Inntrengeren


– Deichmanske bibliotek er en institusjon som pr. definisjon er for alle. Likevel når vi bare halvparten av befolkningen. At denne halvparten skal være et tverrsnitt av befolkningen er en godt befestet myte som jeg ser bli motbevist hver dag. Blant de som oppsøker oss finnes det mange skoleelever, mange eldre og mange innvandrere. Altså de delene av befolkningen som har minst makt.

Tekst og foto Chris Erichsen


Mannen bak uttalelsen på forrige side, Igal Voronel, er prosjektleder for ett av de største løftene i norsk bibliotekverden siden Haakon Nyhuus skapte det åpne biblioteket, nemlig nye Deichman som, hvis alt går som det skal, kan åpne dørene på Vestbanen i Oslo om noen år. Med dette utsagnet motsier han sin egen sjef, Liv Sæteren, som i et intervju i forrige nummer av Bok og bibliotek uttalte at biblioteket blir brukt av et demografisk gjennomsnitt av befolkningen.
Han erkjenner at han ikke kan belegge sine observasjoner med statistikk og at de er, nettopp, observasjoner. Men så er det også det han er utdannet til; å være observatør. På mange måter er han en fremmed fugl i bibliotekverden, en kulturell inntrenger, tidligere IT-gründer, utdannet sosialantropolog med røtter i Russland og Israel. Bakgrunnen sin bruker han for alt den er verdt i sitt arbeid med å lede den tradisjonstunge deichmanorganisasjonen inn i en ny tid med en annen måte å tenke bibliotek på.
– Jeg elsker å gå inn i prosesser sammen med andre hvor ideer konkretiseres og settes ut i livet. Jeg tror at Nye Deichman er en fantastisk mulighet til å endelig realisere ideer som har ligget og modnet en stund. Som antropolog kan jeg ikke si at jeg er her som bibliotekidealist. Det overlater jeg til den gamle garden fra 70-tallet. Selv tror jeg ikke på politikk. Jeg tror at det meste styres utfra personlige agendaer. Jeg ser på dette prosjektet som en mulighet til å realisere tjenester som er viktige for folk og samfunn. Hvis disse tjenestene ikke fantes måtte noen andre ha levert dem. Heldigvis blir det oss.
– Hvordan er det for deg, med din bakgrunn, å jobbe i biblioteksektoren?
– Som en som kommer utenfra synes jeg det er interessant at man ikke har noen særlig kultur for strategisk tenkning i bibliotekvesenet. Det finnes heller ingen ledelseskultur på tvers i sektoren, altså fagfolk som er gode på sitt felt, ledelse. Bibliotekarer er stort sett ledet av bibliotekarer. Det er en gjennomgående utfordring fordi veldig få utvelgelsesprosesser er definert etter et system. I denne verden er det diskusjon og debatt som har vært beslutningsgrunnlaget og det er jo en mildt sagt vanskelig måte å foreta beslutninger på. Det blir som i Sveits hvor man avholder folkeavstemning for hver minste ting som skal besluttes. Satt på spissen tilsvarer det den konsensuspregete måten man forholder seg på i bibliotekvesenet.

Venstresiden
– En annen ting man legger merke til når man kommer utenfra er at i bibliotekverden er det et veldig homogent miljø når det gjelder politisk ståsted. Det er venstresiden som har kapret alle de viktige plassene i dette vesenet. Og i og med at det er offentlig sektor så blir folk sittende der de er og der sitter de godt. Man skal selvfølgelig være profesjonell og ikke la sine politiske holdninger påvirke sin egen jobb men det tror jeg ærlig talt ikke det er så mange som klarer.
– Det er vel dette med utdanning og kultur til folket, ønsket om å spre det glade budskap...?
– Jo da, men du kan finne mye dannelse i liberalismen også. Arbeid som en måte å bli et opplyst menneske på, dette Weberske ståstedet er jo egentlig liberalismen og den bygger også på folkeopplysning.
– Men vi snakker jo ikke her om den nye, moderne, aktivistiske venstresida, men om den snille, litt gammelmodige SV-venstresida med røtter på 70-tallet?
– Det er jo dette med at alle skal spørres, alle skal involveres. Selve det ideologiske grunnlaget for bibliotekdrift er jo en sosialistisk tankegang. Man mener at i utgangspunktet er alle like og derfor skal vi også ha et likt tilbud for alle. Problemet oppstår når man finner ut at folk ikke er så like som man vil ha det til. Da blir man plutselig tvunget til å segmentere folk i målgrupper, noe som kan by på ideologiske problemer.
– I bibliotekverdenen er det jo en tradisjon med å ta vare på det gamle, noe som også smitter over på måten å gjøre ting på. Denne venstresidedominerte verden er også veldig konservativ. Når oppgaven er å formidle noe som har vært, som man vet hva er, så vil man heller holde fast på det framfor å kaste seg ut i det ukjente og skape noe man ikke vet hva blir. Så hvis vi kombinerer politisk enighet med uklare eller udefinerte beslutningsprosesser og ønsket om å ivareta tradisjonen så kan man jo spørre om hvordan man skal lage et moderne folkebibliotek som ikke skal være det samme som det gamle! Likevel er jeg positivt overrasket over hvor sterk endringsviljen er i Deichmansystemet.

