”Og mannen var Andre…”


Av Aslak Sira Myhre

En ivrig lett krumbøyd mann med uregjerelige hvite krøller står bøyd over en bardisk mens han leser fra ei bok. Rundt ham er det fullt. Det er enda tre dager til Mulla Høybråten forbyr fredspiper på pub, så lufta er stinn av røyk. Folk tråkker hverandre på tær og knær for å få hodet høyt nok til å kunne se den rødmussa og entusiastiske høytleseren, men mot alle odds er det knyst. Du hadde kanskje ikke hørt en knappenål falle, men du kan høre Dag Solstad lese.

Scenen er bare et par uker gammel, og den bidro til å gi meg nytt håp for litteraturen. Etter å ha tilbrakt en uke på ”Norsk litteraturfestival - Undset dagene”, er det ikke gitt at man kommer løftet hjem. Det er Norges største samling av forfattere, forleggere og kritikere, det er det liten tvil om. Det er flust av hyggelig selskap, og et sjeldent fokus på litteratur. Men etter å ha besøkt festivalen tre år på rad, hadde jeg fått følelsen av å delta i en okkupasjon av en by mer en festival som engasjerte lillehamringene.

De fleste arrangementene jeg hadde besøkt var fulle av mer eller mindre velformulert medlemmer av Oslos kulturelite. Forfattere hørte på hverandres dikt, kritikere på hverandres kritikk mens forlegger og bokhandlere holdt seg på sine egne kranglehoteller hvor bransjens framtid skulle avgjøres. Foreningen !les tok med oss forfattere og oversettere ut på alle Lillehammers skoler for å spre festivalen til Lillehammers folk, ikke bar by, og vi trodde altså vi var alene om det.

Men det var før jeg dro på pub med forfattere. Vigdis Hjorth og Dag Solstad var plukket ut til å dra fra pub til pub på lørdagskvelden for å lese fra bøkene sine. Pubstafetten er gratis, og foregår i beste drikketid, fra åtte til tolv på en lørdagskveld. Underveis stopper de tre steder og leser hver sin tekst. Så tømmes glassene og ferden går videre. Et litterært selvmordsforsøk tenkte jeg, og ble med for å støtte de masochistiske forfatterne.

Men, jeg var ikke alene viste det seg. Pubene var stappfulle. Ikke bare av litterære koryfeer fra hovedstaden, men vanlige folk. Tilfeldige pubgjengere og ivrige rundedeltagere i alle aldre som mottok lesingen med intens taushet og stormende applaus.

Ved inngangen til siste stoppested, Håkons pub, den bruneste puben på denne sida av Mjøsa, var det kø når vi kom. Forfatterne måtte brøytes inn til hver sin plass. Vigdis Hjorth har sjarmert og engasjert publikum med sex, familieliv, forelskelse og tapt kjærlighet. Solstad har vært lest fra Roman 87 om fotball fra tredjedivisjon og ambassadørbesøk på Lillehammer. Men nå, ved rundens avslutning, drar han fram en av sine aller mest berykta tekster. Skøytesidene fra Roman 87, en uendelig oppramsing av isforhold, tider og resultater fra en skøytesesong tidlig på sekstitallet. En effektiv stopper for manges kjærlighet til Solstad.

Det er helt stille. Han leser om barmarkstrening og is på for lengst glemte baner fra tida før kunstfrys og innendørshaller. Han leser om nordmenn og utlendinger på treningsleir. Og han kommer til punktet hvor han skal referere til en for lengst glemt skøyteløper med fornavn Andre. Han gjør en kunstpause, og et øyeblikk er det som å være på rockekonsert med et hvilket som helst stjerneband. For mens Solstad puster inn, roper Lillehammers litteraturinteresserte, utegjengere, fylliker og festere med en stemme ”Kouprianoff”.

Og det er navnet. Det er navnet Solstad skal lese. For meg var det festivalens høydepunkt. Sidene som har fått mang en leser til å slutte å lese, var i stand til å vinne festivalens absolutt vanskeligste publikum.