Den uhåndterlige bibliotekar


Gotthold Ephraim Lessings antityranniske tragedie

av Helge Ridderstrøm, førsteamanuensis ved bibliotek- og informasjonsfag, Høgskolen i Oslo.

Året er 1769. Gotthold Ephraim Lessing har med tungt hjerte besluttet å søke om å bli bibliotekar ved det vitenskapelige biblioteket i Wolfenbüttel, et lilleputt-hertugdømme en mil sør for Braunschweig og noen mil øst for Hannover. Han har vært intellektuell frilanser lenge nok. Særlig føler han forpliktelsene ved å ha forlovet seg. Livet skal få faste rammer. Men først sju år seinere ser han seg i stand til å gifte seg med Eva König, og i brevene som han skriver mens han er bibliotekar, er klagelisten lang: Han føler seg ensom, innesperret, deprimert og syk. ”Bokstøvet går meg stadig mer på nervene”, kunne han jamre, og en besøkende beskrev han som ”ruinene av en stor mann”. Bibliotekarrollen representerte tilbaketrekning og flukt. Likevel har de elleve årene i Wolfenbüttel gitt han renommé som den store humanistbibliotekaren i opplysningstidens Tyskland.

KLASSIKEREN
Lessing var berømt som forfatter lenge før han ble bibliotekar. Han hadde blant mye annet skrevet skuespill, en estetisk avhandling og dikt. Mange av diktene hans var tonesatte. Han kan sammenlignes med Ludvig Holberg i produktivitet og mangfoldighet. I dag er Lessing en marmorert klassiker i den tyske litteraturhistoriske kanon. Knapt noen annen tysker representerer rasjonalismen og humanismen i opplysningstiden som han. Han var en av de mest beleste og lærde menn i sitt århundre. Hele hans omfattende litterære produksjon vitner om hans sterke forsvar for opplysningstidens idealer: fornuft, toleranse, frihet, humanitet – mot fordommer, kirkelig despotisme, samt maktmisbruk fra adelen og dens håndlangere. Lessing så på seg selv som tilhørende ”nobilitas literaria”, åndsadelen, og ville bevise det gjennom alle sine aktiviteter: som forfatter, litteraturkritiker, oversetter, redaktør, grunnlegger av et trykkeri og som bibliotekar. Mannen elsket å diskutere i litterære salonger, på kaffehus og i leseselskaper av mange slag. Han ville være en folkeoppdrager som appellerte til sine tilhøreres og leseres sunne fornuft. Hans menneskeideal var det myndige, selvstendige, autonome menneske som driver fri, ukorrumpert tenkning.

SOLNEDGANG I WOLFENBÜTTEL
I Wolfenbüttel hadde det da Lessing ankom, lenge vært permanent solnedgang. Fra senmiddelalderen til midt på 1700-tallet hadde slottet i byen vært residens for rike og prangende hertuger, med adelen hadde forlatt byen. Da Lessing ankom Wolfenbüttel, var residensen flyttet til Braunschweig. Wolfenbüttel fortonte seg som en øde landsby, med tomme herskapsboliger og forlatte kirker og praktbygg. Den lille byen var blitt en politisk og kulturell bakevje. Imidlertid hadde det vitenskapelige biblioteket hadde vært flere av de tidligere hertugenes stolthet, og glansen var fortsatt ikke helt borte fra institusjonen som Lessing skulle lede. Flere generasjoners styrtrike bokelskere hadde skapt en enestående samling, med uvurderlige skatter, ikke minst fra middelalderen.

BIBLIOTHECA AUGUSTANA
Allerede Wolfenbüttel-hertugene Julius og Heinrich Julius på 1500-tallet var ivrige boksamlere, men det var hertug August som virkelig var en fyrstelig bokelsker i dobbel forstand. Til og med mens den blodige tredveårskrigen pågikk på 1600-tallet, drev han sine fredelige sysler, og førte med egen håndskrift i pennen 3900 sider av den 7200 siders bokkatalogen. Han var sin egen bibliotekar og bygde opp en samling med nesten 150.000 titler. Samlingen fikk navnet Bibliotheca Augustana. Augusts etterfølger Anton Ulrich klarte i 1690 å få en av tidens mest berømte lærde, filosofen Gottfried Wilhelm Leibniz, til å bli bibliotekar for samlingen. Dette til tross for at Leibniz ble boende i Hannover. Leibniz innså faren ved at et bibliotek kunne bli et bok-museum, ved at det mister sin aktualitet. Under Leibniz’ ledelse ble biblioteket et av de mest oppdaterte vitenskapelige bibliotek i Europa.

