrelevant informasjon? Kanskje ikke.


I begynnelsen av året mottok en signifikant del av Norges kvinnelige befolkning sommerens Ellos-tilbud i posten. Trykksaken av telefonkatalogaktige proporsjoner fant ikke noen velegnet plass i leiligheten, så etter en kjapp gjennomblafring ble den sendt videre til arkivet i bakgården. For noen uker siden mottok vi imidlertid en ny henvendelse fra våre venner i Borås. De ville gjerne tilby spottpriser på innholdet i den tidligere utsendte katalogen, og la ved et bittelite hefte med en liste over produktnummer på de rabatterte klesplaggene. Med priser på et par tiere ble nyanskaffelser plutselig mer attraktivt. Men dessverre, uten den opprinnelige katalogen der kolleksjonen var avbildet, var det umulig å benytte seg av tilbudet. Hvis man bare hadde visst om dette litt før...

Arkivarer og kuratorer med evnen til å se inn i framtida hadde hatt en enkel jobb. Dessverre kan verken de eller andre vite hva som er viktig om 100 år, eller for den saks skyld om tre måneder. I og med at man ikke med sikkerhet ser hva som er verdt å ta vare på for ettertiden, må man bare handle etter beste skjønn og evne på det tidspunktet avgjørelsen skal tas, sier Verne. Dermed vil to forskjellige personer, gitt samme informasjon, ikke nødvendigvis komme til samme konklusjon. Det at man har bakgrunn fra ANC, har jobba som undergravingsagent i nasjonalarkivet under Apartheid eller for den saks skyld har en forkjærlighet for å drikke pils eller bo i kollektiv er fakta som innvirker på Vernes vurderinger på en måte som han selv påpeker ikke er til å komme bort i fra. Prinsesse Ragnhild visste nok at brevene fra faren var av historisk interesse, men likevel fikk hennes bakgrunn henne med god samvittighet til å fyre opp i peisen.

Verne mener at arkivarer må begynne å innse at et arkiv aldri kan inneholde "sannheten". Hvis man i teorien skulle forstå dokumentene måtte vi kjenne til hele konteksten rundt dem; hvorfor og av hvem ble de skapt, hvilken bakgrunn disse personene hadde og hva de hadde opplevd, hva ble utelatt og hvorfor, hva kommer til å skje med materialet, og hvilken betydning vil det få i fremtiden, og så videre. Dette er selvsagt umulig.

Akkurat den samme problematikken oppfordrer han bibliotekarer tenke igjennom. Hvordan blir det for eksempel bestemt hvilke metadata som skal registreres i forbindelse med katalogisering? Det fins jo alltid et ekstra lag med informasjon som i teorien kunne vært interessant. Og nye data kan legges til fortløpende. Hvor mange, og hvem som har lånt en spesifikk bok for eksempel. Og hva vil ikke være avhengig av den enkelte klassifikator, eller av de som i utgangspunktet utarbeidet klassifikasjonssystemet? Hva med problemstillingene i forhold til hva som i utgangspunktet blir innkjøpt til bibliotekene?

I og med at lagene med kontekst i realiteten er uendelig må det settes en grense et sted. Og her sklir man fra det operasjonelle og over i de etiske problemstillinger, påpeker Verne. Bare fragmenter av det uendelige kaoset som utgjør virkeligheten er mulig å ta vare på for ettertiden. Og av dette kaoset kan en uendelighet av ulike historier og perspektiver trekkes ut. De valgene vi gjør, kan ikke bestemmes av formaliserte etiske retningslinjer. Vi er selv ansvarlige for våre handlinger og for at disse skjer etter samråd med kolleger, venner og vår egen samvittighet.
Dette har vi alle et ansvar for å forstå, og gjøre brukerne våre oppmerksomme på.

Signy Irene Karlsen