Fellesskap uten sosialisme


Konsortiearbeidet i ABM-utvikling
(Artikkelen er forkortet, les hele på nettpublisert)

Bibliotekene blir i større og større grad avhengige av å kunne skaffe sine brukere tilgang til avgiftsbelagte elektroniske informasjonsressurser. Samtidig er bibliotekbudsjettene relativt sett minkende og databaseleverandørenes priser stadig økende. Den 20. april i år avholdt ABM-utvikling et åpent dagsseminar om organiseringen av konsortieavtaler for tilgang til informasjonsdatabaser. I etterkant av samlingen kan det være på sin plass å ta et blikk på bakgrunnen for dette arbeidet, og hvordan vi ser for oss ABM-utviklings rolle i forbindelse med elektronisk tilgang til faglig, kvalitetssikret informasjon for norske bibliotek og Norges befolkning.

Av Ove Sundby og Signy Irene Karlsen, ABM-utvikling


Tilgangen til tidsskriftartikler er essensiell for forskere og studenter som må holde seg faglig oppdatert innenfor sine områder. Publisering i faglige tidsskrifter danner også grunnlaget for forskeres meritering. Både søknader om forskningsmidler og tildeling av driftsmidler blir ofte vurdert ut i fra om forskere eller forskningsgrupper har fått arbeider publisert i tidsskrifter med høy impact factor.

Denne avhengigheten av anerkjente tidsskrifter har lagt grunnlaget for en eskalerende prisstigning i fagtidsskriftbransjen, særlig innen STM-segmentet (scientific, technical, medical). Gjennomsnittsprisen for abonnement økte etter sigende fra 39 USD til 284 USD mellom 1975 og 1995 – en økning på 630 prosent [1]. I en artikkel kalt “The staggering price of world’s best research” viser man til at et årsabonnement på tidsskriftet Nuclear Physics koster like mye som en Toyota Camry Sedan [2]. Naturlig nok sank individuelle abonnement i denne perioden, mens forlagene hentet igjen fortjenesten ved å kreve høyere abonnementspriser av bibliotekene, som var mindre prisfølsomme. For uansett pris er hvert tidsskrift unikt, og kan ikke byttes ut mot et annet merke.

Stilt overfor slike tunge kommersielle aktører med et de facto monopol på tidsskriftressursene – hvilke opsjoner har bibliotekene i denne ukomfortable situasjonen?


• Det enkelte bibliotek kan argumentere for å forhåpentligvis få gjennomslag for økte bevilgninger til innkjøp av tidsskrifter og abonnement på databaser. Dette er den håpefulle varianten.
• Man kan i et mer langsiktig perspektiv samarbeide med forskersamfunnet, og påvirke det gjeldende systemet slik at forskerne etter hvert bevisst velger alternativer til tradisjonelle vitenskapelige tidsskrift. Dette er den langsomme varianten.
• Eller man kan (og uten å miste av syne de to punktene ovenfor) konsolidere bibliotekenes forhandlingskraft ved å gå sammen i konsortier av ulik type og størrelse. Og dermed nærmer vi oss svaret på hvorfor lisensavtaler og konsortiedannelser har fått et såpass stort nedslagsfelt i ulike bibliotekmiljø over hele verden de senere årene. Bibliotek blir i større og større grad tvunget til å tenke forbrukermakt og stordriftsfordeler. Det er dessverre ikke sant i dette perspektivet som En folkefiende postulerer: ”den som står alene, står sterkest”.

RBT tar grep
I 1995 startet Riksbibliotektjenesten (RBT) som første nordiske institusjon å forhandle fram lisensavtaler for tilgang til faglige referanse- og fulltekstdatabaser på vegne av deltakerinstitusjoner fra offentlig sektor. RBT hadde ikke mulighet til å inkorporere folkebibliotek i sine konsortieavtaler. Etter at RBT og Statens bibliotektilsyn (SB) ble omorganisert inn i den nye konstruksjonen ABM-utvikling fra 2003 kan man se folke- og fagbiblioteksektoren mer i sammenheng. Og i lys av den økende fokus på folkebiblioteks rolle i fjernundervisning og etter- og videreutdanning, er det tross alt urimelig at det skulle være så store skiller mellom biblioteksektorene at man ikke kan tenke seg avtaler som omfatter både fag- og folkebibliotek, og i neste instans eventuelt også museer eller arkiv – dersom det etter hvert skulle være interesse for det.

