Vaktmester´n - Detektordysleksi og parkettpanikk


Noen dager kan kjennes spesielle, gi deg noe å snakke om, noe å lengte vekk fra eller kanskje tilbake til. Men med alt sitt kav og spetakkel, eller grenseløse monotoni, skiller den ene dagen seg lite fra de andre. Jeg håpet likevel at denne fredagen før en frilørdag, skulle bli av det rolige slaget. Togbilletten var bestilt. Ryggsekken pakka. Planen var å sjaue unna noen gamle datamaskiner fra driftskontoret eller lunsj, og så la fjørne legge seg pent ned mot helgestart; jeg ville for all del ikke komme flaksende inn på togstasjonen som en skadeskutt kråke rett før avgang.
 
Da gikk brannalarmen. Først i lomma mi. Personsøkerens display viste BRANN BIB SJEF. Så kom ulingen i høyttalerne. Jeg kan forsikre leseren om at jeg ikke er blant dem som tar slikt med stoisk ro. Det skal man heller ikke. Men jeg hadde nok klart å aksjonere med noe mindre aldrenalin i blodet. Så har da også undertegnede blitt skremt et par ganger for mye.
 
Eksempelvis nyttårsdag 2001. Da skulle jeg for første gang heise det norske flagget fra verandaen på Hammersborg. Byen lå i stille nyårsdvale og jeg lurte på hvem jeg egentlig flagget for så tidlig på morgenen. Jeg kikket over kanten. Da så jeg brannfolkene – dem flagger jeg gjerne for! Men de drev ikke med sin sedvanlige morgentest av brannstiger foran Hovedbrannstasjonen nede i det daværende Henrik Ibsens gate. De drev etterslukking. Det så ut som de hadde flyttet alt utstyr – biler, stiger og slanger – og nærmest bosatt seg omkring krysset Akersgata Teatergata. En rakett var brannårsaken. Et ateliér med en mengde kunstverk hadde gått opp opp i flammer. Bygningen hadde minstet en hel etasje. Men bortsett fra tanken på hva en slik rakett kunne ha stelt i stand i Hovedutlånet, var ikke dette det verste jeg har opplevd i den sammenheng. Det faller imidlertid for langt å dra alle historiene her.
 
Var det alvor denne gang? Jeg husker ikke hva jeg tenkte da jeg langet opp trappene til tredje etasje der bibsjefs kontor ligger. Men jeg hadde, rett før sommerferien, fått en påminnelse om at det ikke nødvendigvis skal flammer og røyk til  for å utløse alarmen. 
 
Når værgudene slipper alt de har i skyene, finner gjerne regnvannet nye og nærmest uransakelig veier i et gammelt bygg. Så også denne gang. En røykdetektor (rund dings i taket med nummer på) hadde latt seg utløse av regnvann på ville veier.
 
Brannfolkene kom ikke lenger enn til døra, før det ble meldt at faren var over. Sola piplet fram mellom skyene. Jeg fikk følelsen av at værgudene drev ap med oss. Men om det var falsk alarm, så var det likefullt en alarm. Jeg vet, ikke minst fra tidligere jobber, hva vann kan gjøre mot parkett. Ikke før hadde hjernen gått ut av brann-modus, så overtok panikken for biblioteksjefens vakre parkettgulv. Vannet rant liflig gjennom etasjeskillet, ned langs  strømledningene til detektoren, og lagde en diger dam på gulvet.
 
Selv var jeg så stressa at jeg omtalte biblioteksjefen som brannsjefen resten av dagen.  Stavefeil på tungebåndet. Omtrent som når røykdetektorene ikke klarer å lese forskjell på brann og vann. Det minner meg forresten om et dansk børnerim. «Sol, sol, kom igen, ellers kør vi med sprøjterne hjem.» En trusselmelding til sola, om at unga vil skifte parti og gå over til brannbilene, med sine vannslanger, sprøyterne, om ikke sola kommer fram igjen.
 
Jeg rakk toget. Tilbragte helga på hytta. Glemte hverdagen. Nesten. Et annet brannminne har festet seg til landskapet. På et felt i en skråning ikke langt unna hytta, biter løvskogen seg fast, helt til fjellveggen stuper ned mot sjøen. Før i tiden sto det furu her, som var mye større. Den nye skogen skiller seg fortsatt tydelig ut fra det gamle, enda det er over tredve år siden. Den gang var det en sigarett som hadde satt det hele i gang. Vi lå og solte oss i vannkanten, da vi plutselig oppdaget en gigantisk røyksopp mot himmelen bak oss. Det vi kjente da, slapp aldri helt ut av kroppen.


Nils A.RAKNERUD