Profesjon under press


Velferdsstatens mange profesjoner utsettes for angrep. Hvordan forholder norske bibliotekarer seg til disse angrepene?

av Anita Sandberg, stipendiat, bibliotek- og informasjonsvitenskap, JBI, HiO


Profesjoner kan defineres som sosiale sammenslutninger, som med autonomi utfører politisk bestemte samfunnsoppdrag. Selv om profesjonenes oppdrag bygger på en politisk definert legitimitet, synes de i økende grad å bli tvunget til selv å rettferdiggjøre sine oppdrag. Dette tilsier at det skjer endringer i forholdet mellom stat, profesjon og borger. Hvilke endringer utpeker seg på dette området når det gjelder den norske folkebiblioteksektoren, og hvordan møter sektoren disse endringene?


Endringsimpulser
Folkebibliotekene har røtter i 1700-tallets folkeopplysningsprosjekt, og inngikk i forsøket på å samle nasjonen om et felles dannelsesideal. Den sentraliserte styringen ble redusert på 1970-tallet, men dagens statlige innkjøpsordning kan betraktes som del av en forlenget nasjonsbygging (Vestheim, 2001, s. 105). Utover dette er folkebibliotekenes innkjøpskrav i dag begrenset til ”kvalitet, mangfold og aktualitet”, noe som ivaretas ved at hver kommune er lovpålagt å ha en fagutdannet biblioteksjef. Dannelsesprosjektet er altså ikke nedlagt. Det er heller ikke kunnskapsprosjektet, noe kampanjen Folkebibliotekene i kunnskapssamfunnet bevitner.Målsettingen om å spre kunnskap bygger på en instrumentell rasjonalitet, som er styrket gjennom de siste tiårenes fokus på kunnskap som innsatsfaktor i produksjonen. Det tredje elementet i folkeopplysningsprosjektet er de demokratiske idealer, som er rettighetsbasert og utgjør et fundament for samfunnsoppdraget i sin helhet.
Selv om termen ”folkeopplysning” forsvant fra Lov om folkebibliotek i 1971, er de tre hovedoppgavene videreført i tilknytning til litteratur- og kulturformidling, livslang læring og formidling av offentlig informasjon (St. meld. nr. 22, 1999-2000, s. 51). Samfunnsoppdraget fremstår derfor som uendret. Siden 1970-tallet har det imidlertid skjedd ”[…] ei forskyving av perspektivet frå eit idealistisk folkeopplysnings- og dannelsesideal til eit meir nytte- og utdanningsorientert perspektiv” (Vestheim, 1997, s. 320). Med utgangspunkt i de tre delprosjektene og deres ulike legitimering, er det derfor av interesse å se nærmere på utviklingen. Jeg vil hevde at dannelsesprosjektet tradisjonelt legitimeres gjennom verdier, kunnskapsprosjektet gjennom resultater og demokratiprosjektet gjennom rettigheter, og har dette som utgangspunkt i den videre drøftingen.

Legitimering gjennom verdier
Folkebiblioteksektorens rammevilkår er et politisk ansvar, men det heter seg at ansvaret for det faglige innholdet er tillagt institusjonen selv (St. meld. nr. 22, 1999-2000,  s. 18). Sektoren innrømmes derfor en viss autonomi. Dette skal sikre kontinuitet og gjøre den mindre avhengig av skiftende politiske ideologier. Innrømmelsen forhindret imidlertid ikke at Fr.P./Høyre-byrådet i Oslo i fjor ba Deichmanske bibliotek om å avstå fra å abonnere på blant annet utenlandske aviser (Bystyremelding nr. 1/2005). I denne saken reagerte både sektoren selv og flertallet i bystyrets kultur- og utdanningskomité mot det de oppfattet som forsøk på detaljstyring og sensur. Eksempelet viser allikevel at den faglige friheten ikke er en selvfølge. Et sentralt spørsmål er derfor i hvor sterk grad friheten er ønsket.   

