Bibliotekaren, en truet art?


Nei, mener Monica Deildok, leder i Bibliotekarforbundet. -Men vi er under press og må mobilisere for å komme på offensiven

Tekst og foto: Chris Erichsen

-Det vi holder på med nå er en politisk kamp om hvordan Norge skal se ut framover. I den kampen har bibliotekene og bibliotekarene en viktig rolle å spille. Det dreier seg om å ta et valg: Vil vi være med og påvirke eller ikke?

Monica Deildok (34) er i kamp – hele tiden . Det må hun være. Hun er valgt til det. Men jeg tviler ikke et øyeblikk på at hun mener det hun sier. Hun snakker fort og mye, med lidenskap og omsorg for de som har valgt henne.

-Vi har nokså ferske erfaringer for at det nytter. Da forslaget til ny biblioteklov kom kunne vi godt opphøyd den til gjeldende virkelighet. Eller vi kunne si: ”Dette får ikke lov å bli virkelighet”. Den kampen vant vi og i dag er til og med kulturministeren glad for det.

Jeg møter Monica Deildok midt i august i de trange lokalene til Bibliotekarforbundet i et geografisk ingenmannsland i nærheten av det hippe Grønland, klassisk Oslo øst. Hun er leder i forbundet og midt i lønnsforhandlingene. Intervjuavtalen ble gjort i et røykfylt hotellrom under bibliotekmøtet i Molde i mars en gang utpå natta. ”Som småbarnsmor trenger jeg dette. Gå og tøm minibarene deres!” beordret hun. Jeg skjønte øyeblikkelig at dama har autoritet. Bibliotekarer fra fjern og nær – og en redaktør - løp i alle retninger for å utføre ordre.

Da jeg tiltrådte som redaktør for dette bladet hadde jeg, som alle andre, en forestilling om bibliotekarer. Denne forestillingen satte Deildok selv ord på i form av 12 bud i en av sine epistler i ”Bibliotekaren” i august 2000, hvorav jeg siterer fem:”1. Den typiske bibliotekar er ikke morsom...3. Hun gestikulerer ikke...5. Hun kler seg ikke i kroppsnære klær...7. Hun sitter ALDRI i baren...9. Hun har få eller ingen ambisjoner” osv.

-Vi lever godt på ryktet vårt. Alle tror vi er så seriøse, humrer hun når jeg minner henne på dette.

Profesjonen
Mye av samtalen dreier seg om bibliotekarPROFESJONEN, å definere den, å plassere den i samfunnet. For den er under press. Ovenfra, fra politikerne. Nedenfra, fra brukerne. Rundtomkring på alle kanter; fra det såkalte informasjonssamfunnet. Fra fortiden og tradisjonen; biblioteket som kjerneinstitusjon i folkeopplysningsprosjektet. Fra framtiden; uvissheten, hvor går kommunen, hvor går verden og globaliseringen, hvor utvikler teknologien seg hen.

Deildok er leder i det eneste profesjonsforbundet for bibliotekarer, så hvem er medlem av Bibliotekarforbundet?

-Bibliotekarer! kommer det kontant uten tenkepause.

Hun går ikke omveier. Prater ikke bullshit. Jeg takker for opplysningen og ber henne utdype.

-Det er ikke noen beskytta tittel. Men hos oss må man ha bibliotekareksamen eller være cand.mag. med minimum 40 vekttall. Eller oversatt til nyspråk: Bachelor med minimum 120 poeng i bibliotekfag.

-Journaliststanden er, eller har ihvertfall vært, full av halvstuderte røvere. I Norsk Journalistlag myldrer det av dem. Jeg har en venninne med diverse litteraturfag innabords. I følge din definisjon er ikke hun bibliotekar. Men hun driver et viktig veiledningsarbeid på et stort bibliotek. Hun betegner seg selv som bibliotekar. Får ikke hun bli medlem hos dere?

-Dette er noe vi må forholde oss dynamisk til. Det er jo ikke gitt en gang for alle hva som er bibliotekfag. Det er en diskusjon som vi med jevne mellomrom tar. Det fins f.eks. en del språkfag som ikke blir betegnet som bibliotekfag men som er veldig relevante. I sånne tilfeller vurderer vi søknadene i hvert enkelt tilfelle. Som det eneste profesjonsforbundet for bibliotekarer er vi opptatt av å håndheve profesjonen. Men vi må jo være åpne for å vurdere realkompetanse. Slik situasjonen er nå er vi de nærmeste til å definere bibliotekaryrket; ABM for eksempel gjør det jo ikke. De strekker seg innimellom til noen halvhjertete forsøk på å definere fagutdannet biblioteksjef.

