Innkjøpsordninga: problemer og utfordringer

Når bibliotekarer diskuterer det som oppfattes som likegyldige eller ubegripelige bøker eller andre bøker fra kulturfondsmidlene som aldri blir lånt ut og til slutt havner på loppemarked, synes jeg det er rart at ikke to ting blir tatt opp: Medias rolle når det gjelder å skape etterspørsel etter bøker i bibliotekene, og under det også «kritikernes» rolle i mediabildet. Etter min mening er den gamle kritikerrollen forlengst moden for skraphaugen – den tilhørte ei tid da det var utgitt så få bøker at det var mulig å ha en slags oversikt over det litterære landskapet.

 

Av Ingar Knudtsen, forfatter

 

Med unntak av lokale variasjoner (lokalaviser og andre lokale media som omtaler/anmelder lokale forfatteres bøker) vil jeg påstå at sjøl om meninger om bøker gjerne er delte i såkalte sentrale media, så er det svært ofte de samme forfattere og forlag som er gjengangere. Utvelgelsen av hvilke bøker en vil skrive om starter ved forfatter- og forlagsnavn. Mens «alle» i dag kaster seg over bøker av de som har høyest litterær mediaprofil og kommer ut på såkalte anerkjente forlag kan de fort misse f.eks ei litterært verdifull og god bok som gis ut av en i sentrale media ikke omtalt forfatter som gir ut ei bok på la oss si Snøfugl forlag i Melhus, eller for den saks skyld det gamle kommunistforlaget Falken i Oslo. Hvorfor det? Det er mange årsaker, jeg vil nevne en: De fleste synes å gå ut fra at alle forfattere starter med å sende sine manus til de «store» forlaga, og så går videre til mindre forlag og forlag i en eller annen form for «utkant» (litterært eller geografisk). Dette stemmer ikke med mine erfaringer.

Årsakene til forfatteres forlagsvalg er mange og sammensatte. En annen sak er at for bare tjue år siden kunne et forlag til og med fra «utkantnorge» reise til Oslo og ha pressekonferanse og være noenlunde sikker på at det kom journalister dit, og at flere av dem til og med vil skrive om bøkene og kanskje anmelde noen av dem – i dag er det nærmest en illusjon å tro at noe slikt kan lykkes.

Ikke nok med det, forlagas sjangerprofil avgjør i stor grad hvem som kommer til pressekonferanser, og hva de er interesserte i. Noe som gjør det ekstra vanskelig å være litterær «avviker» på enkelte forlag.

 

Medias rolle
Tilbake til medias rolle. Er det noen som tviler på at sjøl forfattere av totalt uoriginale og i de fleste sammenhenger uinteressante bøker vil få mange utlån på bibliotekene etter at forfatteren har vist ansiktet på riksdekkende TV, for ikke å si har blitt «bokbadet»?

Eller at bøkene deres vil ligge under mange bokhøstlige juletrær, sjøl om mange av mottakerne aldri kommer særlig lenger enn til side femti? Kultur er som alle menneskeskapte foreteelser uttrykk for et samfunns objektive maktforhold som gir det subjektive («kvalitet», «verdi») mye mer enn et stenk av forutsigbar lovmessighet.
Det oppstår ofte svært innoverskuende miljøer som forvalter subjektiv tro og mening som om de er objektive sannheter, enda det egentlig finnes svært få kriterier for hva som er godt og dårlig.

Et eksempel fra musikken: I 1957 var rock et musikalsk uttrykk som ble belemret med omtrent alle negative karakteristikker som det var mulig å få til blant mennesker som så på seg sjøl som kulturelt vitende og overlegne, og det samme hadde jo rammet jazzen bare få år før.

I dag vil jeg se de som virkelig kan greie å forsvare de «høy»-kulturelle standpunktene fra den gang som uttrykk for en objektiv kritikk basert på evige og uforanderlige kvalitetskriterier.

Motkultur er blitt et ord vi ofte bruker, men desverre gjerne på en statisk måte. Motkultur er en evig pågående prosess som gjerne har som sitt fremste kjennetegn at den IKKE blir sett på som kultur eller som har kommersiell verdi. I samme øyeblikk den blir det er den for de fleste formål ikke lenger å betrakte som motkultur.

 

Lyrikk
Noen strøtanker om lyrikk, fordi det har vært nevnt i debatten: I ei tid da lyrikk er blitt noe som folk stort sett ikke leser, er det kanskje fordi lyrikken mens den trodde den utviklet seg stort sett bare innviklet seg?
For det kan da umulig være sånn at kvalitet stiger med utilgjengelighet og utydelighet? Hvis det å skrive ikke er kommunikasjon, hva er det da? Forteller det noe at her i vårt lokale bibliotek (i Kristiansund) har lyrikk av Hans Hyldbakk eller Jacob Sande ingen vansker med å finne mange lesere...

Bibliotekene er som jeg ofte skriver for enkelte av oss forfattere selve livsnerven i vår kommunikasjon med leserne. Kanskje det ENESTE stedet der vi kan nå nye lesere med bøkene våre, fordi bokhandlene er blitt steder der bøkene våre ikke finnes, ikke profileres, ikke stilles ut dersom de ikke er blitt omtalt i media. Til og med når folk spør etter dem blir de ofte ikke bestilt på nytt etter at førsteeksemplaret er solgt. De må i så fall bestilles spesielt

Innkjøpsordninga fungerer først og fremst urettferdig fordi den IKKE tar vare på forlag og forfattere og gjerne også sjangere som er kommersielt utrydningstruet, den favoriserer det som surfer på de i øyeblikket gjeldende litterære kvalitetsmoter. Den strever også fryktelig med sjangervegring, og får blant annet store problemer når ei bok ikke passer i den båsen den «tilhører».

 

Tilfeldige og ulogiske
Avgjørelsene som tas er ofte tilfeldige og ulogiske, og slik må det bli når ordninga er så avhengig av subjektiv synsing som den er. Problemet er derfor å finne ei ordning som tar vare på litteraturen, tar vare på innkjøpet som prinsipp, men ikke slik som i dag alt for ofte fungerer mer hemmende enn stimulerende på litteraturens mangfold og utvikling. Kanskje burde man faktisk kjøpe inn «alt», men ikke som nå binde seg til et antall av hver bok, men heller til et samlet og totalt antall innkjøpte eksemplarer.

Slik ville man virkelig stimulere til å begrense antallet påmeldte bøker, fordi alt for mange utgivelser ville presse innkjøpet ned i et antall innkjøpte bøker av hver enkelt tittel som ville gjøre ordninga umulig å utnytte som melkeku. En annen måte kunne være å kreve at forlaga begrenset sine påmeldinger til en viss prosent av sin totale utgivelsesmasse, f.eks. ti-tjue prosent. Da ville de mest kommersielle og mediasikrede titlene falle utenom, og hvert enkelt bibliotek kunne heller fått en viss sum til rådighet for å kjøpe inn de bestselgerne de mente de ville ha, enten det måtte være Kjærstad eller Sandemo eller begge deler.