KRYPTEN, TROLLMANNEN OG BØKENE. VANDRINGER I DON QUIJOTES BIBLIOTEK


"Tredve tusen bøker er min historie blitt trykt i, og det ser ut til at den kan trykkes i tredve tusen ganger tusen eksemplarer, om ikke himmelen skulle ønske å hindre det."
Don Quijote, II, 16

400 år etter at førsteutgaven av Don Quijote ble trykket av Juan de la Cuesta, i Madrid, har Det spanske nasjonalbiblioteket laget en storstilt utstilling omkring denne bokens historie. Der fremstår Cervantes' roman som noe mer enn "bare" en bok. Boken er blitt til et helt bibliotek. Denne artikkelen tar opp til vurdering noen viktige forbindelseslinjer mellom Don Quijote, biblioteket og fremveksten av den moderne romanen.


I.

Utstillingen ved Biblioteca Nacional har fått tittelen "Bokens biografi". Utallige utgaver, oversettelser, illustrasjoner og annet materiale er samlet i den monumentale bibliotekbygningens første etasje. Samtidig, i Toledo, har Castilla-La Mancha-biblioteket forsøkt å rekonstruere det biblioteket der figuren Don Quijote – og handlingen i romanen med samme navn – har sitt opphav. For det er i et ganske bestemt bibliotek på et sted i La Mancha – som fortelleren av en eller annen grunn ikke kan eller vil huske navnet på – at den fattige hidalgoen Alonso Quijano forvandles til vandrende ridder: Han tar navnet Don Quijote de La Mancha, og reiser ut for å "rette på urett, bøte på utilbørligheter, avskaffe misbruk og straffe all ondskap".
Som hidalgo, eller lavadelsmann, representerer Alonso Quijano (eller Quesada, eller Quijada) en sosial klasse som var for fin til kroppsarbeid, men samtidig for "lav" til å få innpass ved hoffet. Den hadde beholdt noen få elementære privilegier, så som skattefritak og arverett til jorda, men var langt på vei blitt overflødig i det barokke, strengt hierarkiske spanske samfunnet. Mange hidalgoer søkte derfor lykken som erobrere eller byråkrater i Den nye verden (slik Cervantes prøvde på, uten hell). De som ble igjen, søkte gjerne andre fluktveier, som for eksempel den som fører inn i bøkenes verden. Det er blant slike overflødige og hjemmeværende landadelsmenn at vi finner den første relativt homogene gruppen av boklesere; og det er disse Cervantes henvender seg til i prologen til Don Quijotes første del med det treffende epitetet "desocupado lector": ørkesløse, uvirksomme leser.
Biblioteket inntar en sentral plass i Cervantes' roman helt fra første stund. I åpningskapitlet får vi vite at Alonso Quijada ofrer arvegodset til fordel for bøkene. Etter datidens forhold er Quijadas boksamling rimelig stor. Den inneholder mer enn hundre bind i folioformat – står det å lese i kapittel 6 – pluss en rekke mindre bøker. Til sammen skal det være over 300, ifølge en passasje fra kapittel 24. Til sammenligning finnes det opptegninger over viktige private bibliotek fra samme tid som ikke overstiger 200 bind. Det er altså allerede fra begynnelsen av noe monstrøst over Don Quijotes bibliotek. Mens de små bindene er "vanlige" bøker, som for det meste inneholder heroisk poesi og hyrdediktning, så er foliobøkene kostelig innbundne ridderromaner. Ridderromanene er i utgangspunktet dyre, og de er uinnbundne. Kjøperen må selv betale for å utstyre dem med den innbindningen han måtte ønske. For å få råd til å skaffe seg de bøkene og det bokutstyret han vil ha – som er mye mer standsmessig enn det vanlige beskyttende pergamentomslaget – blir Alonso Quijada nødt til å selge store deler av åkerjorda. Etterpå blir han sittende pal i biblioteket og lese, og forsømmer dermed også forvaltningen av sitt gods.