-Er bibliotekaren en truet art?

-Nei, det tror jeg ikke. Men det er viktig å flagge bibliotekarprofesjonen; den har veldig mange oppgaver – som profesjon i en ny tid. Den blir mer aktuell i IKT-verdenen og den har en utfordring i å ikke bare gå i seg sjøl og definere seg sjøl bedre men også i å utvide seg og definere hva som er kjernen. Og det kan være vanskelig nok: Hverdagen til bibliotekaren på folkebiblioteket i Nesberg og på f.eks. Universitetsbiblioteket er ganske forskjellig.

-Eller en bibliotekar i f.eks. Veritas?

-Ja, nemlig. Hva er det som egentlig er kjernen? Dette er jo noe som bibliotekarer elsker å diskutere! Vi har kommet kort i de diskusjonene. Her har BF en rolle å spille i å drive den diskusjonen framover, ikke på en beskyttende, defensiv måte slik noen tenderer mot: ”det er så mye skummelt derute”. Begynner man sånn, da er man død. I stedet må vi spørre: Hvilke nye marker ligger der for oss? Hva kan vi lære av andre yrkesgrupper, hva kan de tilføre oss? Hva kan vi tilføre dem? det er en bedre måte å diskutere profesjon på.

Bibliotekar og journalist
-I et intervju påsto du at det er mange bedrifter og organisasjoner som er ute etter en eller annen funksjon som de ikke helt vet hva er, men det vet du; de er ute etter en bibliotekar?

-Det er riktig. Min nestleder, Mona Magnussen, begynte i et advokatfirma. De ble helt over seg da de oppdaget at hun kunne hjelpe dem med sentrale ting som handler om research, innhenting av grunnlagsmateriale for forskjellige saker osv. Før hadde disse advokatene brukt halve dagen sin på å finne fram til dette selv! Men så oppdaget de altså at de hadde et menneske hos seg som kunne gjøre det for dem.

-Her tangerer bibliotekar og journalistrollen hverandre?

-Ja, tildels. Selv om journalister nok er mer utadvendte. En bibliotekar hadde en researchrolle i forbindelse med OL på Lillehammer. Hun kom tilbake etterpå og fortalte gledesstrålende om alt hun hadde lært av de tilstedeværende journalistene. Der hvor hun automatisk ville gå til arkiver, bøker eller nettet for å finne informasjon, tar journalistene ganske enkelt en telefon. Bibliotekarer er veldig kildefikserte mens journalister nok er mer nettverksorienterte.

-Om ikke bibliotekar er en beskyttet tittel, så er det kanskje et beskyttet yrke?

-Det har nok tildels vært det. Hverken her i Norge eller i Sverige har det vært arbeidsledighet av betydning blant bibliotekarer. Etter endt utdanning har man stort sett gått rett inn i en offentlig stilling. Men i Danmark har arbeidsledigheten til tider vært betydelig. Derfor har de vært nødt til å jobbe med å åpne nye – private - markeder som gir innpass for bibliotekarer. De har jobbet aktivt i forhold til næringslivet for å få vekk dette boktante-imaget. Resultatene av det er at nå – med nedskjæringene i offentlig sektor – er vi blitt veldig sårbare og begynner å merke tendenser til arbeidsledighet, mens i Danmark står de langt bedre rustet. Her har vi mye å lære av danskenes måte å gå inn i nye markeder på og det er også veldig bra for imaget til profesjonen.

Fagutdanning
-Men jeg synes at i denne situasjonen, hvor nedskjæringene i offentlig sektor legger et enormt press på kommunene, er det uheldig at det kommer press på kravet til fagutdanning for biblioteksjefer, slik ABM-utvikling går i spissen for. For meg er det helt uforståelig i forhold til argumentasjonen som blir brukt, at det skal være så vanskelig å skaffe fagutdanna biblioteksjefer. Sludder, det er lettere enn det noen gang har vært! Vi ser nå at små kommuner får en masse fagutdanna søkere fordi det er press på arbeidsmarkedet. Dessuten: Når man snakker om viktigheten av bibliotekutvikling i perioder med kommunesammenslåinger og større enheter, er det viktigere enn noensinne å ha fagutdanna kvalifikasjoner på plass. Argumentene faller på sin egen urimelighet.

-Men er det noe galt i at små, utdaterte bibliotek som knapt nok er åpne går inn i større, mer velfungerende enheter?