I 2003 presenterte Bok og bibliotek en artikkelserie, der ulike aktører drøfter folkeopplysningsprosjektet.  Her får dannelsesprosjektet en negativ valør, fordi det assosieres med en utdatert paternalisme. Paternalisme kommer av det latinske pater, og betyr å opptre som en far ved å behandle andre som barn. Nå har det skjedd mye med barneoppdragelsen siden 1700-tallet, men bibliotekarer synes å ha utviklet en allergisk reaksjon. Mens man tidligere etterstrebet det å gi alle en mulighet til å gjøre seg kjent med den ”samfunnsbærende kulturen”, ønsker sektoren i dag ”[…] å styrke og bevisstgjøre delkulturene, åpne for mangfoldet i det flerkulturelle og styrke toleransen mellom samfunnsgruppene” (Frisvold, 2003, s. 33).  Man redefinerer dannelsesprosjektet, og søker ny legitimitet gjennom verdier som pluralisme, toleranse og ikke minst brukermedvirkning. Dette er trender også innenfor andre profesjoner, og medfører ikke nødvendigvis problemer. For folkebibliotekene er konsekvensen imidlertid at man avvikler en tidligere erklært kvalitetsideologi. Brukerne trekkes inn i kvalitetsstyringen, og etterspørselen blir derfor i økende grad avgjørende for tilbudet (Johannsen, gjengitt i Salvesen, 2001, s. 283).  Her står man overfor en utfordring. Med knappe budsjetter kan nødvendige prioriteringer medføre en favorisering av de brukerne som roper høyest eller utgjør et flertall. Som i markedet, kan resultatet bli bestselgertyranni heller enn demokratisk mangfold.  Ser man utviklingen i sammenheng med at 40 % av landets kommuner har fått dispensasjon fra kravet om å ha fagutdannet biblioteksjef (Aabø, 2005, s. 173), kan man spørre seg om profesjonens faglige ansvar svekkes, og om profesjonens angst for paternalisme bidrar til en slik utvikling.

Folkebiblioteksektorens oppgjør med egen paternalisme berører et kjerneområde innenfor profesjonsteorien. Jeg vil her trekke frem sosiologen Eliot Freidson, som forholder seg til profesjonalisme som en tredje logikk ved siden av byråkrati og marked, der henholdsvis administrative ledere og forbrukere styrer arbeidet. Profesjonene besitter en unik kunnskap, og dette legitimerer blant annet skjønnsutøvelse heller enn byråkratisk regelstyring. Freidson mener at det også legitimerer en form for paternalisme. Det siste må ses i sammenheng med at vi i dagens komplekse samfunn tvinges til å delegere ansvar til andre.

The ideology of professionalism challenges the consumer`s movement by claiming that ordinary people cannot make their own choices without danger to themselves and that therefore there is no sensible alternative to trusting the professional`s judgement […] (Freidson, 2001, s. 190).

Å påstå at det er forskjell på fagkunnskap og hverdagskunnskap kan oppfattes som elitisme. Dette er en holdning bibliotekarer nødig vil assosieres med. Man står derfor i fare for å fornekte kvantiteten og kompleksiteten i dagens såkalte informasjonssamfunn, noe som kan virke bemerkelsesverdig, ikke minst når det kommer fra en profesjon som har mulighet til å styrke sitt samfunnsoppdrag nettopp på bakgrunn av denne kvantiteten og kompleksiteten. Det er videre grunn til å spørre seg om profesjonen er i utakt med landets befolkning når den vegrer seg mot å hevde egen fagkunnskap. Befolkningen uttrykker selv paternalisme når det gjelder folkebibliotek; hele 40 % av deres verdsetting gjelder ikke-bruksverdier, og disse er motivert av blant annet global og paternalistisk altruisme (Aabø, 2005, s. 88). Det er derfor grunn til å dvele ved Freidsons tanker om at profesjonen ved å fornekte eksistensen av kognitiv autoritet på sikt kan undergrave egen legitimitet. Samtidig gir den økt legitimitet til byråkrati og marked (Freidson, 2001, s. 208).  

