Vaktmerster´n: Hvordan lære å elske sitt publikum?


Hvor får du alle idéene dine fra, til det du skriver? spør en av mine yngre, trofaste lesere, og ser på meg med et blikk som kunne fortjent en novelle. Men det skal handle om Den gamle mannen og biblioteket, denne gangen òg.
 
Jeg setter ut fra land hver dag, sparker båten fra med brystet fullt av forventninger. Men gang etter gang ender det opp med at haiene tar store jafs av arbeidsgleden. I det store havet av lånere, som vi lever i symbiose med; slik Hemingways gamle mann levde med sitt hav utenfor Cuba, finnes også her haier, som slår til med lynraske bevegelser.
 
Akkurat nå får jeg således idéene mine fra publikumstoalettet på en gammel ærverdig filial. En eller annen jævel har stukket av med den store, blanke klesknaggen som jeg hadde rekvirert, hentet og montert  etter alle kunstens regler, på innsiden av publikums-toalettdøra. Da var det vinter og folk hadde behov for å pelle av seg både to og tre plagg for å komme til. I et avlukke på størrelse med et fly-toalett, representerer en klesknagg lykken i nødens stund. Men denne var altså ikke merket «Ikke til hjemlån».
 
Og siden slike moderne inne-dørblad, som det her er snakk om, er noen skrale greier; to millimeter-tynne huntonittplater på et spinkelt rammeverk, som kun i kraft av godt lim og samhold utgjør en brukbar, les svingbar anretning, hadde jeg montert et ekstra feste for klesknaggen min. En brei gerekt-list i døras fulle bredde var tilpasset og skrudd behørig på plass, før hele herligheten ble malt i en matchende farge. Alt forsvant etter ei uke.
 
Ja, døra sto igjen. Kanskje bør man glede seg over dét. Kanskje bør man se positivt på livet, se seg rundt hver dag, idet man kommer på jobb, og si: Så fint, ingen stukket av med jekketralla, ingen har tatt stolen min. Det er papir i toalettrulldispenseren, her er ingen krise. Datamaskinen står bak skranken som den skal. Å, se alle bøkene som står i hyllene, og blomstene på verandaen! Mange har til og med skjønt at blomsterkasser ikke er askebegre; her er vi sammen om å holde det fint! Ja, folk vasker hendene i vaskeservanten før de spiser (og ikke føttene). Og det forekommer aldri at noen urinerer inne mellom reolene. (Nesten aldri.)     
 
Er det uanstendig å ta betalt for toalettbesøk? En begrunnelse som blir brukt for å gjøre det, er at vi da kan se folk litt an, som det heter. På Hovedutlånet har vi lenge sett folk an, likevel ser det ikke ut - inne i båsene. Man kunne for øvrig lett forledes til å tro at det holder å se folk an etter kjønn: kvinner skribler ikke på dodører. Imidlertid koster ett bind like mye som femti toalettdør-overmalinger; sparkling og hengselreparasjoner dog ikke medregnet. Nei, det dreier seg ikke om bokbind.
 
Jeg skulle ha nevnt det straks: Denne epistel anbefales ikke som lesning under matpausen. La bladet ligge på toalettet!
 
En annen begrunnelse for do-avgift er at folkets toalett-behov ikke er noe biblioteksansvar. Drite kan du gjøre en annen plass. Så har man på sett og vis forholdt seg til gratisprinsippet.
 
Dessverre har man da også glidd inn i folden, konvertert til vår uoffisielle religion som foreskriver demontering av fellesansvaret. Ofte tenker nordmenn at det er folk fra andre kulturer som stjæler, mens vi selv er i ferd med å konsolidere en kultur der minst mulig skal være felles, der egoismen står i høysetet. Og det som ikke kan privatiseres, skal jaggu deles opp i biter, til småkongene sitter der med budsjettklaustrofobi og vokter på sitt. Snart er det vel ingen som vil bruke penger på å ha en vaktmester gående, bare for å re-montere knagger og annet som folk stjæler?
 
«Ut å stjæle hester» er for lengst utstyrt med alarmbrikke, i likhet med «Hver tar sin så får vi andre ingen» og alle de andre. Ingen vet, snart må vi begynne med alarmbrikker på alarmbrikkene ...
 
Jeg slutter der. Slutter før jeg begynner å si som de sa, de som var gamle da jeg var ung. «Glad jeg ikke skal vokse opp nå.»  Jeg får heller gi min trofaste leser en god klem. Og sende en vennlig tanke til alle anstendige lånere. De er vel fortsatt i flertall?

Nils A.RAKNERUD