-Generellt er jeg bekymret for at så mange bibliotek forsvinner. Jeg skjønner at et bibliotek som ligger langt oppå fjellet mellom Numedal og Hallingdal og som holder åpent tre timer i uka, ikke kan levere fullverdige bibliotektjenester. På den annen side står det for en nærhet til brukere som ikke er så veldig mobile. Og det er bekymringsverdig i forhold til hvor stor funksjonell analfabetisme det er blant ungdommer i Norge. Da er det viktig at det finnes et tilgjengelig bibliotek i nærheten. Jeg mener at likhetstankegangen i forhold til hva et bibliotek skal inneholde er gammeldags. Noen bibliotek vil være dynamiske, oppdaterte og velutstyrte, andre vil være små og fylle den funksjonen de er gode på i sitt lokalsamfunn.

Møllspist
-Er det ønsketenkning det du driver med nå, eller er det reellt sett noe du kjemper for; flest mulig bibliotek?

-Jeg kjemper ikke ensartet for å opprettholde flest mulig bibliotek. Hvis det eneste man har å tilby er et møllspist gammelt lokale som nesten aldri har åpent, da er det ikke et bibliotek lenger. Men jeg er opptatt av dette i en større sammenheng. Vi holder på med en politisk kamp. Det er stort press på biblioteksektoren, fra alle bauger og kanter. Da tenker jeg, når ABM-utvikling som, som navnet tilsier, skal bidra til nettopp utvikling, flesker til med forskriftsendringer i hytt og pine; da må det være fordi de har en bakenforliggende politisk agenda.

-Hvilken politisk agenda?

-Det ble tydelig for meg da de kom med sitt forslag til forskriftsendring om fagutdanning for biblioteksjefer. Stortinget har vedtatt at vi skal vente med ny lov til bibliotekutredningen er ferdig. Da er det underlig at de kommer med det forslaget nå. Jeg ser det som et forsøk på å uthule paragraf 5 i bibliotekloven som pålegger alle kommuner å ha fagutdannet biblioteksjef, slik at når vi kommer til neste slag, så er ikke paragraf 5 noe verdt lenger. Jeg synes det er rart at et statlig utviklingsdirektorat som er, og skal være, opptatt av folkebibliotekutvikling, ikke er opptatt av å bevare den loven som sikrer fagkompetansen ute i kommunene. Dette har jo både stortingspolitikerne og Valgerd Svarstad Haugland innsett, noe hun også takket oss for under bibliotekmøtet i Molde. M.a.o.: Politikerne og regjeringa har stoppet opp og tenkt seg om en gang til. Så hvis ABMu likevel velger å fortsette å kjøre den saken, da må det være fordi de har en helt egen politisk agenda.

-Kulturdepartementet har nå gitt ABM-utvikling i oppgave å lede arbeidet med en større bibliotekutredning. Hva venter du av den utredningen?

-Jeg prøver å være positiv og ikke ha så mange meninger om den ennå. Men jeg skal love deg at det er vanskelig! De sier jo at folkebiblioteklandskapet står overfor store strukturendringer. Da er det underlig at den sida nesten ikke er representert i utredningsarbeidet. En fylkesbiblioteksjef, det er det hele. Jeg skulle gjerne visst hvorfor. Er det en tabbe? En forglemmelse? Hvis ikke er det i såfall en veldig tydelig markering. Tenk deg: Hvis de konkluderer med at det må store omlegninger til på folkebiblioteksida, så kan du tenke deg hvor stor legitimitet utredninga vil ha i folkebibliotekmiljøene. Da vil man jo ha all rett til å spørre: Vet dere egentlig hva dere snakker om? Nei, der har KKD vært klønete. De har skaffet seg et legitimitetsproblem allerede før de har startet arbeidet. Skolebibliotekene glimrer jo også med sitt fravær.

Frivillig
-Hvordan går det med Bibliotekarforbundet?

-Det går bra. Vi har nå vært gjennom hovedoppgjøret og er fokusert på lokale forhandlinger som nå starter opp i kommunene. Det er flere hundre tillitsvalgte som skal ut i forhandlinger og vi er opptatt med å serve dem med nødvendig informasjon og argumentasjon, sånn er det hver høst. BF er en ung organisasjon som baserer seg på tillitsvalgte som gjør alt arbeidet frivillig. Dette imponerer meg. Vi har klart å bygge opp et fundament, en kompetanse blant våre tillitsvalgte som jeg er veldig stolt av. Vi har i seinere tid også klart å bli tydeligere rent politisk. Det er godt å vite når vi blir utsatt for dette knallharde presset. Det har nok bidratt til at vi har fått en markant vekst i medlemstallet. Vi har fått mellom 2 og 300 nye medlemmer på to år og har i dag 1300 medlemmer.