Don Quijotes bibliotek ligger i første etasje av huset et sted i La Mancha. Det er tilbaketrukket, med vindu mot bakgården, skjermet fra det øvrige husholdet. Det er her han sitter – om natten fra det mørkner til det lysner, og om dagen fra det lysner til det mørkner – og fortaper seg i ridderromanenes episk-mytisk eventyrverden. På den måten mister han gradvis kontakten med sin egen virkelighet. Historier om høvisk kjærlighet og usannsynlig heltemot erstatter hverdagens kjedsommelige plikter. Landadelsmannen Alonso Quijada går seg vill i bøkenes verden, der tapre riddere slåss med uhyrlige jetter og tilber edle, uoppnåelige jomfruer. Han snubler i setningene, vikler seg inn handlingens tråder, klarer ikke å rive seg løs. Han identifiserer seg fullt og helt med figurer som ikke fins. Han tror at ridderbøkenes bruk av krønikenes genrekonvensjoner betyr at fiksjonen er sann. Når Quijada sammenligner fiksjonsuniverset med sin egen virkelighet, ser han at det forholder seg som gull til jern. Det som må til for å redde samtiden fra den fullkomne fortapelse, er at noen påtar seg det ærefulle – men utidsmessige – oppdraget å gjeninnføre ridderskapet. Bare en vandrende ridder kan rette opp samtidens skjevheter. Alonso Quijada begynner derfor å dikte seg selv om til vandrende ridder, etter mønster av bøkene i sitt eget bibliotek.

II.
For å bli til en ekte vandrende ridder, lik dem han har lest om, trenger Alonso Quijada en rekke rekvisitter: rustning, sverd, hest, jomfru, etc. Først henter han frem en eldgammel rustning og noen våpen, som har tilhørt oldeforeldrene hans, og setter seg til å pusse og lappe på dem. Så døper han om sitt eget gamle øk, slik at det iallfall i navnet skal minne om riddernes stolte gangere: Rocinante, kaller han det. Selv trenger han også et navn som står i stil med forbildene fra ridderbøkenes verden, og han bestemmer seg for Don Quijote de La Mancha. Som sublimt objekt for ridderens obligatoriske høviske kjærlighet, ser han seg ut en bondejente fra nabolaget, som får navnet Dulcinea del Toboso. Alle disse navnene viser hvordan Alonso Quijadas forsøk på å "oversette" seg selv til en heroisk idealverden ikke faller helt heldig ut: "Rocinante" kan bety "den som før var øk", men også: "øket over alle øk"; jomfruen kombinerer det honningsøte "Dulcinea" med navnet på en ytterst poesiløs, uromantisk landsby. Men det tydeligste, og mest komplekse, eksempelet er den skarpsindige hidalgoens eget navn.
Det er tradisjon for at ridderens navn skal utsi noe vesentlig om hans karakter. Navnet på den mest populære ridderfiguren i spansk seinmiddelalder, "Amadís de Gaula", forteller at navnebæreren er en som elsker ("ama"), og som hersker over det mytiske kongedømmet Gaula et sted i Bretagne. Selve formen "Don Quijote de La Mancha" svarer ganske nøyaktig til "Amadís de Gaula". "Quijote" gir dessuten lydlige assosiasjoner til "Lanzarote", som er den spanske formen av navnet til Lancelot, en av Kong Arthurs tapre riddere. "Don" er en strengt regulert adelstittel, tilsvarende det engelske "Sir", som flere av ridderne i Don Quijotes bibliotek brukte. Men ved siden av disse opphøyde forbindelsene, høres det flere skurrende resonanser. Det er allerede en komisk undertone i Quijadas eget etternavn, som betyr kjake eller kinnbein. Når endelsen "-ote" – som vanligvis betegner noe stort og uformelig noe – legges til, får vi et ord som godt kan fungere som økenavn på en som har et uvanlig stort kjeveparti. I tillegg er "quijote" også den tekniske termen for lårdelen av rustningen – altså en "lav" og litt latterlig del av ridderens mundur. Hvis vi legger til at "La Mancha" er innbegrepet på det spanske bondelandet – og at ingen hidalgo, hvor skarpsindig eller fantasifull han enn måtte være, har rett til å bruke tittelen "don" – så merker vi tydelig hvordan figuren Don Quijote de La Mancha blir hengende igjen i den virkeligheten han forsøker å flykte fra. En norsk oversettelse av romanens tittel, som iallfall gir noen av de samme konnotasjonene som den spanske originalen, kunne være "Den skarpsindige storbonden Sir Kjakelang fra Gaular".
