Magda i Berlin!


…eller hvordan bibliotekar
Magda Hansen (35?) fra
Nesberg ble «the National
Librarian of Norway»

 

Dag 1

Jeg fant frem deltakerlisten som lå i sekken. Den var ordnet alfabetisk og jeg skummet igjennom for å sjekke om de hadde brutt noen regler. Det med foranstilt artikkel kan være vanskelig, selv for fagfolk. 69 nordmenn hadde meldt seg på. Stort sett den samme gjengen som er på banen hjemme når det er snakk om bibliotek. Gutteklubben grei, men mest for damer. Jeg overhørte noen av dem idet jeg hastet inn i første møterom: «Jeg husker godt IFLA i Thailand – i Boston – i Glasgow». Viktigperer. Nå kom de vel alle til å få brukt høyrearmen flittig – med kommentarer, spørsmål og replikker.

Nordisk møte sto det i programmet. Jeg snudde raskt identifikasjonen min bakfrem, så ingen skulle se jeg kom fra Norge. Jeg ville forbli et mysterium for dem, anla en utilnærmelig mine. Neimen om jeg hadde tenkt å la dem stirre meg opp i fjeset, legge de velfriserte hodene sine på skakke og spørre nedlatende – Nesberg, hvor i all verden er det? Ikke hadde de noe med at kommunen sponset turen min, i stedet for den sedvanlige gullklokken etter lang og tro tjeneste. Jeg så meg rundt. Promiskuøse dansker, smålige svensker og drikkfeldige finner om hverandre. Det var ikke vanskelig å peke dem ut. Litt verre hadde det vært å plukke dem ut som bibliotekarer i en større menneskemengde utenfor IFLA. Det var så mye greiere før, da så man lett hvem som tilhørte standen, nå slapp alt mulig rask inn gjennom dørene. Damen som snakket foran, begynte å nærme seg slutten, oppsummerte for alle hva som skulle skje i Berlin. Jeg snek meg unna den påfølgende mottakelsen, sponset av islendingene. Det luktet fisk, jeg hadde fått nok av den nordiske troppen. Tok frem kartet og bestemte meg for å gå tilbake til hotellet. Irriterte meg at muren var borte, hadde vært så greit å ha den å forholde seg til, som et fyrtårn – bare lenger. Ikke var det avmerket på kartet hvor den hadde vært heller. Jeg måtte til slutt stoppe en drosje. Du skjønner, selv om muren er borte, er den fortsatt inni hodene våre, lo drosjesjåføren. Jeg bet meg i leppen, hadde lyst å si det var lite turistvennlig. Påpeke hva de har fått til med muren i Kina, en stor magnet for tilreisende og mange penger i kassen. Muren deres kan til og med ses fra månen.

 


