VIKTIG FOLKEBIBLIOTEKFORSKNING FRA DANMARK


Henrik Jochumsen og Caspar Hvenegaard Rasmussen:
Folkebiblioteket under forandring
Modernitet, felt og diskurs
236 sider, Danmarks Biblioteksforening (København) 2006

Anmeldt av Ragnar Audunson

Nordisk folkebibliotekforskning er preget av en gledelig vekst og dynamikk. Forskningen utvikles i bredden så vel som i dybden. Et av de siste eksemplene er de danske bibliotekforskerne Casper Hvenegaard Rasmussen og Henrik Jochumsens bok Folkebibliotek under forandring. Modernitet, felt og diskurs. Forfatterne er knyttet til Danmarks bibliotekskole, men boka som nå er kommer ut på forlaget til Danmarks Biblioteksforening, er bygd på forfatternes doktorgradsarbeid ved Universitetet i Tromsø.

I boka analyserer Hvenegaard Rasmussen og Jochumsen dansk bibliotekdebatt fra 1964 og fram til i dag. Målet er å identifisere diskurser innenfor folkebibliotekfeltet, dvs. de måtene folkebibliotekene som institusjon og deres rolle i samfunnet er blitt definert på i debatten på feltet, ulike posisjoner og konflikter osv. Det empiriske materialet har de hentet fra de viktigste danske bibliotektidsskriftene i perioden – Bogens Verden, Bibliotekspressen og dens forløpere Bibliotekaren og Bibliotek 70, Biblioteksdebatt og Danmarks biblioteker. Datamaterialet – artikler fra disse tidsskriftene fra 1964 til i dag – er stort, til dels overveldende, men forfatterne klarer å behandle det på en svært oversiktlig og god måte. Når de lykkes så godt med dette, skyldes det ikke minst det teoretiske og metodiske grepet de har valgt, hvor de kombinerer Bourdieus feltteori med en diskursanalytisk tilnærming, først og fremst inspirert Ernest Laclaus og Chantal Mouffes diskursterOi.  Teori- og metodekapitlene i boka gir en god og oversiktlig innføring i disse teoretiske og metodiske tilnærmingene som er så sentrale i dagens samfunnsforskning.

Når 1964 er valgt som startpunkt for analysen, er det fordi Danmark det året vedtok den bibliotekloven som ble utgangspunktet for moderniseringen av folkebibliotekene og som i formålsparagrafen definerte en rolle for bibliotekene som langt på vei har ligget fast til i dag: Folkebibliotekene skal fremme opplysning og kulturell aktivitet ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Det var den danske bibliotekloven av 1964 som var den viktigste inspirasjonskilden for vår norske biblioteklov fra 1971.

Skal man forstå bibliotekdebatten må man imidlertid sette den inn i et bredere perspektiv. Det gjør da også Hvenegaard Rasmussen og Jochumsen. I de innledende kapitlene gir de en interessant og god framstilling av hvordan det moderne folkebibliotekvesenet i Danmark vokste fram og ble institusjonalisert tidlig i forrige århundre, dels som et barn av moderniteten og industrisamfunnet, dels som er instrument for moderniteten. De beskriver hvordan man i denne perioden hadde en strid mellom på den ene siden en folkelig retning, i stor grad med utgangspunkt i folkehøyskolebevegelsen, som vektla sivilsamfunnet og borgernes interesser og som likestilte det trykte og det talte ord, og på den andre siden en retning som vektla bibliotekfaglig profesjonalitet, folkeopplysning og det trykte ord i form av boka. Den siste retningen vant og har hatt hegemonisk makt på feltet. Men det er på mange måter ironisk at i de siste diskursene som Hveneggaard Rasmussen og Jochumsen identifiserer, tar på mange vis taperne fra 1920-tallet revansj. De siste ti-årene har brukerbehov og brukerinteresser hatt forrang framfor profesjonelle kvalitetsvurderinger, og det talte ord sammen med andre medier likestilles med boka.

Forfatterne identifiserer åtte diskurser. Det er sivilsamfunnsdiskursen, som tar utgangspunkt i brukernes livsverden og deres preferanser, har et nedenfra og opp-perspektiv og vektlegger borgerrollen. Det var denne diskursen som tapte for det de kaller den moderne opplysningsdiskursen, hvor boka står i sentrum og hvor en har et klientperspektiv på brukerne som skal opplyses og dannes fra oven.  Det første opprøret på 1960-tallet mot denne hegemoniske tenkemåten kom fra Yngre bibliotekarers forening. Men dette opprøret anklaget ikke de toneangivende på feltet for elitisme. Tvert imot – de anklaget dem for å ha sviktet sine idealer og for i for stor grad å formidle underlødig underholdningslitteratur på bekostning av moderne kvalitetslitteratur. ”Den revitaliserte opplysningsdiskursen”, kaller forfatterne den posisjonen som disse opprørerne inntok. Hvenegaard Rasmussens og Jochumsens analyse kan vi si er en slags biografi over denne generasjonen, via det de kaller kulturformidlingsdiskursen og mangfoldighetens diskurs som fulgte i kjølvannet av bibliotekloven av 1964, den sosialistiske diskursen på 70-tallet som endte med et patetisk 1. maitog i 1980, hvor 20 bibliotekarer inkludert barn stilte under fanene og de utkommanderte politikonstablene kunne ”fortrække til andre jagtmarker”, fram til de som bibliotekdirektører og sjefer fronter markedsorienteringen fra siste halvdel av 1980-tallet og fram til i dag – det de betegner som de brukerorienterte og rommelighetens diskurs, hvor ulike posisjoner kan eksistere side om side og hvor denne anmelders inntrykk er at taperne fra 1920-tallet i noen grad kommer tilbake og revansjerer seg. Og sluttbudskapet er optimistisk. Forfatterne ser ”konturene af en ny biblioteks og brugerdiskurs, som vi har valgt at betegne som den dynamisk fokuserede og opplevelsesorientede diskurs. En diskurs, der italesætter et både mer værdiorientet bibliotek, end det var tilfældet i de foregående årtier – et bibliotek der i højere grad vil brugerne noget”.

Hveeggaard Rasmussen og Jochumsen har med denne boka ikke bare levert et solid stykke forskning som har gitt dem en doktorgrad. De har skrevet en bok som det er morsomt å lese og som det er politisk viktig å lese – ikke minst om vi skal få perspektiv og dybde på debatten om Bibliotekmeldingen her i Norge. For det viktige spørsmålet for oss er: Hva slags bibliotek ”italesetter” ABM med den meldingen som sannsynligvis er kjent når dette leses?