Paternalismedebatten angår ikke bare det å etterkomme brukernes ønsker, enten det gjelder Sandemose eller Sandemo. “To profess” innebærer å gjøre noe offentlig kjent. En overdreven angst for paternalisme medfører utydelighet og usynlighet, og kan bidra til å undergrave ikke bare folkebiblioteksektorens dannelsesprosjekt, men profesjonens faglige troverdighet og uavhengighet. Det er derfor grunn til å ta vegringen på alvor. Klarer sektoren å reformulere samfunnsoppdraget uten samtidig å overlevere det til markedet, som kan være vel så egnet hvis målet kun er å gi brukerne det de ber om?

Legitimering gjennom resultater
Kunnskapsprosjektet har en mer åpenbar nytteverdi enn dannelsesprosjektet. Arbeidsmarkedet etterspør oppdatert arbeidskraft, og rask endringstakt forutsetter livslang læring og nye læringsformer. Mye tyder på at brukerne i økende grad benytter folkebibliotekene også i tilknytning til formell utdanning, og dette utfordrer tradisjonell klientdifferensiering (Abbott, 1988, s. 122). Skillene mellom folke-, høgskole- og universitetsbibliotek nedtones også fordi ny informasjonsteknologi muliggjør sømløse bibliotektjenester. Dette har blant annet ført til opprettelsen av ABMU som et felles forvaltningsorgan, samt et ønske om felles lovverk for de to institusjonene. Folkebibliotekene synes derfor i økende grad å søke legitimitet på samme instrumentelle grunnlag som offentlige utdanningsbibliotek.

Dagens nyttefokus medfører at alle profesjonsgrupper i økende grad må dokumentere at det er økonomisk rasjonelt å bruke offentlige midler på deres tjenester. Folkebibliotekenes verdi er nylig dokumentert i et kost-nytte perspektiv (Aabø, 2005), og i tidligere nevnte bibliotekkampanje benyttes logoer, visittkort og bæreposer for å markedsføre bibliotekene etter modell av kommersielle selskaper. Den økonomiske rasjonaliteten påvirker også profesjonsutdanningen, og ikke bare i form av en finansieringsmodell som baserer seg på produksjon av studiepoeng og vitenskapelige artikler. Også innholdssiden skaper debatt.

Bibliotekkunnskap var i utgangspunktet et håndverksfag, men på 1970-tallet startet en gradvis forskningsbasert akademisering (Audunson, 2005a). Spørsmålet er om vi igjen står ved et vendepunkt i utviklingen. Innenfor de fleste profesjonsgrupper har fagkunnskapen en strukturert kjerne og en ”frynsete” periferi (Abbott, 1988, s. 218). Innenfor bibliotekmiljøet tar noen i dag avstand fra denne periferien, og ønsker et sterkere fokus på de tekniske kjernefagene. Det heter seg at dette vil gjøre bibliotekarer mer konkurransedyktige, ikke minst på det digitale området; ”En breddestrategi gir […] svakere argumenter i profesjonsbyggingen” (Høivik, 2005). Andre hevder at profesjonsfag kjennetegnes nettopp av tverrfaglighet, og at man ved å bygge ned kravene til profesjonskompetanse demonterer det profesjonelle feltet (Audunson, 2005b).
Profesjonell fagutdanning er ikke bare viktig på grunn av de kunnskapene den formidler. Fagutdanning betyr også en refleksjon over faget og dets rolle og verdigrunnlag som sådan. Det er en forutsetning for at de ulike fagene kan utvikle seg og ikke bare repetere etablerte måter å gjøre ting på (ibid).
Tidligere nevnte Freidson synes å være på bølgelengde med sistnevnte når han hevder at profesjonenes ideologi tilsier at kvalifikasjonene overskrider grensene for spesialisering. “The ideology of professionalism asserts knowledge that is not merely the narrow depth of a technician or the shallow breadth of a generalist, but rather a wedding of the two in a unique marriage” (Freidson, 2001, s. 121). Freidsons poeng kommer tydelig frem, dersom man flytter fokuset fra folkebibliotekenes instrumentelle delprosjekt og ser på samfunnsoppdraget i sin helhet.  En teknisk spesialisering kan medføre fragmentering av arbeidet og bidra til økt byråkratisering heller enn profesjonsutvikling. Profesjonen kan med andre ord få en ren utførerrolle, og miste innflytelse både over mål (ideologi) og middel (teknologi) (Derber, 1982, s. 30). Flere teoretikere betegner det derfor som proletarisering når den faglige kunnskapen reduseres til teknisk spesialisering. “I believe that should current trends continue without pause, subject to no strong countervailing forces, professionals will indeed become merely technical experts in the service of the political and cultural economy […]” (Freidson, 2001, s. 212). Sentrale spørsmål er derfor; Kan den økonomiske rasjonaliteten på sikt bidra til å ekskludere brukergrupper med mindre instrumentelle behov, og også undergrave profesjonens egen kunnskapsutvikling og innflytelse?