LEIBNIZ
Det var i Leibniz’ tid som bibliotekar at det ble oppført en egen bygning til bøkene, tidlig på 1700-tallet. Huset fikk en stor kuppel, den såkalte ”rotunden”, og det var der bøkene ble anbrakt. En lesesal lå i midten, ikke ulik lesesalen i British Museum. Anton Ulrich var likevel ikke like fanatisk bokentusiast som sin far. Han hadde tenkt seg to funksjoner for bygningen: bibliotek og stall for hoffets hester. En lignende kombinasjon var tatt i bruk i 1696 ved det nye Akademie der Wissenschaften i Berlin. Bibliotekaren Leibniz hadde mer enn én finger med i hvordan bygningen ble utformet, men kunne likevel ikke dy seg for å spotte biblioteket når han var utenfor hertugens hørevidde. Leibniz kalte det et sted for ”Mulis et Musis”, ”eslene og musene”. Han hadde tatt på seg jobben som bibliotekar som en venstrehåndsgesjeft ved siden at sine tallrike andre prosjekter, men gjorde likevel en stor innsats. Det var takket være han at biblioteket fikk en alfabetisk katalog. 

LESSINGS PERIODE
Til denne store fortiden ankom den nye bibliotekaren Lessing. Både ærbødighet og angst har nok krysset gjennom hans hode da han første gang fikk se biblioteket. Han ville for ingen pris oppgi sin åndelige frihet, men han hadde noen nye forpliktelser å tenke på. I likhet med Casanova noen år tidligere, var han selv forlovet da han kom til byen. Casanova – den berømte kvinne- og litteraturelskeren – hadde besøkt biblioteket i 1764. I sine memoarer skrev Casanova: ”Jeg tilbrakte åtte dager i dette biblioteket, som jeg bare forlot for å spise eller sove på vertshuset der jeg bodde. Jeg regner disse åtte dagene blant de lykkeligste i mitt liv, for jeg var ikke et øyeblikk beskjeftiget med meg selv; jeg tenkte verken på fortiden eller framtiden, og min ånd som var fullstendig oppslukt av arbeidet, merket heller ikke nåtiden. Senere har jeg av og til tenkt, at kanskje de saliges liv kan ligne dette.” Riktignok hadde ikke Lessing den italienske kvinnebedårerens aristokratiske innstilling. I private brev tok Lessing bladet fra munnen og skjelte ut det han kalte ”fornem hoff-pøbel”, dvs. sine arbeidsgivere. Det mektige Preussen kalte han ”det mest slavebundne land i Europa”.

BIBLIOTEKAR OG DRAMATIKER
Lessing var en av dem som nyoppdaget Shakespeare på 1700-tallet. For Lessing var den engelske dramatikeren et geni, men det er betegnende at Lessing ikke oppfattet genialitet som en medfødt egenskap, men som et resultat av oppdragelse. Shakespeare var den største inspirasjonskilden for hans egne skuespill. I Wolfenbüttel skrev han dramaene Emilia Galotti (1772) og Nathan den vise (1779). Hans mot var oppsiktsvekkende, særlig i Emilia Galotti. Totalt avhengig av hertugens velvilje skrev Lessing et skuespill med kraftige angrep på hoffintriger og adelens vilkårligheter. Idealet var en human eksistens hinsides den absoluttistiske stat og monarkens befalinger. Kimen til en revolusjon ligger mellom linjene i Emilia Galotti: Normene i det gamle samfunnet kan erstattes med andre, erstattes av ledestjernene kjærlighet, medlidenhet og vennskap. Skuespillet er for øvrig et av hans minst spilte i dag. Det er et såkalt borgerlig sørgespill, og en skikkelig tåreperse. ”Det mest medlidende menneske er det beste menneske”, var Lessings syn.

I 1774 oppdaget Lessing at hans dramatekst om Emilia Galotti dukket opp i en ny, sensasjonell roman. Den unge Werther i Goethes brevroman Den unge Werthers lidelser er i ferd med å lese Lessings Emilia Galotti mens han skyter seg. Den mest berømte tyske roman på 1700-tallet peker på det inntil da mest berømte tyske skuespillet. Lessing var sterkere berørt av Goethes roman enn som så. Goethes historiske inspirasjon for Werthers selvmord var en beryktet skandale om Karl Wilhelm Jerusalem, og Lessing kjente han personlig. Karl Wilhelm var sønn av en teolog som Lessing i en periode hadde mye kontakt med. Den oppslåtte Emilia Galotti var autentisk i selvmorderen Karl Wilhelm Jerusalems tilfelle. Lessing oppfattet Den unge Werthers lidelser som en nøkkelroman, og var oppbrakt. Den unge Jerusalem hadde etter hans mening vært en langt dypere person enn det Goethe framstilte han som. Lessing gikk i gang med å skrive en tekst kalt ”Den bedre Werther”, men fullførte den aldri. I stedet samlet han den unge Jerusalems filosofiske skrifter.