Paradoks
– Det bibliotekfaglige går jo ut på klassifisering og systematisering av informasjon. Da er det et paradoks at det er så lite systematikk i det administrative og forretningsmessige system i bibliotekene. Det er veldig hipp som happ hvordan man gjør ting. Så mitt innspill til bibliotekutdanninga blir å utvikle en egen utdanning for de som skal organisere og systematisere drift av bibliotekene. Alternativt kan man bestemme seg for å ansette f.eks. folk fra BI. Det bør ikke være en selvfølge at bukken alltid skal passe havresekken.
– Det jeg kanskje savner litt men som jeg håper kommer mot slutten av prosessen, er et system for målbarhet. Som offentlig etat er man veldig uvant med å tenke tjenester utfra etterspørsel. Det foretas riktignok en del brukerundersøkelser, men i og med at det ikke er penger inne i bildet, så blir disse undersøkelsene ikke helt realistiske. Utfordringen blir da: Hvordan velge riktig når man ikke har noen mekanismer for å måle effekt? For den effekten man oppnår er jo veldig abstrakt. Hvordan skal du måle en kunnskapsøkning? Dersom det er registrert flere kulturytringer i Oslo siste tretti døgn, hvordan kan du vite at det er du som står bak denne utviklingen?

Konkurrenter
– På et marked måler man seg i forhold til konkurrentene, og hvem er bibliotekets konkurrenter?
– Vi er i ferd med å få mange konkurrenter som i dag ikke betrakter biblioteket som en konkurrent. Et eksempel er hele det digitale informasjonsfeltet hvor bibliotekene er relativt fraværende. Med bredbånd blir brukerne vant til å velge bit for bit, trygt hjemme hos seg som de kanskje betaler for. Vårt fortrinn er eventuellt at vi er gratis. Vår ulempe er at fordi vi er gratis er det mye vanskeligere å vite hva folk vil ha. La oss si at vi legger ut Terminator 3 gratis til utlån, så vil vi jo ikke vite om den er populær fordi det er en bra film eller om det er fordi den nettopp har hatt premiere og derfor får mye oppmerksomhet. Men vi legger den ut gratis til utlån, punktum finale.
– Hva med gratisprinsippet i Nye Deichman?
– Vi kan allerede nå slå fast at ikke alle tjenester i nye Deichman vil være gratis. Hvilke som ikke blir det skal vi bruke åra fram til åpningen med å finne ut av. Men allerede i dag koster det jo 5 kroner å tisse og 2 kroner å kopiere...

Meningen med livet
– Mulighetene er blitt så teknologibaserte etterhvert. Det krever mye systematikk å kunne bruke teknologi. Der har man også en rent ideologisk utfordring. Teknologibransjen er veldig fokusert på inntjening og effekt av sine produkter. Men ideologisk og kanskje også økonomisk er man i biblioteksektoren opptatt av å finne teknologi som er basert på gratisprinsippet. Ikke noe galt med det, men i neste omgang får man problemer med å dokumentere effekten av bruken. For å kompensere for det beholder man et veldig sterkt innholdsfokus, istedet for å se på selve bruken av dette innholdet, for det er der gevinsten fra teknologien kommer. Jeg tror at nå, når det store folkeopplysningsprosjektet er over, er det viktigere å gi folk gode verktøy og god veiledning som setter dem i stand til å oppsøke informasjonen selv framfor å fortelle dem at to pluss to er fire.
– Også er det en stor og spennende utfordring som fascinerer meg, nemlig meningen med livet. Det ultimate bibliotek hjelper et menneske å finne seg selv. Hvorfor skulle du ellers trenge kunnskap og alt det der? Her har vi sirkelen tilbake til utgangspunktet, likhetsideologien. Hvilken mening er det man skal la folk finne? Da bestemmer man f.eks. at det at gutter ikke leser, men spiller playstation i stedet, vil gi dem mindre mulighet til å finne meningen med livet. Men da har man allerede inntatt et ideologisk standpunkt, hvordan kan man være sikker på at ikke f.eks. Final Fantasy nr. 11 er meningen med livet? De store samfunnsmessige utfordringene som man velger å fokusere på i år etter år definerer man allerede utfra et ideologisk standpunkt!

Leselyst
– Der har vi en stor prinsipiell utfordring. Gjør vi noe vi tror på som i etterkant viser seg å stri mot den retningen som ville ha vært samfunnsmessig riktig så har vi virkelig gjort noe farlig. Hvis vi bestemmer at leselyst er det aller viktigste, setter alle ressurser inn på det og klarer å øke vår brukergruppe med 25 prosent, sånn at det er 75 og ikke 50 prosent av befolkningen som bruker biblioteket, så betyr det kanskje at vi har sagt at evnen til å bruke teknologi ikke er viktig. Og la oss si at vi politisk bestemmer at det ikke er noen andre som håndterer det problemet, hvor står vi da når vi går tom for olje og står med 5 millioner mennesker som ikke kan bruke en PC? Da går vi tom som nasjon. Nå sier ikke jeg at leselyst ikke er viktig, jeg bare bruker det som eksempel. Dette er en antropologisk problemstilling som jeg synes er veldig viktig og interessant.

Strategi
– Jeg har sittet på forsommeren og forsøkt å tenke strategi og har kommet fram til en viktig konklusjon: Det er lite et bibliotek ikke skal gjøre. Vi har brede mål. Vi skal stimulere til utdannelse, kunnskap og kultur. Innenfor dette spekteret finnes det mange elementer, som f.eks. å servere kaffe. En kopp kaffe kan stimulere til en samtale, som igjen kan gi kunnskap og så videre, sier Igal Voronel over en kopp kaffe.