Legitimering gjennom rettigheter
For å sikre alle individer sivile og politiske rettigheter ble det på 1900-tallet fremsatt krav om også sosiale rettigheter, og et økende antall profesjoner fikk i oppgave å administrere disse. Rettighetene er imidlertid kontroversielle, fordi de medfører en omfordeling av ressurser. De forutsetter en abstrakt form for solidaritet, og baserer seg på at innbyggerne frivillig utsetter seg for paternalisme (Skirbekk, 1996).  De sosiale rettighetene er derfor avhengig av velferdsinstitusjonenes styrke og stabilitet (Bertilsson, 1990, s. 125). I dag er vestlige land preget av en nyliberal politikk og offentlige utgifter, vurdert som prosentandel av BNP, synker i vestlige land, også Norge (Skarstein & Skonhoft, 2005). Frihet defineres som retten til å forfølge sin egeninteresse uten unødvendige begrensninger, og dette harmonerer dårlig med velferdsstatens paternalistiske karakter. Angrepet på profesjonene må altså ses i sammenheng med nyliberalismens fremvekst og intensjonene om å redusere de statlige velferdsinstitusjonene.
Folkebiblioteksektorens demokratiprosjekt har legitimitet i Den europeiske menneskerettig-hetskonvensjonen, der alle sikres en rett til ytringsfrihet og informasjonsfrihet. Både denne og § 100 i den norske Grunnloven inngår i de sivile og politisk rettighetskategoriene, og folkebibliotekenes samfunnsoppdrag bygger derfor på solid grunn. Forskning viser også at 94 prosent av Norges befolkning mener at det er en demokratisk rettighet å ha tilgang til et lokalt folkebibliotek (Aabø, 2005). Lov om folkebibliotek, som er ment å sikre alle tilgang til informasjon og kulturgoder, uavhengig av økonomisk evne, medfører imidlertid en omfordeling av ressurser. Loven inngår derfor i den i dag utsatte gruppen av sosiale rettigheter. Gratisprinsippet bleforsøkt oppmyket både i 1985, 1992, 1995 og 2000.  Så langt har bibliotekarprofesjonen forsvart paragrafene i Lov om folkebibliotek, men den offentlige fattigdommen kan ha medført brister i forsvarsverket. At mange bibliotekarer er åpne for å la den amerikanske ambassaden i Oslo sponse Stavanger bibliotek (Norsk bibliotekforening, 2006)er et tegn på at det skjer endringer i våre forventninger til offentlig finansiert velferd. I våre naboland er det allerede åpnet for større fleksibilitet når det gjelder finansiering, og et sentralt spørsmål her til lands er derfor; Hvor sterk er motstanden mot endring og hvor realistisk er det å tro på suksess?