I begynnelsen var det bare referansedatabaser som ble tilbudt, men i de senere år er det blitt mer og mer fokus på å framforhandle avtaler om tilgang til elektroniske tidsskrifter og i det siste også e-bøker. Fordelene ved overgang til elektronisk levering er nemlig mange, og omfatter bl.a.
- man sparer penger på å si opp papirabonnementene
- man sparer penger på reduksjon i utgifter knyttet til kopibestilling/fjernlån
- man sparer penger på utgifter til tidsskriftsbehandling og oppbevaring
- sluttbrukerne kan i større grad på eget initiativ lete opp materiale og laste det ned på kontorpulten, og man frigjør dermed arbeidskraft internt i biblioteket

Organisering
Den enkleste definisjonen på konsortier ga Lars Sponheim i Ukeslutt 16. april i år (for så vidt uttalt i forbindelse med Venstres landsmøte) – nemlig ”Fellesskap uten sosialisme”. Det forutsettes nemlig i ABM-utviklings konsortieavtaler et knallhardt kapitalistisk prinsipp om at alle må betale sin del for aksess. Det er imidlertid etter at prisene er forhandlet fram helt frivillig for institusjonene hvorvidt de vil delta eller ikke. I denne sammenheng er det videre en forutsetning at prisen på den respektive lisensavtale skal være rimeligere, og de verdiøkende tjenestene skal være mer gunstige enn det det enkelte bibliotek på egen hånd ville klare å framforhandle.

Til sammen deltar alle høgskoler, universitet, de fleste fag- og forskningsbibliotek og mange folkebibliotek i Norge i en eller annen av våre avtaler. Da RBT ble omorganisert organiserte vi 11 avtaler. Litt avhengig av hvordan man regner, er antallet nå 26. Vi er 6 personer som har større eller mindre del av arbeidsprosenten vår i dette arbeidet, til sammen 3,5 stillinger.

I det daglige har arbeidet mot en avtale stort sett vært strukturert på følgende måte: en orienteringsfase hvor vi mottar en henvendelse fra en leverandør med visse tentative priser; en kontaktfase hvor vi sjekker litt nærmere om dette kan være av interesse for noen av ”våre” bibliotek, en utprøvingsfase hvor vi sender ut en melding på vår epostliste ”Databaser” om test; en kontraktsfase hvor det forhandles mer om priser, modeller og lisensbetingelser, en tilbudsfase hvor vi sender ut tilbudsbrevene, og til sist driftsfasen.

ABM-utvikling administrerer elektroniske ressurser i en størrelsesorden på over 22 millioner kroner, og disse ressursene kan brytes ned på følgende elementer: elektroniske tidsskrift, referansedatabaser, elektroniske leksikon, elektroniske bøker, elektroniske faktaressurser og elektroniske ordbøker.

Når det gjelder organisering har vi de to siste årene også i økende grad satset på samarbeid med våre nordiske søsterorganisasjoner, DEFF, FinElib og Bibsam. Eksempelvis har avtalen med Nature har som et resultat av dette felles prismodeller og betingelser i alle de nordiske land.

Prissetting

Naturlig nok vil man tenke at en enkeltstående tittel som parallellpubliseres ville være billigere i den elektroniske utgaven. Men slik ble det ikke. Forlagene har vært engstelige for å miste inntekter i forbindelse med overgang til elektroniske tidsskrift, og man har vært opptatt av at bibliotekene skulle beholde sine papirabonnement, eller i hvert fall at man skulle ta utgangspunkt i såkalt ”print expenditure” når prisen på den elektroniske tjenesten skulle fastsettes. Ofte vil man oppleve at abonnement på en enkeltstående tittel koster MER enn papirutgaven. Som en fotnote kan det noteres at studier på dette feltet viser at overgang til elektroniske tidsskrift vil bety en besparelse for forlag på størrelsesorden mellom 20% til 70% - et stort sprik som uansett burde bety mer enn det det har gjort til nå.

