Den permanente revolusjon


Revolusjonen er kommet. Endelig. Vi hadde begynt å lure. Den kom i går ettermiddag, seilende opp fjorden til kanonader og hornmusikk. Vi er lykkelige, det er den lykkeligste dagen i vårt liv. Vi setter bare en liten, privat parentes rundt hornmusikken. Men det er Folkets revolusjon tross alt. Det nye Vi er åpent, generøst, kompromissvillig. Demokratisk koreografi står det på flygebladene som seiler ned fra den klare blå høsthimmelen som duer. Og litt lenger nede på arket: All Makt til Menneskene (Og Dyra). Og helt nederst, i små typer: (Ned med parentesene!)

Flygebladet er skrevet på døvespråk. Budskapet uttrykkes gjennom en serie av håndbevegelser og tegn gitt med en eller flere fingre, ut fra den demokratiske tese at ikke alle kan lese, langt mindre skrive, men alle kan geberde seg. Den permanente revolusjon må være forståelig for alle folk (og alle dyr) til alle tider. Tegnet for den permanente revolusjon er en overnaturlig stor og benløs pekefinger som beveger seg i en sirkel. Følger vi den med øynene en stund, vil vi snart se at verden virkelig går rundt. Tilværelsen står på hodet! Vi ser ned på brosteinene vi rev opp i fjor for å kaste på Ordensmakten. De nye dansetrinnene er malt på i gult. Uklanderlig organisering! Vi lar oss rive med av entusiasme på tross av vår ufrivillige og smertefullt inngrodde skepsis til massebevegelser. Vår ukjente sidemann på fortauet, tilknappet i fotsid grå regnfrakk på tross av de rikskringkastede og strålende værprognosene, strammer beltet om livet og yter villig assistanse i den befridde informasjonsflyts tjeneste: På ordre fra høyeste hold i Revolusjonskomiteens flate struktur har Folkets fortropp stormet Trafikketaten og konfiskert tonn på tonn med hurtigtørkende veioppmerkingsmaling. Folket danser allerede i gatene, ett to ett to, tre fire og sving vår baktunge partner, tung lett tung lett, ett to ett to og gjenta. Det er lettere enn det ser ut, kommer vi ut av det, er det bare å følge oppmerkingen, se på skoene våre, se hvor til forveksling like de er naboens, avstanden til bakken er kortere enn den virker i speilet, se ned, se opp, følg trinnene, husk hvilke sko er våre. Ett to ett to. Nesten alle får det til. (For de avkreftede finnes det fluktstoler, opplyser vår sidemann. Vi har tenkt på alt.)

Ingvild Burkey er født i 1967. I fjor kom hun ut med boka «Intervju med den hjemvendte helten» (Oktober forlag), korte prosatekster som direkte og indirekte kretser rundt temaet krig. Hun har tidligere utgitt diktsamlingen Torden i søvne og romanen Falsk pike (1997). De siste årene har hun vært engasjert i freds- og observatørarbeid, hovedsaklig i Bosnia.

Ovenstående tekst er nyskrevet. Hun vil komme tilbake med flere tekster i Bok og bibliotek framover.