Markedstilpasning
De siste årenes debatt viser at det har skjedd endringer i forholdet mellom stat, profesjon og borger. Det er i dag forventet at brukerne stiller krav til velferdsinstitusjonene. Som i økonomiske markeder skal etterspørselen styre tilbudet, og på denne måten reduseres profesjonenes innflytelse og status. Med fare for å undergave egen fagkunnskap og legitimitet tar bibliotekarprofesjonen avstand fra velferdsstatens paternalistiske fundament og tilpasser seg endringsimpulsene, blant annet ved å redefinere dannelsesprosjektet.   

Når den offentlig finansierte velferden reduseres, synes det rasjonelt å satse på prosjekter med åpenbar nytteverdi og bred oppslutning hos bevilgende myndigheter. Folkebibliotekene vektlegger derfor kunnskapsprosjektet, som primært imøtekommer brukere i en formell utdanningssituasjon. Når velferdsinstitusjonene nedbygges og byr på færre arbeidsplasser, vokser det også frem et krav om at utdanningen må løsrives fra institusjonene. På denne måten undergraves institusjonenes styrke og stabilitet. En sterkere grad av spesialisering er en trend innenfor flere profesjoner, og må ses i sammenheng med at utdanningsløpet skal effektiviseres og individualiseres. Bibliotekarprofesjonen viser vilje til å tilpasse seg den økonomiske rasjonaliteten, selv om dette kan medføre at både kunnskapsgrunnlaget og sammenslutningen svekkes.

På organisasjonsnivå forventes det i dag at offentlige virksomheter imiterer kommersielle selskaper. De skal aktivt markedsføre seg overfor potensielle brukere, være fleksible og kostnadseffektive. Staten trekker seg tilsynelatende tilbake, men den unnlater ikke å definere hva effektivitet er. Profesjonene tvinges derfor til å legitimere sin eksistens i et kost-nytte perspektiv, og på denne måten styrer staten indirekte både mål og middel. Dette svekker profesjonenes autonomi og innflytelse.

Utviklingen tilsier at profesjonene utsettes både for sterkere krav ”nedenfra” og økt kontroll ”ovenfra”. Den befinner seg tilsynelatende i et krysspress, men mye tyder på at den statlige styringen tilrettelegger for markedsliberalisering. Samtidig som brukerne i økende grad påvirker profesjonens arbeid, gjøres det nemlig gjentatte forsøk på å svekke deres rettigheter. Strategien synes derfor å være at brukerne skal kreve mindre av velferdsstaten, som gradvis nedbygges, men etterspørre mer av profesjonene, som under et kost-nytte-regime stadig kommer til kort. Brukerne tilvendes en rolle som forbrukere heller enn rettighetshavere (Gay & Salaman, 1992), og profesjonene tvinges til å ”levere varen” under stadig vanskeligere forhold. På denne måten innføres en gradvis markedslogikk i velferdsinstitusjonene. I kulissene kan man med litt fantasi skimte private markedsaktører, ventende på et økende antall misfornøyde brukere.

Nyliberalismens aktører har utvilsomt til hensikt å svekke profesjonene som kollektive forsvarere av offentlige velferdsinstitusjoner. Bibliotekarprofesjonen yter fremdeles motstand når det gjelder deregulering av borgernes sosiale rettigheter. Spørsmålet er imidlertid om denne motstanden har tyngde innenfor en ekspanderende markedslogikk. Vi må derfor spørre oss hvorvidt markedet kan erstatte offentlige institusjoner og ivareta det vi så langt har definert som kollektive goder. Vi må også spørre oss om vi i vår moderniseringsiver bidrar til deprofesjonalisering heller enn profesjonsutvikling. Magnus Marsdal, styremedlem i Attac Norge, hevdet under det 70. bibliotekmøtet i Trondheim at bibliotek handler om politikk, enten vi vil det eller ikke. Applausen var lang og øredøvende, men kanskje må vi våge å forfølge tanken. Har frustrasjonen i bibliotekmiljøet politiske dimensjoner som vi i vår nøytralitetsiver unnviker, og forårsaker denne vegringen vedvarende paralysering?  