I Norge er det i tillegg til økende priser et problem for mange institusjoner som ikke har mulighet for momsrefusjon, at 25% plusses på de elektroniske utgavene. Papirtidsskrifter har som kjent momsfritak. For spesielt høgskolenes vedkommende er det uttrykt bekymring for at man innenfor akademisk sektor har begynt å se konturene av et klasseskille (digital gap) mellom undervisningsinstitusjoner med relativt god økonomi, og andre med et mye dårligere budsjettgrunnlag for å tilby sine studenter og ansatte gode elektroniske vitenkilder. Dette har også en stor betydning for hvor godt den enkelte undervisningsinstitusjon tilpasser seg den nye konkurransesituasjonen innenfor høgere utdanning.

I forbindelse med dette har det blitt spurt om hvordan vi (eller leverandøren) regner ut prisen. Dette vil i første omgang være avhengig av hvilken modell for tilgang man velger.

* Pay-pr-view
Dette betyr at man betaler en gitt stykkpris for hver artikkel som lastes ned. Ulempen er at dette muligens vil være budsjettmessig uforutsigbart for det enkelte bibliotek samtidig som det kanskje vil snevre inn bruken av tilbudet på en uheldig måte.

* Abonnement på enkelt-titler
Flere forlag/leverandører av elektroniske tjenester tilbyr abonnement på enkelttitler, men det er ikke så ofte man ser det i konsortieavtaler. Ofte er det de mindre bibliotek med et mindre antall tidsskrift innen hvert fagområde som foretrekker en slik modell. Flere agenter som SWETS og EBSCO har utviklet egne brukergrensesnitt, og tilbyr også administrasjon av tidsskriftene for kundene.

* Big deals
Pakkeløsninger foretrekkes ofte av større bibliotek, og er etterspurt av disse. Risikoen er at bibliotek gjennom pakkeavtaler blir sittende kneblet til et lite antall kostnadstunge kontrakter som tar svært mye av budsjettressursene.

Man vil deretter normalt operere med inndeling etter institusjonstype og institusjonens størrelse. Her vil man for akademisk sektor benytte tall på studenter og ansatte. For folkebibliotek er dette noe vanskeligere, og vi har erfaring med å ta utgangspunkt i kommunens størrelse målt i innbyggertall eller antall PC-er med internettilgang på biblioteket.

En annen måte er totale abonnementskostnader for tidsskrift fra en gitt leverandør hvor dette danner grunnlaget for å beregne prisen. Et eksempel kan være at utgiver tilbyr hele sin portefølje av tidsskrifter mot at den enkelte institusjon betaler en prosentsats av eksisterende abonnementskostnader. Vi merker oss at forlagene nå i større og større grad kommer til oss, og sier at utifra sitt markedspotensiale ønsker det å tilby eksempelvis elektronisk alle sine tidsskrift til sitt norske marked for en 10% påplussing. Det betyr at inntektene fra Norge som helhet stabilt opprettholdes, og man tilbyr sine norske kunder utvidet tilgang til flere tidsskrift i den nye avtalen. Ingen leverandør (stor eller liten) aksepterer nemlig fall i sine subskripsjonsinntekter i den nye heldigitale virkeligheten vi må forholde oss til.

