Et paradigmeskifte i synet på kunnskap?


I Danmark bruker studentene Google i stedet for biblioteket. Med dagens ressursmangel i utdanningsbibliotekene kan det bli resultatet også her, advarer Hans Martin Fagerli. I så fall betyr det at man godtar at analytisk innsikt og dermed forskningsresultater er mindre vesentlig for bygging av kunnskap. Hvilket på sin side betyr at vi redefinerer en mer enn totusenårig forståelse av hva kunnskap er.


Av seksjonsdirektør Hans Martin Fagerli, Høgskolen i Oslo


To innspill i Morgenbladet i det siste berører bibliotekvirksomheten ved høgskoler og universiteter. Det er et særsyn i en norsk virkelighet som plasserer bibliotek som et politisk anliggende for kultursektoren.

I Morgenbladet 12.-18.august kommer professor Bernt Hagtvedt med følgende kraftsats i et intervju hvor universitetenes situasjon i krysspresset mellom kvalitet og kvantitet belyses: Det et to hovedproblemer med universitetene i dag – for det første et elendig bibliotekvesen…” Hagtvedt utdyper ikke utsagnet, men det han henter det neppe helt ut av løse lufta..

I Morgenbladet 2.-8.september maner professor Rune Slagstad i essays form ”til kulturpolitisk omvendelse – om kunnskapsstaten og ikke opplevelsesstaten skal bli velferdsstatens fortsettelse”. I følge Aschehougs og Gyldendals store norske leksikon (1983) betyr essay ”en kortere avhandling på prosa hvor det subjektive preg og den stilistiske utforming er mer vesentlig enn den saklige, vitenskapelige behandling av emnet”. Det må derfor tilkjennes professor Slagstad et visst slingringsmonn i formuleringer, men enkelte er av en slik art at man er nær ved å formode at Slagstad vil ha endring, men tilbake til det som var. Det er normalt en vanskelig øvelse. Jeg vil imidlertid ikke fortape meg i de mer subjektivt fargede utsagnene – det ville være en avsporing. Slagstad tar nemlig opp et tema som i offentlig sammenheng omtrent er usynlig: hvordan kan bibliotekpolitikk gradvis ha blitt en del av kulturpolitikken og tilsvarende fraværende i utdanningspolitikken? Våre høgskole- og universitetsbibliotek, hvis eneste eksistensberettigelse ligger i det støtteapparatet de skal være for studier og forskning, er forbausende anonymiserte i offentlig debatt, og det i en tid da kvalitetsreform og kunnskapsløft konkurrerer om folks bevissthet og våre skattepenger. Samtidig som nettopp disse bibliotekene forvalter de litteratur- og informasjonsressurser som er en del av det grunnlaget disse reformene forutsetter.

Det er tre forhold som er viktige for en diskusjon om bibliotekenes betydning for undervisning og forskning. Det ene er høyere utdannings endring fra elitepregede studier til masseutdannelse. Det andre er Akademias forhold til kunnskapsutvikling. Det tredje er de økonomiske rammevilkårene.

Hovedretning
Den utdanningspolitiske hovedretning har siden 1960-årene ligget fast, uavhengig av skiftende regjeringer: det satses på masseproduksjon av studenter helt opp til masternivå – selv doktorgradsutdanning er i ferd med å bli skole. Dette har hatt betydning for høgskole- og universitetsbibliotekenes utvikling i en lang periode med relativt faste økonomiske rammer. Til langt inn på 60-tallet var pensumorienterte studier og få studenter optimalt for universitetsbibliotek som sterkt forenklet kunne defineres somi store boklagre til intellektuell berikelse for de få. Anglo-amerikanske bibliotek gikk etter hvert i en annen retning, påvirket av pedagogiske modeller som fremmet selvgående læringsaktiviteter og egen innhenting og behandling av informasjon. Universitetsbibliotek i Storbritannia og USA ble til maurtuer av studentaktivitet fordi bibliotekbruk ble en obligatorisk del av læringsarbeidet. Bibliotekene ble arbeidsstedet for studentene – spesielt på lavere grads studier. På samme tid ble studentveksten her i Norge, slik jeg også kjenner den fra egne studier ved UiO på 60-tallet, taklet ved å bygge rene hangarer av noen lesesaler, grupperom og etter hvert datarom – de siste fortrinnsvis i bortgjemte kjellere. Men intet av dette i sammenheng med Universitetsbiblioteket. Ledende bibliotekfolk ved UiO foreslo faktisk på den tiden å bygge det nye universitetsbiblioteket som en utvidelse av det vi i dag kjenner som Nasjonalbiblioteket på Solli plass, dvs 4-5 km unna studenter og ansatte på universitetsområdet på Blindern. Selv i vår digitale tid ville dette ha vært en katastrofe. Da jeg ble tilsatt som biblioteksjef ved Høgskolen i Oslo i 1995, kunne jeg fortsatt konstatere at bibliotek, lesesaler og datarom var størrelser uten fysisk eller organisatorisk sammenheng. Bibliotek skulle være boksamling og utlån, en transitthall for bøker og tidsskriftartikler. Da trengselen var på det største ved innflytting av nye høgskoler til campus Frydenlund, foreslo et meget velutdannet hode kompaktreoler i dagens ekspedisjons- og utstillingsområde. Den allmenne oppfatning av sammenhengen mellom bibliotek og bokreoler er seiglivet.