I egne øyne fullfører Alonso Quijada, på sin første utferd, forvandlingen av seg selv til ridderen Don Quijote. I tredje kapittel blir han nemlig slått til ridder av en vertshuseier som spiller med for å slippe trøbbel; selv tror Don Quijote at han er på et slott. Selve ritualet er selvsagt grunnleggende ugyldig – DQ er både fattig og gal, og begge deler diskvalifiserer til ridderskap – og alt skjer dessuten i en ettertrykkelig pervertert form. Vertshuseieren leser opp ridderritualet fra en bok som egentlig blir brukt til å føre regnskap over dyrefôr. Vi merker den grunnleggende dynamikken i Cervantes’ roman: DQ forsøker å løfte seg selv og sine omgivelser til et mer opphøyd virkelighetsplan, i tråd med ridderbøkenes konvensjoner, men insisteringen fra en kroppslig, prosaisk virkelighet slår beina under alle tilløp til en slik genrebestemt idealisering. Don Quijotes første utferd ender da også med et ettertrykkelig fall. Rocinante snubler idet DQ skal angripe et reisefølge som nekter å sverge på at det ikke finnes vakrere jomfru i verden enn Dulcinea. Liggende på bakken blir han gjennomprylt av en eseldriver. Når han kommer til seg "selv" igjen, ligger han i sin egen seng. Og mens DQ rekonvaleserer, febersyk og forslått, i andre etasje av sitt eget hjem, skjer det store forandringer i biblioteket i etasjen under.

III.
Med god hjelp fra hidalgoens niese og husholderske, holder landsbyens sogneprest og barber inkvisisjon over Don Quijotes bibliotek. Det fyres opp et bokbål i bakgården, og mange av DQs dyrebare folioutgaver brennes til aske og ingenting. Men, som flere kritikere har bemerket, er det egentlig påfallende hvor mange bøker det er som overlever denne improviserte autodaféen. Tre av de mest kjente ridderromanene frikjennes på alle tiltalepunkter. Én av dem, det katalanske storverket Tirant lo Blanch, omtales til og med som "verdens beste bok", tilsynelatende helt uten ironi, av selveste sognepresten! (Betyr dette at hensikten med Cervantes' roman likevel ikke er å rive ned selve reisverket for ridderbøkene, slik fortelleren gjentatte ganger sier?) Etter at inspeksjonen er avsluttet, finner inkvisitorene ut at et bokbål ikke er nok. Også rommet der bøkene var, må vekk. Døren mures igjen; muren dekkes av en veggflate. Således blir biblioteket kapslet inn, som et dunkelt, diskontinuerlig avlukke i hidalgoens hverdagslige omgivelser; den vandrende ridderens arnested forvandles til en krypt. Selv godtar Don Quijote uten videre historien hans velgjørere serverer ham for å forklare forsvinningen – nemlig at trollmannen Fristón kom ridende på en slange, gikk inn i biblioteket og fikk både rommet og bøkene til å forsvinne i en sky av røyk.
Don Quijotes bibliotek forsvinner altså. Eller gjør det egentlig det? Bøkene er riktignok brent eller gjemt; rommet er riktignok sperret av. Men når hidalgoen etter et par ukers tid likevel bestemmer seg for å legge ut på en ny ferd som vandrende ridder, viser det seg at boksamlingen er mer intakt enn noensinne. Don Quijote har internalisert hele biblioteket. Slik rommet er innkapslet i DQs hjem, er bøkene begravd i DQ selv – og de hjemsøker ham uavlatelig. Som Michel Foucault har bemerket, kan Don Quijote (med sin syltynne, streklignende fremtoning) minne om et grafem – et skrifttegn – som har mistet sitt holdepunkt i bøkenes lukkede ROM, som driver formålsløst omkring i et åpent, fiendtlig tekstlandskap.