What is likely to be most at risk for the professions is their freedom to set their own agenda for the development of their discipline and to assume responsibility for its use. Thus, the most important problem for the future of professionalism is neither economic nor structural but cultural and ideological. The most important problem is its soul (Freidson, 2001, s. 213). 
 

Litteraturliste

Aabø, S. (2005). The Value of Public Libraries: A Metodological Discussion and Empirical Study Applying the Contigent Valuation Method. Oslo : Unipub 

Abbott, A. (1988). The System of Professions : An Essay on the Division of Expert Labor. Chicago : The University of Chicago Press

Audunson R. A. (2005a). Library and information science education: is there a Nordic perspective. World Library and Information Congress: 71th IFLA General Conference and Council. Lokalisert 8. november 2005 på Verdensveven: http://ifla.org/IV/ifla71/papers/061e-Audunson.pdf

Audunson R. A. (2005b). Forakten for egen fagkunnskap. Bok og bibliotek, 72(4).  Lokalisert 8. november 2005 på Verdensveven: http://www.bokogbibliotek.no/2005/0504/debatt-fagkunnskap.html

Bertilsson, M. (1990). The welfare state, the professions and citizens. I: R. Torstendahl og M. Burrage (Red.), The Formation of Professions (s. 114-132). London : Sage

Bystyremelding nr. 1 (2005). Deichmanske bibliotek i det 21. århundre.  Lokalisert 3. november 2005 på Verdensveven: http://home.online.no/~ivajoha/

Derber, C. (1982). The Proletarianization of the Professional : A Review Essay. I : C. Derbers (Red.), Professionals as Workers : Mental Labour in advanced capitalism (s. 13-34). Boston : G. K. Hall & Co

Freidson, E. (2001). Professionalism : The Third Logic. Cambridge : Polity Press.

Frisvold, Ø. (2003). Folkeopplysningen er død – leve folkeopplysningen! S. 32-34. Bok og bibliotek 70(3), 32-34

Gay, P. Du & Salaman, G. (1992). The cult(ure) of the customer. Journal of Management Studies 29(5), 615-633

Høivik, T. (2005). Dype eller brede bibliotekarer? : Profesjonsutvikling og strategiske veivalg. Lokalisert 8. november 2005 på Verdensveven: http://plinius.blogspot.com/2005/06/sk-24-dype-eller-brede-bibliotekarer.html

Norsk bibliotekforening (2006). Kultur og penger fra USA. Lokalisert 2. mars 2006 på Verdensveven: http://www.norskbibliotekforening.no/article.php?id=1270&p=

Salvesen, G. (2001). Hva kjennetegner kvalitetsarbeid i norske folkebibliotek? I:R. A. Audunson og N. Winfeld Lund (Red.), Det Siviliserte Informasjonssamfunn (s.269- 291). Bergen : Fagbokforl.

Skarstein, R. ; Skonhoft, A (2005, 27. oktober). Myten om den ulønnsomme staten. Klassekampen [Oslo] 

Skirbekk, G. (1996). The Idea of a Welfare State in a Future Scenario of Great Scarcity.  Lokalisert 30. november 2005 på Verdensveven: http://www.uib.no/People/hsvgs/

St. meld. nr. 22 (1999-2000). Kjelder til kunnskap og oppleving. Lokalisert 24. oktober 2005 på Verdensveven: http://odin.dep.no/kkd/norsk/publ/stmeld/018005-044002/index-dok000-b-n-a.html

Vestheim, G. (1997). Fornuft, kultur og velferd. Oslo : Samlaget.

Vestheim, G. (2001). Ni liv : Om legitimitet og overlevingsevne i innkjøpsordingane for ny norsk skjønnlitteratur. Oslo :Norsk kulturråd