I Storbritannia fokuserte man på 1990-tallet på sammenhengen mellom bibliotek, læringsressurser og studentenes læringsmiljø ved å etablere såkalte Learning Centres for å understøtte studentenes læringsaktiviteter. I 1995 hadde mer enn halvparten av de britiske universitetene slike sentre. Denne utviklingen skjøt fart i Norge mot slutten av 90-tallet, først ved høgskolene, og har i dag nådd universitetene.

Læringssenter
Ved Høgskolen i Oslo har vi valgt å la biblioteket inngå i en enhet vi kaller Læringssenteret. Det er ifølge Slagstad og andre et nyord for bibliotek. Nyord er et begrep man gjerne anvender når man mener at noen, fortrinnsvis motparten, ifører seg keiserens nye klær. Her går imidlertid Slagstad i samme felle som selv bibliotekfolk har gått i før ham. Læringssenter er ikke det samme som bibliotek, men bibliotektjenester inngår i læringssenterets tjenestetilbud. Noen ganger er det fornuftig å skape nye termer for å beskrive nye fenomener, selv om læringssentrene også kan betraktes som en utvidet bibliotekmodell tilpasset høy produksjon av studenter.

En britisk undersøkelse fra 2002 konkluderer med at tilretteleggingen av læringssentre ble en forutsetning for å møte den utdanningseksplosjonen som kom på 1990-tallet i England. Den nye studenten fordrer mer støtte og veiledning. Og skal støtten bli kostnadseffektiv, må studentenes læringsarenaer samordnes. Utviklingen ved BI Nydalen – og de har valgt å kalle sitt læringssenter bibliotek - tydeliggjør hva det handler om. Et stort omfang av arbeidsplasser, PC-er og grupperom er fokusert i all markedsføring fra BI. De fremhever at de bygger framtidens læringsarena. I et annonsebilag har arkitekt Niels Torp karakterisert de 6500 kvadratmeterne med bibliotek, leseplasser og grupperom som kanskje det viktigste møtestedet av alle. Her skal studentene danne sine første nettverk på tvers av faglige miljøer og nivå, heter det. De tradisjonelle bibliotektjenestene er markedsføringsmessig uinteressante – kanskje heller ikke av vesentlig betydning for den jevne bachelorstudent. Og det er de siste høgskolene ”lever” av.

Men denne utviklingen har et innebygd og voksende dilemma. Høgskolene skal også bygge opp og vedlikeholde tilfredsstillende bibliotekressurser for forskning og forskningsbasert undervisning. I Høgskolereformen av 1994, hvor de statlige høgskolene ble ført inn under samme lovverk som universitetene, lå det et krav til høgskolene om både forskningsbasert undervisning og økt innsats på FoU-området. Men innenfor uendrede økonomiske rammer. Den økte studenttilstrømmingen har ført høgskolebibliotekene opp i et dilemma om hvordan midlene skal forvaltes, og i valget mellom det studentrettede biblioteket (læringssenteret) og forskningsbiblioteket har det siste tapt allerede i utgangspunktet. Høgskolebibliotekene har nokså samstemt prioritert studentene i denne situasjonen. Det var tross alt dem vi hovedsakelig eksisterte for før reformen.