Noen ganger kan det lønne seg for et konsortium å betale for et definert antall samtidige brukere. Regningen deles så av konsortiet. Vi har ikke mye erfaring med denne type modell, da ABM-utvikling har som sitt ideologiske prosjekt å slåss for mest mulig åpen aksess, og vi ønsker ikke at bruk skal straffes. Derfor er vi også skeptiske til modeller fra leverandører som legger til grunn statistikk over bruk. Argumentet er ofte at det er ”mest rettferdig” – men rettferdig er et vanskelig begrep å bruke for konsortieprismodeller. Analogt kan man heller snakke om det omvendte forhold knyttet til borettslag som har varmtvann inkludert i husleia. Alle betaler like mye for vannet, enda vi vet at noen plasker mer i vann enn andre. Dette er kanskje litt dumt ut fra et energisparingsperspektiv, men i motsetning betyr altså fri bruk av kunnskapsressurser at alle blir klokere og at alle profiterer på det – kanskje til og med til gavn for både miljø og samfunn.

Et annet tilbakevendende spørsmål knytter seg til de store pakker (Big deals) versus den såkalte blåbærplukking. Hva er best? Det er vanskelig å si noe sikkert på generelt grunnlag – men for oss i ABM-utvikling har det vært avgjørende at de store pakkene er mye enklere å administrere, og de gir mye valuta for pengene. Men igjen vil det være opp til det enkelte bibliotek om de føler at tilgang til eksempelvis Elseviers 1800 tidsskrift er pengene verdt – noe som kanskje ikke er tilfelle dersom det dreier seg om et lite nisjebibliotek.

Interessant er i hvert fall innlegget til David F. Kohl på Icolc-møtet i 2002 hvor han presenterer en undersøkelse fra Hellas hvor de greske bibliotek lastet ned 15459 artikler fra Academic press, og 62% av artiklene stammet fra tidsskrift som det enkelte bibliotek tidligere ikke hadde abonnert på.

Men like betimelig er det spørsmålet som David Ball stiller i sin artikkel ”What’s the ”big deal”, and why is it a bad deal for universities? [3] der han problematiserer om nedlastingen av artikler skyldes det såkalte ”godteributikksyndromet”. ”…children suddenly given the freedom of a sweet shop will gorge initially far beyond the value of their pocket money before their appetites stabilise”. Til dette svarer David F. Kohl ”The big deal is like democracy – it’s not a great solution, but it’s the best we have… ” [4]

I Norge utgjør hele 54% av titlene bare 9% av den totale bruken av Elseviers Science Direct base, som omfatter alle deres tidsskrifter. Hvis vi tar bort disse sikrer man seg de presumptivt viktigste 46% av titlene som da utgjør mesteparten av bruken. Det skal sies at det fra de såkalte lite brukte titlene ble lastet ned 77000 artikler, og vi går ut fra at disse ikke ble lastet ned bare for moro skyld - ved å kutte ut disse vil man trolig få mange irriterte forskere rundt omkring. Og ved et tittelkutt for hele konsortiet vil enkeltbibliotek som MÅ ha noen av titlene pga Elseviers prispolitikk fort komme opp på samme totalsum som tidligere, med langt mer begrenset tilgang, kun ved innkjøp av noen få enkeltabonnementer.

ABM-utvikling har som mål at vi skal oppnå de best mulige prisene i det norske markedet, og vi skal heller ikke ligge dårligere an enn det som er sammenlignbart med andre land. Det skal ikke være mulig å få billigere eller samme pris utenom konsortiet, og det vil få konsekvenser for de leverandører som bryter med dette prinsippet – enten ved at konsortiet får rejustert avtalt pris eller at vi trekker oss fra hele avtalen.

Avslutningsvis kan det nevnes at når man har kommet til enighet med leverandør om en totalpris for konsortiet, er det i prinsippet ingenting i veien for å omfordele kostnadene internt. Dette blir gjort i både Finland og Sverige, der man har utarbeidet modeller som delvis tar selve bruken av ressursene og faglig innretning av institusjonene med i betraktning. I ABM-utvikling har vi hittil ikke satt i gang arbeid med å utvikle denne type modeller av flere grunner. For det første er det vanskelig å komme fram til noe som hele bibliotekmiljøet vil være enige i. Hvis noen ut i fra en gitt modell skal betale mindre, må nødvendigvis andre betale mer – med det resultat at en gitt institusjon i teorien faktisk kunne fått ressursen billigere ved å gå direkte til leverandør. For det andre har ABM-utvikling vært prinsipielt imot at høy bruk skal medføre ”straffer” i form av høyere pris. Man kan for eksempel tenke seg en situasjon der enkelte bibliotek i ekstreme tilfeller ville forsøke å begrense bruken ut i fra en vanskelig budsjettmessig situasjon. For det tredje har Finland og Sverige i motsetning til Norge hatt sentrale midler til disposisjon, noe som har gjort overgangen til nye prisfordelingsmodeller lettere.

