Leder: Lykke til!


For å gjøre livet lettere for oss som ikke har utviklet det spesielle statsbudsjettblikket har Finansdepartementet lagt ut en «Statsbudsjettet fra A til Å»-tjeneste på nettet. Er du interessert i f.eks. Bilutleie og leasing kan du klikke på bokstaven «B». Eller står Fjellreven ditt hjerte nær, ja så er det bare å klikke på F. Utmerket.

At hverken «Bibliotek» eller «Folkebibliotek» er søkbare størrelser på henholdsvis B og F, vil i den sammenhengen kanskje overraske noen. Men vær sikker: Det er ikke tilfeldig!

Det er tvert i mot en avspeiling av det som har vært bevisst politikk i noen år, en langsom revolusjon ovenfra som er i ferd med å parkere kommunene på sidelinja i utformingen av framtidens norske samfunn. Staten overtar de gode formålene mens politikere og byråkrater rundt omkring i kommunene blir etterlatt aleine i grinda hvor de sitter og fordeler de få glansbildene som er igjen. Og når de er brukt opp er det tid for flasketuten peker på.

Det blir som en slags Drillo-fotball på bedriftsidrettsnivå: Lang ball ut i det blå akkompagnert av et «Lykke til!». Det KAN jo hende noen får tak i ballen…

«Desentralisering av dilemma» kaller sosialantropologen Halvard Vike det. I et intervju i denne utgaven av Bok og bibliotek sier han: – Dei (Staten) dreg seg tilbake frå ansvaret for velferdsstaten, tryggleiken og likskapsideala og pressar kommunane til ei dramatisk omstilling, men utan å gje klåre signal om korleis dei bør prioritere.

– Det lokale folkestyret er under regelrett avvikling, hevder Vike og peker på det ironiske i at folkebibliotekene blir nedprioritert i et samfunn der alle ser på kompetanse som viktig.

I boka «Maktens samvittighet» som er en del av Maktutredningen, viser Vike og hans medarbeidere hvordan spesiellt kvinner i omsorgsyrker blir gjort til frivillige hjelpere som yter en stor gratisinnsats for å opprettholde velferdsstaten. Ansvaret blir individualisert og gjort til et spørsmål om den enkeltes samvittighet. Og kvinner og samvittighet er som kjent en uslåelig kombinasjon.

Det hjelper heller ikke at industrien, solidaritetens fødestue og den moderne velferdsstatens kollektive motor, blir ofret på globaliseringens alter.

Tilbake står sjukepleierne, hjemmehjelperne og bibliotekarene og kjemper sin ensomme kamp for å redde stumpene.

Likevel er det ingen grunn til å gråte over at enkelte små folkeboksamlinger med et par timers åpningstid i uka må gi tapt. Nostalgi kan være en velgjørende og nyttig øvelse for de av oss som har personlig behov for det, men er dårlig egnet som utgangspunkt for politisk handling. Typografene har for lenge siden innsett at blysats ikke er en hensiktsmessig måte å produsere avis på. På samme måte er det viktig å innse at et bibliotek i 2003, hvis det skal ha livets rett, må være noe mer enn noen hyller med gamle bøker. Og da holder det ikke med en gammel PC med internettilkobling.

Statsbudsjettet og andre truende tegn i tida bør derfor møtes med den samme holdningen som ligger innbakt i det kinesiske skrifttegnet for krise. Det består av 2 tegn: Det ene betyr «Fare», det andre «Muligheter».

Chris Erichsen