Leder: Kulturmelding, kulturminister, kulturkamp


Dirrende av spenning satte kulturbyråkratene seg til ved sine skrivebord, skrudde på PCene og logget seg inn på statsweben for å følge Valgerd Svarstad Hauglands pressekonferanse hvor den nye kulturmeldinga ble lansert. Der de satt bak sine lukkete dører må de ha hatt en gyllen stund, en følelse av å være med på noe stort.

Hvordan de følte seg da det hele var over er det vanskelig å vite noe om, kulturbyråkrater er ikke spesiellt rause med å legge ut om sine følelser overfor offentlige dokumenter. Men det er lov å gjette; la oss si at de kanskje følte en smule…tomhet?

Da kulturministeren utsatte lanseringen av kulturmeldinga fra forsommeren til midt i valgkampen, var det begrunnet i et ønske om å løfte den fram på arenaen og skape debatt. Det skulle ikke forundre meg om Valgerd selv, i den sammenhengen, føler en smule tomhet. Hun gjorde jo, ved lanseringen, alt hun kunne for å forsikre offentligheten om at meldinga er rensket for kontroversielle utspill!

Men så er vel ikke en slik kulturmelding mer forpliktende enn, la oss si, USAs «Veikart for fred» i Midtøsten. Den er mest interessant i ettertid, som en slags oppsamling og oppsummering av signaler innenfor en bestemt tidsperiode.

Men selv mangelen på kontroversielle utspill blir, når det er Valgerd som står bak, til en provokasjon. Om kulturlivet stort sett er fornøyd ble hun av politikerne kritisert for å mangle visjoner!

Valgerd Svarstad Haugland har fått mye pepper i den tiden hun har sittet som kulturminister. Noe av det er selvforskyldt. Medie- og språkbevissthet er ikke hennes sterkeste side. Likevel: Den hetsen hun utsettes for går langt under et hvilket som helst saklighetsnivå, noe som skyldes at den dreier seg om veldig mye mer enn politikk. Det er den urbane kultureliten fra Oslo vest som er ute og forsvarer sin livsform, sitt språg og sine privilegier mot den kristne nynorskpietisten fra Vestlandet. De får utslett bare hun åpner kjeften. Vi som synes at Valgerd hverken er bedre eller verre enn sine forgjengere er vitne til en klassisk norsk kulturkamp. Det interessante er imidlertid at mange av standpunktene til Valgerd og hennes motstandere er sammenfallende. Jeg nevner to eksempler: Hun satte foten ned da NRK ville rasere sine egne distriktskontorer og hun inntok et instinktivt standpunkt mot sin egen partifelle, til forsvar for kvinnen som anmeldte Jan Birger Medhaug for voldtekt. I begge disse tilfellene viste hun en styrke det står respekt av. Likevel får hun til stadighet gjennomgå som om dette ikke hadde skjedd. Kanskje det er et tegn på at den gamle anti-EU alliansen mellom byradikalerne og motkulturene fra distriktene er i ferd med å sprekke?

Chris Erichsen

Se også nyhet om kulturmeldingen