Forhandlinger
Selve forhandlingene om pris og kontraktsvilkår kan ta lang tid og være ganske slitsomme. Særlig har vi erfaring med at USA-baserte selskaper har ekstremt liten forståelse for hvor små forholdene i Norge er. I ABM-utvikling har vi enkelte modeller for mindre institusjoner som det har tatt flere år å forhandle fram, fordi selskapene ikke har referanserammene til å skjønne situasjonen.

På den positive siden har vi sett tendenser det siste året til at enkelte leverandører er på gli i forhold til å prissette produktet i forhold til forventet antall faktiske brukere innen et fagfelt, noe som kan gjøre avtaler mer aktuelle for høgskolesektoren. Men uansett hvor god argumentasjon og dokumentasjon man måtte ha, er det ofte lang vei opp fra den selgeren man forhandler med til de som har utarbeidet firmaets prispolitikk, og i siste instans hvilke krav som ligger til selskapets avkastning innenfor en investeringsmessig gitt periode.

Hvordan RBT i sin tid, og nå ABM-utvikling, gjennomfører selve prisforhandlingene med leverandørene har kanskje vært skjult bak et slør av mystikk for mange bibliotekarer. Etter hvert som prisene øker har enkelte framsatt ønske om å være fysisk til stede for faktisk å sjekke at vi gjør en best mulig jobb. Dette er vanskelig av flere grunner. For det første vil ikke denne type diskusjoner primært kunne føres i et enkelt møte over et forhandlingsbord. I hvert fall for oss i ABM-utvikling vil de gjerne være et resultat av lang tids kommunikasjon på telefon og e-post fram og tilbake, gjerne i kombinasjon med logging av interesse blant potensielle deltakere.

For det andre innebærer det å skulle holde noen hundre bibliotekarer orientert om framgangen i en forhandlingsprosess, og komme fram til noe som alle er fornøyd med, et uoverkommelig administrativt prosjekt. ABM-utviklings mål er at vårt arbeid med konsortieavtaler skal springe ut av bibliotekenes og bibliotekarenes behov. Samtidig ønsker vi i størst mulig grad å benytte de begrensede personalressursene vi tross alt har til å framforhandle gode avtaler, framfor å bruke tid på administrativt tidkrevende prosesser. I den anledning er vi nå i en periode der vi forsøker oss fram med en modell for framtidig organisering som så langt det er mulig forsøker å ivareta begge disse ønskene.

Framtidig organisering
Mye av endringen av konsortiearbeidet i Norge ble initiert ved prosjektet til Universitets- og høgskolerådet (UHR) i 2002 med den fengende tittelen: ”En modell for samarbeid mellom fag- og forskningsbibliotekene om innkjøp og bruk av elektroniske tidsskrifter”. Som et resultat av dette opprettet universitetene et eget lisensutvalg, og høsten 2004 gjorde høgskolene det samme.

I november i fjor arrangerte ABM-utvikling et lukket diskusjonsseminar på Gardermoen hvor vi inviterte representanter for fag- og forskningsbibliotek til å være med og finne en felles farbar vei for arbeidet med konsortieavtaler i Norge. I april i år ble det videre avholdt et åpent seminar, der 120 oppmøtte fra alle typer bibliotek deltok.

