Delfinfrosken Møple og sex med Bertrand


På skriveleir med blinde

Av Linn Martinussen

”Hva er det her? Jo, det her er en idiotleir! Dere er noen utrolige idioter alla i hop. Og når vi jo er på idiotleir, kan vi jo skrike litt, og hoppe opp og ned. Det skal dere gjøre nå!” Ropte Bob Hanson. Den svenske poeten som skulle banke litt poesi og kunnskap inn i oss var et typisk eksempel på en alternativ person med sitt lange hår, sin vegetariske overbevisning og det at han dro til India for å meditere. Han var nesten for mye av en klisjé, og alle digga det. Jeg hoppet opp og ned sammen med alle de andre. Det var noe frigjørende over hele denne greia. Det å gjøre dumme ting med vilje.

”Så kan dere strekke armene opp mot himmelen. Tenk at dere er et stor hjerte, et stort rosa hjerte som har armer og ben.” ”Akkurat som hjerteputa som æ har,” hvisket Kristin på syngende tromsdialekt. Vi lo igjen og konsentrerte oss fullt om ¨å være så hjerteaktige som mulig. ”Så kan dere bøye dere ned mot marken, og sakte, så sakte at det nesten ikke er noen bevegelse rette dere opp virvel for virvel. Det var noe fredfullt over dette, tenke jeg. Da vi hadde rettet oss opp skulle vi alle ta hendene på magen og si, ”Hej magen, du ær den besta magen jag har!”

Boblioteket
Seinere i boblioteket, som biblioteket var blitt kalt for anledningen:
”For å kunne skrive bra, er det viktig å kunne skrive dårlig og vite hva som er klisjeer,” sa Ragnfrid Trohaug og fortalte at hun alltid prøvde å luke ut alle klisjeer fra sine egne tekster. ”Er det noen spesielle ting dere forbinder med klisjeer?” spurte hun. ”Ari Behn!” sa jeg fort, og følte meg litt som om jeg var tilbake i norsktimene på skolen..

Her er noen av klisjeene vi ble enige om.:

Dine øyne er som stjerner på himmelen
Ditt hår så svart som ibenholt.
Jeg legger mitt hjerte i dine hender.
Du dufter som av tusen blomster.
Dine øyne er blåere enn det blåeste hav.
Det var som om alt bare raste sammen.
Din hud er hvit som snø.
Dine øyne er dype som en brønn i Frankrike.
Hver gang du ser på meg, er det som om Gud smiler.
Din kjærlighet er mer verdt enn livet.

Neste dag var det våre indre kritikere som stod på tapetet. ”Vi har alle en indre kritiker,” sa Sissel-Jo. Stemmen hennes var litt hes og veldig behagelig. Hun snakket ikke alt for fort dansk, så å henge med var enkelt. ”Min indre kritiker heter også Sissel, og hun er en utrolig irriterende dame som ikke gjør alle tingene jeg gjør, som for eksempel å drikke for mye vin, kjøpe gardiner som er dyrere enn nødvendig og ikke bruke fine klær.” Sissel-Jo leste opp en historie der hun hadde en dialog med sin indre Sissel. Den var utrolig spennende, og hun angrep henne på en humoristisk, men også litt seriøs måte. Ragnfrid hadde et tohodet damemenneske som indre kritiker. Jeg vet ikke hvorfor, men tohodete damer eller vesener generelt får meg til å grøsse aldri så lite. Hvordan må det være ha to hoder? Man kunne i det minste snakke med seg selv om man ikke hadde noe særlig annet å finne på, tenkte jeg. Ragnfrid fortalte om Gudrun, det ene hodet som var en middelaldrene lærer. Gudrun dusjet kun en gang i uka, og brukte vaskeklut hver dag, slik eldre lærerinner ofte gjør, eller slik vi tror eldre lærerinner ofte gjør. Ragurockers var en ungjente som var ganske freeky, og hun ville gjerne at Ragnfrid skulle ha med mer banning dop og drikking i tekstene sine.

Indre kritikere
Så skulle vi også skrive om våre indre kritikere, og lese tekstene høyt. Jeg ble stor fan av delfinfrosken Møple, som var Kristin, hun med tromsdialekten sin indre kritiker. Anitas skillpaddekritiker var også ganske artig, særlig i den teksten vi skrev med Bob to dager senere da vi skulle gi de indre kritikerne våre sparken. Den som var mest grøssende var Ingunn sin. Ingunn er en litt sjenert jente med et utrolig skrivetalent, og å lese om hennes indre kritikere, som var en kvelerslange og en skygge fra hennes fortid, fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min, (noe som jo også er en klassisk klisjé).

Nestsiste dagen, i et rom fullt av madrasser, kom en poet vi hadde store forventninger til: Bertrand Besigye. Han hadde en kraftfull nydelig stemme, og han utstrålte karisma. Høre Bertrand lese, kan virke ganske skremmende før man blir vant til det. Han kan snakke lavt og intenst for så å skrike ut så man ikke kan la være å hoppe til. Og diktene, som han selv, hadde noe eksotisk og solfylt over seg. Mange av dem var mer fortellende enn dikt med rim eller korte linjer. Senere lærte vi at dette het prosadikt, og språket hans var fargerikt og fullt av beskrivelser som ”Gapende ulvekjeft øreganger, og glidelåsåpne, og hudkremsmøre”. Sex var det som virkelig opptok Bertrand skulle det vise seg.

”Jeg syns sex er det flotteste som skjer mellom mennesker, og vil derfor ha masse erotikk i diktene mine,” sa Bertrand da en eller annen kommenterte erotikken ved diktene hans. Bertrand fortalte at han ellers fikk inspirasjon av ting rundt seg, slik som Ragnfrid, og at han brukte naturen mye. ”Jeg elsker å sove ute, seile, gå turer i skogen, høre på fuglene og se og lukte på trær og blomster, og slik får jeg masse inspirasjon.” Men Bertrand har ikke bare skrevet dikt. Han har skrevet en bok om naturkatastrofer og sex. ”Hovedpersonen får visjoner om naturkatastrofer når han har sex med prostituerte i London,” sier Bertrand akkompagnert av fnising, og et krigshyl fra Eli, et hyl det ikke var siste gang vi skulle få høre.

For dagen etter kommer Bertrand til avslutningsfesten. Han har skrevet et dikt om en dikter, trolig han selv, som blir sjekket opp av en veldreid blind pike når han kommer på fest på en folkehøgskole der det er skriveleir for synshemmete, dagen etter sin diktopplesning.

Diktet var fantastisk. Senere den kvelden, da jeg var så heldig å få et to timers langt og eksklusivt intervju med Bertrand, spurte han meg hvordan jeg hadde tatt diktet. Jeg svarte at det var veldig kult at en blind pike fikk en så aktiv rolle i et erotisk dikt, siden blinde ofte blir undervurdert på dette planet. De andre var faktisk enige med meg, da jeg diskuterte intervjuet vårt senere den natten. Alle syntes Bertrand hadde gjort noe nytt med dette diktet.