Herolder


av Aslak Sira Myhre

I middelalderen sendte kongen rundt sine herolder for å annonsere nye forordninger for allmuen. Med trompeter og pergament skal disse tidlige massemediene ha dratt rundt på byens torg og lest opp kongens ord. I dag innkalles det til pressekonferanser på Einar Gerhardsens plass.
For dem som ikke vanker i politikerkretser, og det er heldigvis de aller fleste, kan jeg fortelle at Einar Gerhardsens plass er stedet hvor den til en hver tid sittende regjering legger fram sine stortingsmeldinger og statsbudsjett. Det var der Valgerd samla kulturbyråkrater og journalister for å legge fram kulturmeldinga, og det er der Per Christian Foss kommer til å meddele kuttene i det kommende statsbudsjettet. I en diskret utsmykka konferansesal får vi vite hva dagens konger og dronninger vil med oss, og så er det de moderne heroldene – avisene og fjernsynets jobb å bringe dette videre folket.
Etter å ha studert denne formen for kommunikasjon i noen år, har jeg begynt å lure på om ikke den offentlige debatten hadde vært bedre tjent med at regjeringa lønna noen for å springe rundt i landet og lese opp innholdet i politikken sin, framfor å stole på tabloidjournalistene evne til å gjengi et politisk budskap.
I en mediahverdag hvor Martin Schancke tar mer plass i valgkampen enn hele kommuneøkonomien til sammen er det liten plass til «meldingar frå myndighetene».
De fleste av oss savner heller ikke disse meldingene, det er sjelden noe godt nytt i dem uansett. Og nettopp derfor hadde vi hatt behov for dem. For mens det i middelalderen først og fremst var kongen som hadde behov for heroldene, og alle visste at det var dårlig nytt i vente når trompetene gjallet, blir de dårlige nyhetene i dag forkledd eller ikke fortalt i det hele tatt.
Den italienske forfatteren Dario Fo fortalte da han mottok Nobelprisen i litteratur at han hadde blitt utsatt for sensur i hele sitt liv. Sensuren i hans ungdom hadde vært fysisk, plakater hadde blitt revet ned og han blei nekta å sette opp stykker. Den gangen var det lett å se at det var sensur han opplevde, den moderne meningsterroren var etter hans syn langt mer subtil. I dag blei han drukna av ti tusener av andre kulturuttrykk, alle med det samme kommersielle budskapet. Han fikk bruke stemmen sin, men den blei usynlig. Denne sensuren, sa han, var mye vanskeligere å leve med og mye farligere enn den fysiske.
I massemedienes monomane mas på «den gode historien» er det svært mye som forsvinner, deriblant informasjonen om hva myndighetene driver med. I et reint underholdningsperspektiv er dette ikke et problem, heller ikke for dem. For sjøl om Valgerd helt sikkert skulle ønske at hele Norge satt og diskuterte forslaget hennes om å se på kirken som et kulturbygg, er det myndighetene og ikke folk som vinner på denne mangelen på kommunikasjon.
Middelalderens herolder var nødvendige for at kongen skulle kunne gjennomføre sine forordninger. Dagens massemedia fyller samme rolle. Men mens heroldene bekjentgjorde hva kongen gjorde, dekker massemedia i dag over det. Til neste gang foreslår jeg avis- og TV- fri valgkamp. I stedet kan hvert parti få sende rundt en person med trompet og pergament med «meldingar til veljarane».

Aslak Sira Myhre er leder i foreningen !les. Han skriver fast i Bok og bibliotek.