Via disse møtene fikk man knesatt følgende prinsipper for hvordan ABM-utvikling nå skal prioritere og arbeide videre:

• Inngåtte avtaler reforhandles automatisk dersom det i utgangspunktet er bred oppslutning om dem
• Ressurser med et potensielt høyt volum deltakere (kvantitet) settes høyt på lista
• Ressurser som ønskes av flere kategorier bibliotek (definert som mindre fag- og forskningsbibliotek, universitetsbibliotek, høgskolebibliotek, folkebibliotek), prioriteres høyere opp på lista
• ABM-utvikling kan prioritere visse ressurser på eget grunnlag dersom man mener disse har nasjonal interesse
• Ikke-selekterte ressurser må meldes inn på nytt neste år innen en gitt frist.
• Det er ikke mulig å ta hensyn til ressurser som er meldt inn utenom avtalte tidspunkt

I år fikk bibliotekene beskjed om å melde inn ønsker om nye avtaler innen 1. april, deretter fulgte konsortieseminaret der prinsippene ble diskutert, og ABM-utvikling vil i mai/juni presentere den ferdige prioriteringslista over nye avtaler.

ABM-utvikling har fått inn ønsker om å etablere rundt 50 nye avtaler fra 2006. I tillegg skal det framforhandles nye avtaler med Elsevier Science Direct, ISI og Springer/Kluwer – alle tre er store og vil legge beslag på en del av vår forhandlingskapasitet i dette året.

Vi vil fra i år satse på å mest mulig forhandle fram avtaler som er såkalt bare elektroniske. Det vil si at leverandøren vil tilby bare eksempelvis elektroniske utgaver av tidsskriftene – evt. med en opsjon om at man kan kjøpe papirhefter etter deep-discount modellen.

Monalege midlar
Norge som nasjon er på tross av prest i statsministerstolen antakeligvis ikke utvalgt av Gud til alltid å inneha en posisjon som et rikt foregangsland med et godt utdanningssystem i bunnen. Vi ser allerede nå at det knaker litt i sammenføyningene her og der, og det er signaler som tyder på at man ikke er helt fornøyd verken med kunnskapstilfanget i skolen eller i hvor stor grad man klarer å utvikle produksjonen av ny forskning i Norge. Et viktig element i sikringen av Norge som et framtidig velferdssamfunn kan være å satse på bibliotek på bred basis, og overrisle dem med såkalte nok ”monalege midlar” slik at de kan skaffe og gjøre tilgjengelig viktige digitale kunnskapsressurser, skreddertilpasset de ulike miljøene med hver sine behov.

Et tilbakevendende spørsmål knytter seg til hvilke muligheter det er for å etablere nasjonale lisenser i Norge. Bl.a. i rapporten fra 1999 ”Fellesavtaler for tilgang til fulltekstressurser for institusjoner i høgre utdanning og forskning” [5] som var utarbeidet av en arbeidsgruppe som bestod av medlemmer fra RBT, Bibsys, høgskoler og universitet, ba man om en sentral finansiering/ subsidiering over tre år. Men rapporten fikk ingen stor betydning for det statlige grepet på konsortiearbeidet.

I den nye forskningsmeldingen som nettopp er kommet er det et eget kapittel om bedre tilgang til forskningsbasert kunnskap, og det fokuseres på at kostnadene knyttet til tidsskriftabonnement kan hindre ulike grupper i å ta i bruk denne kunnskapen [6]. Videre står det at ”biblioteker i Norge og i utlandet har … måttet redusere tidsskriftinnkjøpene av ressursmessige grunner. Reduksjonen i antall tidsskrifter som er tilgjengelige for norske forskere, kan være uheldig for forskningen.” Og man foreslår: ”Regjeringen tar sikte på at Norge skal inngå nasjonale avtaler om abonnement på sentrale fagtidsskrifter for universiteter og høgskoler.”

På et møte i United Kingdom Serials’ Group (UKSG) i april ga representanten for Det irske digitale bibliotek en redegjørelse for et svært ambisiøst program for å sikre innhold i det nasjonale digitale bibliotek. Man hadde fått 20 millioner Euro for en fire års periode. Island blir i nordiske fora stadig løftet fram som et foregangseksempel når det gjelder nasjonal lisensiering. Det offentlige har der bidratt med 20 millioner ISK de siste tre år, mens resten, 64 millioner ISK betales av bibliotekene.