HOVEDVERKET NATHAN DEN VISE
Nathan den vise er Lessings store mesterverk, et mektig idédrama om religiøs toleranse. Handlingen foregår i Jerusalem, jødenes, muslimenes og de kristnes hellige by. Nathan er en skikkelse som forener trekk av Job og Spinoza, en lidende vismann som setter medmenneskelighet over sin egen jødiske religion. Teksten ble solgt ved subskripsjon. Dette skuespillet ble én av grunnene til at mange i samtiden så på Lessing som en kjetter. Så irriterende var Nathan den vise for mange kristne at allerede før skuespillet hadde hatt uroppførelse i 1783, skrev presten Johann Georg Pfranger et drama som var en fortsettelse, et skuespill han kalte Munken fra Libanon (1782), der en kristen munk står tilbake som den eneste helten. Til tross for angrepene, med tendenser til personhets, så Lessing det som sin oppgave å utvikle folks dømmekraft og kritiske sans fra scenen. I et brev kaller han Nathan den vise en måte å ”overfalle fienden fra en annen flanke”. Noen satte pris på det. En kvinnelig beundrer skrev full av begeistring til dikteren: ”I det hele tatt er du den eneste filosof jeg kjenner som lar sannheten fortone seg som elektriske støt gjennom marg og bein.”

LIVET BLANT ULVENE  
Lessing så ikke på sin bibliotekaroppgave som en byråkratisk forvaltning av bøker. Han ville at biblioteket skulle være en offentlig og offensiv institusjon i samfunnsdebatten, en brekkstang for folkeopplysning. Derfor skapte han i 1773 sitt eget tidsskrift, som han kalte Om historie og litteratur: fra skattene i hertugens bibliotek i Wolfenbüttel. Det skulle formidle funn fra bibliotekets bokskatter. I et forord til første utgave av tidsskriftet presenterte han sitt folkeopplysningsprogram og ba om samarbeidspartnere innen de lærdes kretser. I et brev til sin bror skrev Lessing at tidsskriftet måtte utgis, ”for jeg vil ikke kalles bibliotekar uten grunn”. Lessing ønsket at verkene som han gravde fram fra glemselen og presenterte, skulle sette i gang debatter, bli heftige stridspunkter som fikk fram de forskjelligste meninger. Han ville gjerne kaste bomber inn i den politiske debatt. Biblioteket var bastionen som kritiske og polemiske felttog kunne ledes fra. Om det han så på som sin oppgave, skrev han: ”Jeg er oppsynsmann for bokskatter … Hvis jeg blant de skattene som er tiltrodd meg finner noe som jeg tror er ukjent: da viser jeg det fram. Først i vår katalog; og deretter litt om litt også offentlig, ettersom jeg oppdager at det fyller en luke, kan beriktige dette eller hint: og er helt likegyldig om én erklærer det for viktig, en annen for uviktig, om det er nyttig for den ene og til ergrelse for den andre. Nyttig og fordervelig er like relative begreper som stor og liten …”

OPPDAGELSER OG SENSUR
Typisk nok skriver han i et brev om et av sine funn i biblioteket, et teologisk verk fra 1000-tallet, at det er en oppdagelse ”som er svært viktig, og som slår ned i den teologiske lærdomsverden”. Han gjorde oppdagelser i samlingene som var sensasjonelle i datiden. Men han ville ikke bare finne ukjente skrifter, han ville vise deres aktualitet. Han poengterte forfatternes tapperhet i deres samtid, deres søken etter sannhet. Han gravde blant bøkene i biblioteket for å styrke sin egen argumentasjon for frihet og humanitet, og finne ytterligere idealer å legge fram for offentligheten. En middelalderteolog som våget å tale Roma midt imot, franskmannen Berengarius, ble en av hans oppdagelser. Det førte til én av flere heftige og delvis svært bitre diskusjoner om religion og politikk som han deltok i. Litt triksing tillot han seg også. I tidsskriftet publiserte han anonymt både noen av sine egne tekster og et svært kontroversielt religiøst skrift av Hermann Samuel Reimarus, og hevdet at de var funnet i biblioteket.