Dag 2

Neste morgen sto jeg opp tidlig, ville slippe å måtte sitte ved samme frokostbord som noen av de norske IFLA-folkene jeg visste bodde på hotellet. Hadde allerede sett meg ut et tomannsbord det vanskelig kunne sitte to ved, hvis man flyttet den ene stolen litt. Jeg studerte programmet. Skulle få med meg orienteringen for nykommere og åpningsfesten. Dessuten hadde jeg meldt meg på en tretimers sightseeing med buss, mottakelsen Biblioteksentralen sto for, samt besøket på de nordiske ambassadene. Jeg håpet jeg ikke trengte å snakke med noen. Er ikke så flink til det. En ting er hjemme, på biblioteket, der slår jeg av en prat med hvem det skal være, i hvert fall hvis det passer seg sånn, for meg. Men det skulle være mat på mottakelsene. Og drikke. Og det var gratis. Jeg pakket sammen sakene mine og reiste ut til konferansesenteret. Stedet minnet meg om Blindpassasjer, TV-serien fra 70-tallet med manus av Bing & Bringsværd. En romskiplignende bygning med rulletrapper, vegg-til-vegg-tepper med store bomber og planetlignende taklamper. Utenfor forelesingssalen sto folk i kø. Køen beveget seg sakte og jeg fikk anledning til å se meg omkring. 133 land. Mange frisyrer, klesdrakter og tungemål det var vanskelig å plassere. Og hodeplagg. Et av dem lignet en sirlig brettet serviettkreasjon, av den typen du ser mange av på et middels norsk konfirmasjonsbord. Serviettdamen smilte til meg, det var blitt min tur. Jeg fikk utdelt hodetelefoner og en liten svart boks. Hadde aldri vært med på simultantolking før, fikk se på noen andre. Jeg gikk inn i den store salen. 1 100 nykommere var på plass. Jeg satte meg bakerst. Det var et stort, opplyst skilt på veggen. English 1, Deutsch 2, Francais 3, Español 4, Heccrbq 5. Jeg tok på meg hodetelefonene. Oppe på scenen var de begynt å snakke. Jeg prøvde meg frem, trykket først på 5. Tolken hørtes ut som om hun hadde danset jenka ut i de sene nattetimer, stemmen var hes, og svært ukonsentrert. Hun tok store slurker vann mellom øktene. Eller var det Vodka. Slurpet inn i mikrofonen, jeg så henne for meg. Olga, 47 år, barmfager, oversminket og med en eim av tung parfyme. På scenen entret en ny person. Forklarte litt om IFLA. Sections her, Governing Board der.
Jeg kikket rundt i salen, saumfarte hver lille krok. Der satt de, tolkene, høyt oppe under taket, i små båser med sotet glass. Jeg syns jeg skimtet Jenka-Olga. Og hodet hennes var hele tiden vendt mot båsen ved siden av. Der inne så jeg konturene av en tynn liten mann med briller. Jeg prøvde de andre kanalene, det måtte være English 1. En spinkel og litt feminin stemme med forfinet aksent. En forsiktig mann med tversover, ute på sitt livs eventyr. Mon tro hva mor ville si om dette. Kunne Jenka-Olga stryke skjorter? Kunne hun steke fish & chips? Applausen brøt løs, sesjonen var over. Jeg pakket sammen og gikk ut i byen igjen. Hva er det med de bjørnene som står overalt. Store, stygge plastbjørner. Ved siden av Brandenburger Tor sto det en haug av dem i ring. Jeg overhørte en omviser si de skal selges i september, til inntekt for UNICEF. Et slags fredssymbol. Hadde tatt seg godt ut på kultursjefens kontor. Jeg gikk videre. Til Potsdamer platz. Masser av prangende bygg der det en gang hadde vært så tomt. Nymotens arkitektur, ikke til å bli klok på. Hva er i veien med tak og rette vegger. Alt skal være rundt og gult nå. Installasjonskunst. Jeg gikk hjem for å hvile.

 


Dag 3

Dagen etter var den store åpningsfesten. Det var et mareritt. 3 700 mennesker skulle få mat og drikke. Hvem hadde trodd at bibliotekarer ikke eier køkultur, spisse albuer, grafsing og amper stemning. Det var som når man klipper snoren på loppemarkeder og folk stormer inn for å huke tak i det de har sett seg ut. Må ha gratis mat og drikke – bare må ha det! Jeg fant meg et bord med koreanere, ingen av dem snakket engelsk. Har en gang hørt at folk fra fjerne Østen tåler alkohol dårlig. Det stemte nok. De smilte alle fra øre til øre og hikstet irriterende og barnslige lattere. Men jeg satt der hele kvelden, med fint utsyn til det hele. Rett mot dansegulvet. Noen tusen bibliotekarer med armer og bein i alle retninger, et ubehagelig syn. Og musikken, fra danseband og svisker til noe forferdelig virrvarr av pipelyder. «Röyksopp» gliste naboen min og segnet om.

 

Dag 4

Neste morgen var det sightseeing med buss. Jeg hastet inn på perrongen. Syns jeg så mine skjevøyde venner fra kvelden før, de smilte og nikket og jeg gikk inn i bussen deres. Fant meg en plass ved vinduet og satte nettet ved siden av. Er ikke noe glad i å konversere i fart. Bussen var varm og tett. Og det hjalp ikke at guidingen var på japansk. Det satt en liten dame på setet foran. Hun hadde røde lepper og en liten hvit hatt. En sånn en vi setter på småbarna på stranden hjemme. En pottehatt med liten glidelås i siden. Hva skal man egentlig ha oppi den. Penger. Mat. Rød leppestift. Mon tro hva slags bibliotek hun jobbet i. Kanskje i en bibliotekskuff i sentrum av Tokyo. Jeg har sett hva slags hoteller de har der, en seng i en skuff, mange skuffer oppå hverandre, ligner gravlunder i sydlige land, som en enorm kommode. Hun snudde seg plutselig. You speak Japanese, sa hun. No, sa jeg. You come from where, sa hun. Norwegian National Library, sa jeg, og fortsatte, I’m the National Librarian of Norway. Jeg så hun ble imponert. Hvisket til sidemannen. Snudde seg rundt og tok et bilde. Da vi stoppet ved noen murrester, ville flere ta bilder. Jeg smilte så godt jeg kunne, holdt armen om dem, en etter en. De snakket fort og mye. Jeg skjønte ingenting.