Her hjemme hilser vi i denne sammenhengen velkommen initiativet til Helsebiblioteket.no.
Allerede har man klart å gjøre tilgjengelig en svært interessant pakke databaser for helsesektoren, og for ikke lenge siden inngikk man en ny avtale med blant annet nasjonal tilgang til British Medical Journal for hele Norge ut året.

Norsk digitalt bibliotek
Det er viktig å plassere konsortiearbeidet i regi av ABM-utvikling som en essensiell del av landskapet til Norsk digitalt bibliotek (NDB). I rapporten om NDB fra tidlig 2003 uttrykkes nødvendigheten av konsortieavtaler slik: ”Det er en utfordring å utvide denne samarbeidsformen til å omfatte en størst mulig gruppe av bibliotek. Potensielle gevinster kan gi flere mulighet til å delta i slike konsortier innenfor eksisterende økonomiske rammer”.

NDB engasjerte bl.a. BRODD for å evaluere det nåværende arbeidet med konsortieavtaler [7]. Rapporten fra dette arbeidet er tilgjengelig fra NDBs websider.

NDB har i tillegg bevilget penger til to store pågående prosjekt av betydning for vårt arbeid. Det ene prosjektet skal utvikle et nasjonalt lisensverktøy, og er et samarbeidsprosjekt med Bibsys. Det andre prosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom Nasjonalbiblioteket, Bibsys og ABM-utvikling for å kartlegge behovet norske bibliotek har for tilgang til arkiverte utenlandske elektroniske ressurser.

Open Access
Den eneste sky på våre rike utgivervenners himmel er så langt open access bevegelsen. Open access-publiseringsmodeller går kort fortalt ut på at hvem som helst har tilgang til elektroniske utgaver av de vitenskapelige artiklene gratis, og at tilgjengeliggjøringen foregår gjennom institusjonelle arkiv, eller ved publisering finansiert ved f.eks. forfatterbetaling eller institusjonsmedlemskap. I en pressemelding 18. oktober i fjor annonserte BioMedCentral at det er inngått en medlemskapsavtale med Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten om at statlige ansatte ved alle universitet, høgskoler, hospitaler og forskningsinstitutt nå gratis kan publisere artikler i BioMedCentrals 120 tidsskrift. Som fagdirektør Arild Bjørndal formulerer det: ”We must put a stop to the way that scarce public resources are used; first to fund research and then again to pay to be able to read the results of that same research” [8].

ABM-utvikling følger selvfølgelig denne bevegelsen med interesse, og støtter opp om både nasjonale og internasjonale initiativer i så måte. Prosessen går imidlertid svært langsomt, så inntil videre belager vi oss på å fortsatt arbeide for at norske bibliotek skal få best mulige tilbud og betingelser innenfor den tradisjonelle e-publiseringsbransjen.

 

[1] Rabow, I.: Den vetenskapliga kommunikasjonsmarknaden. Elektronisk publisering, Sluttrapport BIBSAM/KIB-projekt, 2001
[2] Burress, C.: The staggering price of world's best research, San Francisco Chronicle, 28. mars, 2004
[3] Ball, D.: What's the "big deal", and why is it a bad deal for universities?, Interlending & Document Supply, 32, 2, 2004
[4] Kohl, D.: The Big Deal ... A Good Deal!, eICOLC, October 3-5, Greece, 2002
[5] Fellesavtaler for tilgang til fulltekstressurser for institusjoner i høgre utdanning og forskning, Skrifter fra RBT/Riksbibliotektjenesten, nr. 100, Oslo, 1999
[6] St. meld. nr. 20 (2004-2005), Vilje til forskning
[7] Hunstad, S: Kartlegging av erfaringer med bruk av konsortieavtaler, BRODD Rapport 131303-01, 2005
[8] Pressemelding fra BioMed Central 18. oktober, 2004