Mange av de personlige problemene Lessing opplevde i Wolfenbüttel, skyldtes hans sterke selvfølelse og manglende vilje til å underkaste seg. Han holdt sin egen integritet høyere enn alt. Derfor ville han, som han skrev i et brev til sin far, ”holde seg så langt unna alt som heter hoff som mulig”. Når han mot sin vilje måtte begi seg dit, gikk han ”som om han var prylt”. Han begynte å skrive det han kalte en ”antityrannisk tragedie” som skulle ha tittelen Spartacus. Snart kom han i konflikt med hertughuset og dets sensurbyrå i Braunschweig. Det var ikke underlig. Lessing gikk inn for en farlig kombinasjon av offentlighetsprinsippet og et prinsipp om kritisk vurdering. For han skulle alt underkastes et kritisk blikk, også myndighetenes beslutninger og myndighetene selv. Da sensuren satte inn for alvor, tydde Lessing til ”utlandet” for å få trykt sine tekster. Han sendte manuskripter til venner i Hamburg og Berlin for å få tekstene publisert der. Følgen ble at han ble refset av arbeidsgiveren og hele tiden forble en outsider. Hoffet kunne bruke hans berømmelse som forfatter til uthengsskilt for å øke egen glans, mens Lessing som person fikk en kald skulder. Den urolige og brysomme bibliotekaren og forfatteren ble sett på som en ulykkeskråke.

PÅ KANT MED SINE NÆRMESTE
En av grunnene til det var at han også gjorde seg til uvenn med sin nærmeste kollega, bibliotekets assistent. Lessing satte i gang arbeidet med en ny katalogisering av samlingen, men ble i årevis motarbeidet av sin egen assistent, som hadde vært ansatt lenger i biblioteket, og nok følte seg forbigått. Denne kollegaen tillot seg stadig spottende kommentarer. Lessing likte slett ikke mentaliteten. En bok om bibliotekets historie som var forfattet av en av hans bibliotekarforgjengere, kritiserte han som positivistisk maurarbeid. Han vurderte en stund å ajourføre den, ”men hva så?”. Dagene var harde, og frustrasjonene tårnet seg opp. Om vinteren frøs blekket han skulle skrive med. Han tjente dårlig. Hans gamle mor skjønte ikke at han ikke kunne sende hjem flere penger, og skrev bebreidende brev. Hun trodde at alle som arbeidet for en hertug, ble fyrstelig belønnet. Hun ble bitrere og bitrere, men Lessing våget ikke å avsløre tingenes tilstand for henne. Da ville han heller virke egoistisk og utakknemlig.

REISER OG FRIGJØRINGSFORSØK
Blant det beste Lessing visste, var å slippe bort fra byen. I 1775 var han reisefølge for arbeidsgiveren på en tur til Italia, og også andre ganger kunne han legge ut på lange reiser. Reisene brukte han til å korrigere påstander i geografiske bøker i biblioteket på grunnlag av egne observasjoner. Kjennskapet til hertugen gjorde han imidlertid urolig. Han oppfattet arbeidsgiveren som småskåren, og syntes hertugen forsømte biblioteket til de grader at han var redd han skulle selge det hvis han fant en kjøper. Manglende respekt var nok en av grunnene til at han våget å skrive rasende protestbrev når tekstene hans ble sensurert. Han innså raskt at han måtte finne en frihet som ikke lå i hoffets hender. To av forsøkene på det virker nesten desperate. Det ene var å spille. I perioder var Lessing preget av spillegalskap. Han håpet at kasinoets lunefulle lykke skulle løse hans problemer. Han hadde ikke hellet med seg. Det andre forsøket på frigjøring var å melde seg inn i frimurerlosjen.   

Det var allerede i 1771 at Lessing ble frimurer. Losjen var den eneste borgerlige institusjonen som kunne omgå det føydal-absoluttistiske maktapparatet, primært på grunn av taushetsplikten. Derav Lessings tiltrekning. Nå øynet han håp om å bryte den isolasjonen han følte. Skuffelsen kom fort. Etter at han på grunn av sin berømmelse og lærdom raskt hadde steget i gradene og blitt innviet i det meste av hemmelighetene, innså han at han ikke fant det han søkte. Et losjemedlem sa: ”Nå? De innser nå at jeg fortalte sannheten? Her har De ikke funnet noe som står i motsetning til religion eller stat.” Og Lessing svarte: ”Ha! Jeg ville gjerne ha funnet nettopp det. Det hadde jeg likt bedre!” Det eneste tiltalende han fant innen frimurerordenen, var brorskapstanken, men Lessing ville utvide den til å bli en integrasjonsidé for hele samfunnet. For han var organisasjonen bare et middel til et mål, en ramme for fornuftens utfoldelse blant menneskene.