Om kvelden hadde Biblioteksentralen invitert til middag. Alle de norske var der. Alle de gamle traverne. Ingen av dem hadde på seg det fjollete id-kortet de hadde tvunget på meg. First timer sto det skrevet på med gullbokstaver. Jeg kviet meg, men var også litt nysgjerrig. Den første jeg så var fylkesbiblioteksjefen, jeg hadde sett henne på listen men hadde håpet å unngå henne. Nå sto hun der med blussende kinn og et glass vin i hånden. Hadde drapert et fargerikt sjal om de bare skuldrene. Jeg forsynte meg høflig av buffeten og gikk hjem.

 

Dag 5

Det var et stort utstillingsområde på konferansesenteret jeg ennå ikke hadde sett. Bibliotekinventar og katalogsystemer. Databaseleverandører og tidsskrifter. Det interesserte meg ikke så mye. Biblioteket mitt er bra som det er. Men jeg hadde hørt man kunne få mye gratis der. Det viste seg å være en overdrivelse, jeg var slett ikke imponert: sukkertøy og potetgull, og en og annen musematte. Ved en av musemattekurvene overhørte jeg at en annen nordmann ble tilsnakket: Det er fint om du bare tar én musematte, ikke to, sa en mann. Folk har ikke skjønt verdien av måtehold.

Senere tok jeg en drosje til det nordiske ambassadekomplekset. En merkelig bygning med grønne plater på utsiden. Flaps up, sier piloten når han skal lande et fly, den nordiske ambassaden kunne lande når som helst. Vel inne, og jeg fant meg en stille krok og noe å drikke. En norsk ungjente, et alv-lignende vesen med nydelig stemme, og en jypling på trekkspill underholdt. Jeg er helt sikker på at trenden har gått for langt, det har jeg sagt lenge. Det at det ikke lenger skal være stille i et bibliotek og at bibliotekaren slett ikke skal si hysj, har fått uante konsekvenser. Alle bibliotekarene snakket. Høyt. Selv smokingkledde pianister i overfylte hotellbarer får mer oppmerksomhet. Kanskje er det slik at undersøkelser som viser at bibliotekarers litterære smak er på det jevne, også gjelder kulturlivet generelt. Jeg drakk opp glasset mitt og gikk.

 


Dag 6

Neste morgen var jeg tidlig på plass utenfor. På vei til det nye Statsbiblioteket i Berlin, nær Potsdamer Platz. Guiden vår fanget straks min oppmerksomhet. En velartikulert herremann med en aura av kunnskap og intellekt, som beskrev så levende alle problemene de hadde hatt i biblioteket. Med arkitekter som ikke lyttet, klimaanlegg som ikke fungerte, plass som ikke ble benyttet. Jeg kunne hørt på ham i dagesvis. Dette var en mann som klarte å sette fingeren på problemet. Som ikke danset rundt grøten. Og som aldri så mye som leet på smilebåndet i en alvorlig stund. Jeg anstrengte meg til det ytterste for å stille velformulerte, fornuftige spørsmål. Til slutt var det bare han og meg igjen, jeg rødmet og slo blikket ned.
Om kvelden var det nok en mottakelse, jeg orket ikke tanken. Jeg tok frem knekkebrødene og tubeosten og tilbrakte en rolig kveld på rommet.

 


Dag 7

Nå var det heldigvis bare avslutningsseremonien igjen, jeg begynte å bli sliten. Salen var nesten tom da jeg ankom. Liker å være tidlig ute. Dessuten var det greit å kunne observere hvem som kom og ikke. Serviettdamen vinket, hattejapaneren nikket, Röyksopp-koreaneren hikstet. Og på scenen sto Jon Bing. Ønsket velkommen til Oslo i 2005. Sitter det noen her, sa plutselig fylkesbiblioteksjefen, og dumpet ned på setet ved siden av. Jeg ble matt og uvel. Hun skravlet i vei om det ene og det andre: – Jeg var jo så overrasket over å se deg på listen, at du vil reise bort akkurat denne uken – når hele biblioteket er på flyttefot? Men det er klart, når man ser det internasjonale samarbeidet som foregår på IFLA, da er jo ikke interkommunalt samarbeid noen ting å skryte av, eller hva?

Jeg hørte ikke resten. Den fordømte rådmannen. Den feige kultursjefen. Sende meg på IFLA, late som ingenting. Jeg tenkte på Claus, min venn på Statsbiblioteket, hva ville han ha sagt og gjort. Jeg reiste meg resolutt og gikk. Gikk fra IFLA, gikk fra Berlin, gikk fra Bing.

 


Magda