-Det slår meg likevel at hverken forbundet eller andre aktører i biblioteksektoren er spesiellt synlige i den norske offentligheten. En utenforstående som ankommer et bibliotekmøte kan raskt få inntrykk av å være i midten av en sekt?

-Vi er i en liten andedam og jeg har en teori om hvorfor det er sånn. Det sitter noen enslige sjeler rundt omkring på hver sin øy og gjør en kjempejobb med knappe ressurser og har et aktivitetsnivå som er helt sinnssykt. Det blir et kall. Når de kommer sammen på en konferanse får de endelig anledning til å menge seg med andre som kjemper den samme kampen. Det blir et slags vekkelsesmøte. De må suge inspirasjon fra hverandre når de kan før de vender tilbake til sine tuer og nes. Mange har lite kontakt med kolleger i hverdagen, men når de kommer til disse konferansene ser de at de er ikke aleine i verden likevel. ”Det er hardt hos dere, ja det er det hos meg og”. Da blir bibliotekarer på konferanse mer opptatt av å være enige enn å være uenige. Det kan være frustrerende noen ganger. Det legges opp til debatt, men debatten uteblir for i en sånn setting er det ikke så mange som har lyst til å krangle. Resultatet blir at det er de samme typene som står fram og rir de samme kjepphestene hver gang. Det er naturlig at en gruppering som er under press slår ring rundt saka og sparker fra så godt de kan, sier Monica Alida Deildok.

 

Monica Alida Deildok

-Jeg vokste opp i Kongsberg på den tida våpenfabrikken var stor. Etter gymnaset begynte jeg på Statens Bibliotekhøyskole, jeg er en av de siste fra den legendariske Dælenggata-tida. Etter skolen flytta jeg til Gol og kjørte bokbuss. Da hadde jeg en tanke om at jeg skulle bli veldig harmonisk og lykkelig av å bo på landet, men det var veldig mye bønder deroppe på Gol. Men det var fint å kjøre bokbuss og det hender fremdeles at jeg på klare vintermorgener tenker at ”nå hadde det vært fint å kjøre over de hvite viddene i Hallingdal”. Men jeg ville tilbake til byen. Jeg søkte jobb på Deichman og fikk jobb i Plan og utviklingsavdelingen. Der jobbet jeg i ganske mange år, hadde ingen planer om å slutte, men så ble jeg gravid. Sønnen min er født 26. desember. I februar ringte Bibliotekarforbundet og spurte om jeg ville være forbundsleder. Da hadde jeg vært tillitsvalgt på Deichman og fylkesleder i Oslo og hadde skravla i ulike sammenhenger, men hadde ingen erfaring med organisasjonen på landsomfattende plan. Men da var jeg i ammetåka og svarte ja!

-Visste de hva de gjorde?

-Nei, jeg tror ikke de helt visste hva de gjorde, ikke jeg heller. Men jeg ble jo gjenvalgt på siste landsmøte, så noe riktig må de, og jeg, ha gjort!

-Hvorfor bibliotek, hvorfor bibliotekar?

-Kunnskapstørst. En voldsom trang til å ha redskapen i orden til å mestre kunnskap. Behovet for å kunne navigere i et kunnskapsunivers. Etterhvert som jeg vokste inn i jobben som bibliotekar lærte jeg noe om hvor viktig jobben var i forhold til folk, i forhold til folks mestring. Det er spesiellt det som gjør at jeg har folkebibliotekhjerte. Jeg er også opptatt av fag og forskningsbibliotekene, men når man får et folkebibliotekhjerte er det fordi man har sett at biblioteket åpner dører i livet dems. Det er litt sånn magisk.

-Du har et fascinerende navn; Monica Alida Deildok; hvor kommer det fra?

-Alida er min farmors mellomnavn; hun kom fra Telemark. Deildok høres ut som det stammer fra en nederlandsk adelsfamilie, men det gjør det ikke. Det kommer fra Flesberg, rett ovenfor Kongsberg. Der er det et sted som heter Deildok. Det var en husmannsplass som lå på deling (deila) mellom to gårder nedi i et søkk (dok). Mer eksotisk enn det er det ikke (korrigering: Akkurat så eksotisk er det! red.) Jeg husker de ble skuffa da jeg dukket opp på Bibliotekhøgskolen for de trodde de omsider skulle få en neger på skolen! Mannen min heter Johansen, men aldri om jeg gir fra meg navnet mitt! Så da sier han at ”hvis du insisterer på å hete neri dumpa så får du bare gjøre det”.