LYSPUNKTER OG KATASTROFER
Hans berømmelse over hele Tyskland som dikter og filosof brakte lyspunktene til han, i form av venner og beundrere på besøk. Han hadde lenge vært kjent i Tyskland i egenskap av dikter, og som den store rebellen mot all ortodoksi. Han fikk besøk av kjente og ukjente. Lessing var en personlig venn av den jødiske opplysningsfilosofen Moses Mendelssohn, og fikk besøk av han i Wolfenbüttel. Filosofen Friedrich Heinrich Jacobi besøkte også Lessing. De to førte lange samtaler om Spinoza. Lessing var også en personlig venn av forfatteren og filosofen Johann Gottfried von Herder. Det var mye oppmuntring å få fra slike vennskap. Det var Herder som lovpriste Lessings dikt, og skrev at ”de ligger i nasjonens munn i mange ulike tonesettinger”.

Og så var det beundrerne som ville se den berømte mannen. Lessing guidet dem gjennom byen og biblioteket. Biblioteksjefen var en førsteklasses formidler av boksamlingen, av bibliotekbygningen og av egne ideer. En av de besøkende som Lessing ville vise rundt blant bøkene oppe i rotunden, ble så svimmel at han måtte gi opp å få sett samlingen. Rare ting kunne skje. En dag fikk Lessing besøk av en mann som så ut som en landstryker, med en stor, skitten hund. Mannen kalte seg Könemann og sa at han var filosof. Lessing ga ikke bare Könemann husly i flere dager, men også litt reisepenger da han dro videre.

Lykken så etter hvert ut til å snu. Anerkjennelsen blant borgerskapet og den økende beundrerskaren gjorde godt for selvfølelsen. I 1776 hadde han giftet seg. Han var også på vei til å få en liten familie, men det hele endte med katastrofe. I 1777 døde hans sønn kort tid etter fødselen, og i 1778 døde hans kone. Lessing skrev Nathan den vise (1779) i dyp fortvilelse. Nathan mister kone og syv sønner i en pogrom. I 1781 døde Lessing, samme år som Kant ga ut Kritikk av den rene fornuft. Lessing var en åndsfrende av den andre store, tyske opplysningsmannen. Lessing fikk jobben som bibliotekar i 1770, samme år som Kant ble professor i Königsberg, og han døde samme år som Kants revolusjonerende hovedverk nådde offentligheten.  

ETTERTIDEN
Lessing både elsket og hatet å være bibliotekar. Ett av ankepunktene hans var at samlingen han bestyrte, ble så lite brukt. Bøkene ble ikke lest, og lesesalen var tom. Verre skulle det bli i de kommende tiårene. En bibliotekar i Wolfenbüttel skrev på begynnelsen av 1800-tallet: ”Det smerter meg dypt å vandre rundt i mine øde saler, og at ingen kommer som begjærer mine skatter. Denne gravstillheten får snart mitt hjerte til å briste.” Over hundre år skulle Tornerose-søvnen vare. På 1970-tallet kom en rekke bibliotekreformer i Vest-Tyskland som gjorde det mulig å gjøre biblioteket i Wolfenbüttel til en moderne forskningsinstitusjon. Biblioteket våknet til liv. I dag inneholder institusjonens nettsider blant mye annet en lang liste over stipendiater som bruker biblioteket i sitt forskningsarbeid, forhåpentligvis med samme lidenskap for uoppdagete sannheter som Lessing hadde.    

Litteratur:

Barner, W., Grimm, G., Kiesel, H. & Kramer, M. (1981). Lessing: Epoche, Werk, Wirkung (4. utgave). München: C. H. Beck’sche Verlagsbuchhandlung.

Herzog August Bibliothek Wolfenbüttel – http://www.hab.de/ (lesedato 19.06.06).

Hildebrandt, D. (1990). Lessing: eine Biographie. Reinbek bei Hamburg: Rowohlt.

Raabe, P. (2002). Die Herzog August Bibliothek in Wolfenbüttel. I: A. Jammers, M. Hollander, D. Pforte & W. Sühlo (Red.), Die besondere Bibliothek oder die Faszination von Büchersammlungen (s. 91-110). München: K. G. Saur.