Kvalitetsreformen
Høgskolebibliotekene var i utgangspunktet små og ressursfattige. Innenfor faste rammer ble det vanskelig å finansiere litteraturforsyning utover det nivået man hadde i 1994. Situasjonen forverres ved at den politiske oppmerksomheten er fokusert på resultatene: omfang og kvalitet på produksjonen av studenter, ikke forutsetningene. Kvalitetsreformen er et tegn på at noen mener at vårt utdanningssystem kunne fungere bedre. At dette kunne ha noe å gjøre med utilfredsstillende lærings- og forskningsressurser har <jeg ennå til gode å høre. Jeg har møtt et par evalueringsutvalg, og deres krav til bibliotekenes beskaffenhet har vært uklare. Jeg har faktisk hørt at så lenge man er med i Bibsys (universitetenes og høgskolenes felles biblioteksystem) er alt i orden. Jo – det er fint å ha bibliotekkatalog, men for studenter og forskere må vi ha bøker på hylla og databaser på nettet.

Med økt studenttilstrømming utover på 90-tallet, antar jeg at universitetsbibliotekene gradvis har kommet under samme press, og har sannsynligvis få salderingsposter utover å svekke forskningsbibliotekdelen, hvor de historisk sett har hatt betydelige ressurser. Jeg vil derfor ikke påstå at universitetsbibliotekene har tilstrekkelige ressurser, men forskjellene på UiO og HiO er betydelige! I 2004 brukte Høgskolen i Oslo ca 1 mill kr på å skaffe tilgang til digitale informasjonskilder for sine 10.000 studenter og tilsatte. Universitetet i Oslo brukte 20 mill for tre ganger så mange studenter og ansatte. Totalt anskaffet UiO bøker, tidskrifter og andre medier for 51 mill kr. Høgskolen i Oslo brukte 4,5 mill (desimaler blir viktige hos oss!). Bildet er generelt for høgskolesektoren. Høgskolen i Oslo har nå 20 mastergradsstudier i gang eller på beddingen, samt sitt første doktorgradsprogram og en voksende FoU-aktivitet. Å forsyne disse aktivitetene med tilstrekkelige informasjonsressurser blir mer enn utfordrende, og faren for at mangel på kvalitetssikret forskningsinformasjon finner sin løsning gjennom tilgang til Internett, er overhengende. Dels fordi et voksende antall mennesker faktisk tror at det er løsningen, og dels fordi man blir nødt i mangel på noe bedre. De som er dyktige og forstår de grunnleggende forutsetningene for kunnskapsutvikling og forskning på høyt nivå, vil trekke dit ressursene finnes, enten de er i Norge eller i utlandet.

Den første statlige høgskolen (Stavanger) ble universitet i fjor, og flere vil komme etter. De vil alle mangle forutsetninger for å sikre sin egen FoU-aktivitet informasjonsressurser på linje med de gamle universitetene. Det skal mer enn nytenkning og intern omfordeling til for å komme ut av denne klemma. Betegnelsen ”stankelbenuniversiteter”, som Hagtvedt bruker, er ingen dårlig beskrivelse.

Lett å klage
I en slik situasjon blir det lett å klage over mangel på økonomiske ressurser. Det er svært lite fruktbart. Dessuten er det tydelig nok at embetsverk og byråkrater i departementet tidlig så hvilke ubehagelige økonomiske uttellinger de politisk funderte utdanningsreformene i høyere utdanning kunne avstedkomme. Den siste kraftanstrengelsen ble etableringen av Universitetet i Tromsø i 1972. Her ble det erkjent at man trengte å bygge opp et velfungerende forskningsbibliotek, og selv i dag – 35 år etter – har Universitetsbiblioteket i Tromsø fortsatt gode ressurser på innkjøpssiden, hvilket de sikkert også må ha. Men så var det slutt. Kanskje Norge egentlig ikke har midler til å skape økonomisk grunnlag for flere universitet av den gamle skolen. Politisk kan det synes viktigere å tilby allmenn tilgang til utdannelse framfor å sikre de ressursmessige forutsetningene. De økonomiske konsekvensene blir gjerne konvertert til formuleringer om samarbeid og bedre ressursutnyttelse. Troen på at det stadig er en rest igjen i sitronen er universell.

