Digerdøden i bokbransjen


Av Eirik Newth

Tekstens levetid bestemmes til sjuende og sist ikke av om den er lagret på papir eller CD-ROM. Bøker flest blir usynlige for leserne lenge før papiret gulner i kantene.

Forfattere forsøker å la være å tenke på det, men bokmarkedet er åsted for en ytterst darwinistisk kamp om en begrenset ressurs: oppmerksomhet. Bøker som ikke makter å skaffe seg mange nok lesere, forsvinner raskt ut av syne etter mammutsalget, for så å henslumre resten av sin fysiske levetid i bibliotekenes magasiner.

Jeg skulle ønske det var mulig å si at denne snikende bokdøden bare rammet titler som fortjente det, men mitt faglitterære virke har lært meg noe annet. Under forstudiene til mine bokprosjekter hender det stadig at jeg tilfeldigvis kommer over svært interessante, glemte titler. Og jeg vet at for hver eneste jeg er så heldig å finne, er det mange jeg aldri vil å oppdage. Det er ikke bare frustrerende - for en forfatter er det nok til å utløse den reneste eksistensielle krisen.

I denne situasjonen nytter det ikke å komme trekkende med de vanlige mistenkte. Forlag, bibliotekarer og andre litteraturformidlere har evig nok med den årlige bokproduksjonen, om ikke de skulle få ansvaret for titusener av glemte bøker i tillegg. Dermed er det oftest forfatterne selv og deres etterlatte som blir disse bøkenes forkjempere. Det er mange årsaker til at den ordningen ikke fungerer.
Bøker som glemmes mens forfatterne ennå er i live gjør det sjelden fordi forfatteren ønsker det - som oftest skyldes det at forlaget ikke mener det er grunnlag for nye opplag. I så fall har forfatteren en kontraktfestet (om enn urealistisk) rett til å ta boka til et annet forlag. Alternativet - å få boka trykt boka selv eller legge den ut på Internett - er både kostbart og teknisk komplisert å gjøre på en ordentlig måte (hvor mange forfattere er i stand til å lage en PDF-fil, for eksempel?)

Enda vanskeligere blir det når forfatteren vel er død. Arvinger flest vet lite om bokbransjen, og har enda mindre motivasjon for å gå runden med forlagene eller selvpublisere. Det trengs med andre ord hjelp utenfra. For egen del har jeg lenge ment at bibliotekvesenet, som allerede har ansvaret for å lagre de foreldreløse tekstene, også burde få ressursene til å utgi dem i elektronisk form.
Å gjøre litteraturen tilgjengelig på nettet sikrer ikke oppmerksomhet i seg selv, men det øker i det minste sjansen for at brukere skal finne bøker ved hjelp av søkemotorer som Google. Om bøkene utgis under en såkalt asymmetrisk lisens, som gir private brukere fri tilgang mens kommersielle aktører må betale, er det til og med en viss sjanse for at bøker blir gjenoppdaget av papirbaserte forleggere på denne måten.

Vel vitende om alternativet burde dette fremstå som en vinn-vinn-situasjon for alle parter. Men det er ingen grunn til å tro at forfattere flest vil gå med på dette. Frykten for å miste kontrollen over eget verk overgås bare av en Hjalmar Ekdalsk evne til å fornekte det åpenbare: at forhåpningene om penger, berømmelse og evig litterært liv innfris for et bitte lite mindretall av forfatterstanden.
I dette tilfellet er vi forfattere fanget av samme logikk som spilleavhengige. I bytte mot en potensiell gevinst er vi villige til å sette hele livsverket på spill, uansett hvor mikroskopiske sjansene til å vinne måtte være.