Poplitteratur


av Aslak Sira Myhre

 

I skrivende stund er alle aviser, radiokanaler og tv-programmer fulle av en norsk skjønnlitterær forfatter. Ari Behn. Anmeldelser av en norsk roman diskuteres i programmer som vanligvis er forbeholdt drap, korrupsjon og fotball. Vi er i ferd med å få en poplitteratur, og tiden er inne for å feire at vi kan få noe å hate.

Ari Behn er nemlig ikke aleine i bokåret 2003, tvert imot er han sist ut av en rekke forfattere som har fått stor og mangslungen oppmerksomhet dette året. Mads Larsens pornopung har til og med nådd ut til jentebladene, mens så vel Henrik Langeland som Torgrim Eggen har skrevet bøker det har vært vanskelig å gå glipp av denne høsten. I vår var det Tore Renbergs «Mannen som elsket Yngve» som henta oppmerksomhet og gjennom hele året har prinsesse Åsne av Kabul trona i alt fra ukeblader til krigsreportasjer.

Uten å ha undersøkt dette særlig vitenskapelig, tipper jeg at litteraturen har fått flere spaltemillimetre i år enn den har fått siden tabloidene gjorde sitt inntog. I øyeblikket finnes det både bøker og forfattere som ser ut til å fenge den kommersielle delen av medianorge. Dette kan være irriterende for oss som faktisk leser kultursidene, men for litteraturen som sådan tror jeg det er bra.

For mens musikken og filmen i mange tiår har hatt popkulturelle lokomotiver som har spredd genren som underholdning til stadig nye, har bøkene forsvunnet ut av den nye kommersielle mediahverdagen. Mange unge møter bøkene bare i skolen, og da som redskap for oppdragelse og ikke kilde til verken underholdning eller glede.

Årets bokomtaler tyder på at den kommersielle boka er i ferd med å finne sin plass. Og som alle andre kommersielle produkter har den en vekslende kvalitet. Veien fra Renbergs Yngve til Mads Larsens pung er vel omtrent like lang som fra REM til Britney, og det må den antageligvis også være skal man få en fullverdig poplitteratur.

En kommersiell bokkultur ødelegger ikke den seriøse boka. Ari tar ikke plassen fra Hanne Ørstavik hos Dorthe Skappel. Hun hadde aldri blitt invitert uansett, og hadde det skjedd hadde hun helt sikkert hatt vett til å si nei. Så lenge innkjøpsordningen og bransjeavtalen med alt det innebærer av regulering av markedet består, vil vi ha plass til mange forfattertyper i Norge.

En poplitteratur med unge og mediabevisste forfattere som selger bøkene sine som om det skulle være cd-er, kan bidra til å plassere bøkene tilbake på ungdommens underholdningskart. Så får heller feinsmekkerne bære over med at Aris silkedresser og stemte ser dukker opp overalt hvor bøker nevnes og at Mads Larsen har fått russekortet sitt utgitt som bok. I det lange løp stjeler de ikke plassen fra Per Petterson uansett. Det å mislike noe er like viktig for dannelsen av smak som det å like noe. For de som mener at bøkene skal være det reines tempel, sier jeg som Raga Rockers: Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Aslak Sira Myhre er leder i foreningen !les.
Han skriver fast i Bok og bibliotek.