I Lov av 12.mai 1995 om universiteter og høgskoler omtales forskningsbibliotekfunksjonen, men plasserer den hos universitetene og de vitenskapelige høgskolene, og avskjærer dermed mulige krav fra de statlige høgskolene om en generell ressursforbedring. I løpet av de siste 10 årene har mange høgskoler funnet plass til 20-25% FoU-tid innenfor det faglige personalets arbeidsplaner. Det er godkjent flere doktorgradsutdanninger, og antall førstestillinger og professorater har økt betydelig. Ved revisjon av UH-loven i 2005 opphevet man den klare sammenhengen mellom universitet og forskningsbibliotek. Høgskolene var vel nå vanskeligere å definere vekk fra slike behov. Men fortsatt er rammevilkårene uendret. Når tidligere undervisnings- og forskningsminister Trond Giske i følge Norsk bibliotekforenings nettsider har uttalt i valgkampens hete at ”etter ABM-meldingen har det blitt mye museum, litt arkiv og veldig lite bibliotek”, tenker han nok kulturpolitikk og folkebibliotek. Jeg kan ikke huske noen synlig interesse for høgskole- eller universitetsbibliotek fra hans statsrådtid. Bibliotekpolitikk er ingen synlig del av utdanningspolitikken. Og spørsmålet er faktisk om de utdanningspolitiske sider ved høgskole- og universitetsbibliotek har vært spesielt synlig hos våre egne heller. Dette har ikke vært noen fanesak for Norsk bibliotekforening, og ABM-utvikling har naturlig nok arbeidet mest med likhetene, både i biblioteksektoren og på tvers av den. Men det er rart at det må til to professorer utenfor vår egen sektor for å ta opp såpass grunnleggende bibliotekpolitiske forhold som de Morgenbladet gir pass til i slutten av august 2005.

Hvordan vi skal løse ressursfloken er faktisk ikke helt enkelt. Jeg velger derfor å bli noe mer spissformulert, og vil hevde at vi står overfor et mulig paradigmeskifte innen Akademia i synet på kunnskap og kunnskapsutvikling. Det som kan bidra til dette er en legitimering av Internett som kunnskapskilde.

Google
Professor Niels Ole Pors ved Institutt for bibliotekutvikling ved Danmarks bibliotekskole har nylig gjennomført en undersøkelse om studenters bruk av danske høgskole- og universitetsbibliotek. Den viser at 68% av studentene kun bruker Google som informasjonskilde. Studentene blir dumme av å google, sier Pors i følge nettavisen til Dagens Næringsliv. Jeg lar det være professorens konklusjon, men stusser mer over den konklusjonen som ikke trekkes: hvordan kan en forskningsbasert undervisning forsvare at hovedtyngden av dens studenter går utenom bibliotekene som kilder, når bibliotekene fortsatt er omtrent eneste inngang til både trykte og digitale litteraturkilder som dokumenterer vitenskapelig produksjon? Den kvalitetssikrede forskningspublisering er i liten grad tilgjengelig på det frie Internett. Med Internett som eneste informasjonskilde, godtar man at analytisk innsikt og dermed forskningsresultater er mindre vesentlig for bygging av kunnskap. Hvilket på sin side betyr at vi redefinerer en mer enn totusenårig forståelse av hva kunnskap er. Siden tekniske ferdigheter er en side av denne forståelsen, må vi også godta at relativt kompliserte handlinger knyttet til innhenting og analyse av langt på vei strukturert viten kan erstattes med enkle søk på Internett. Her avgjør gjerne økonomiske interesser hvilke funn som befinner seg høyt oppe på trefflistene. Og hvor fravær av en emnemessig struktur gjør det fullstendig uforutsigbart hva man egentlig sitter igjen med av informasjon. Man skal være informasjonskompetent og faglig oppdatert for å kunne skille klinten fra hveten i denne sammenhengen. Svært lettvint, tidsbesparende og dermed kostnadseffektivt er det jo, men blir det kunnskap av det?

Rune Slagstad ble nylig utnevnt til professor ved Høgskolen i Oslo. Det skal bli spennende å høre hva han mener om den bibliotekvirkeligheten han nå trer inn i.