Det er selvsagt de kostbart innbunde ridderbøkene som utgjør grunnstammen i Don Quijotes internaliserte bibliotek. På sine vandringer konfronterer DQ stadig de lokale og høyst prosaiske omgivelsene på landsbygda med den ideale, episke verden i sitt eget, indre bibliotek. Han strever med å forsone det høye og det lave gjennom iherdige omskrivinger, som gjør at "vertshus" blir til "slott", "skjøger" til "jomfruer", "vindmøller" til "jetter", "saueflokker" til "fiendehærer" – for bare å ta noen av de mest kjente eksemplene fra romanens første del. Men igjen: oversettelsen fullføres aldri helt. Den går ikke opp. Ridderen blir ustanselig minnet om at han er like mye kropp som ånd, at omgivelsene slett ikke etterlever ridderskapets æreskodeks, og at kjemper og skjoldmøer tilhører andre sfærer enn dem han selv ferdes i. Men han godtar det ikke. DQ har alltid en alternativ forklaring, som i siste instans kan føres tilbake til biblioteket: Det manglende samsvaret mellom ideal og realitet skyldes trolldom! Det ideale ridderuniverset er forhekset, og viser seg derfor som platt og provinsiel prosavirkelighet.
Men ridderbøkene er langt fra de eneste tekstene fra DQs bibliotek som kaster lange skygger inn i Cervantes' roman. En rekke episoder kan føres tilbake til de mange mindre bøkene som også finnes i biblioteket. Særlig er det hyrdediktningen som etter hvert kommer til å supplere riddereventyrene som motivleverandør. Men i disse passasjene virker det nesten som om forholdet mellom sannhet og diktning er blitt reversert. For den virkeligheten som møter Don Quijote på den spanske landsbygda, fremstår mange ganger som allerede formet etter hyrdediktningens genrekonvensjoner – altså uavhengig av DQs språklige transformasjonsbestrebelser. I flere kapitler befinner han seg "faktisk" i et idyllisk gjeterlandskap befolket av uskyldsrene hyrder som lever i en stilisert naturtilstand, skriver formfullendte dikt, og dør av ulykkelig kjærlighet. Først helt mot slutten av romanen kan det virke som om hyrdediktningen er i ferd med å innta omtrent samme plass i fiksjonen som ridderromanene har hatt over et tusentalls sider. Da planlegger nemlig Don Quijote – sammen med væpneren Sancho Panza – å bytte ut riddertilværelsen med hyrdelivet. "Jeg kan kjøpe noen får", sier DQ til SP, "og alt det som trengs til hyrdelivet, og jeg kan kalle meg hyrden Quijotiz, du hyrden Pancino, og så vandrer vi over åser, gjennom skoger og enger, og synger her, og klager der, drikker av de krystallklare kilder, eller av de rene bekker, eller brusende floder" – og så videre. Mange av de andre personene i romanen oversettes også til dette alternative, arkadiske fiksjonsuniverset. Den eneste som ikke trenger å døpes om, er Dulcinea. Hennes navn er fullkomment og uerstattelig.
Slik trekkes altså den andre hoveddelen av Don Quijotes bibliotek inn i romanens tekstvirkelighet. Men det ville ikke være vanskelig å fortsette å regne opp andre genrer som også blir brukt i oppbyggingen av romanteksten. Den bysantinske romanen, renessanseeposet, den humanistiske avhandlingen, pikareskromanen, ordtaket, novellegenren, krøniken, ulike dramagenrer, taler, epistelformen, politisk retorikk, litteraturkritikk, inkvisisjonsritualer, biografien: alle disse diskursformene, og flere til, blir ettertrykkelig parodiert i Cervantes' roman. Det finnes knapt nok den språklige uttrykksform som ikke på ett eller annet nivå inngår i Don Quijotes tekstmaskineri. Til og med Don Quijote selv – dvs. romanens første del – blir gjort til gjenstand for kommentarer og kritikk i del to. For ikke å snakke om den apokryfe oppfølgeren, signert Alonso Fernández de Avellaneda, som ble utgitt i 1614, året før Cervantes' egen: Det harseleres med boken og dens pseudonyme forfatter både i forordet og i flere episoder av romanhandlingen; en av personene fra Avellanedas apokryfe Quijote dukker også opp i Cervantes' roman og sverger på at Avellanedas vandrende ridder var en bløffmaker.
Denne totaliserte ironien er noe av det som gjør Don Quijote til en skjellsettende litterær begivenhet. Etter en slik gjennomgripende relativisering av det etablerte genresystemet, er det litterære universet ikke lenger det samme. Grensene for Don Quijotes bibliotek flyttes langt inn i den politiske og kulturelle virkeligheten i 1600-tallets Spania. Biblioteket åpnes for seg tekster fra hele det sammensatte kulturspekteret som omfattes av det vidtfavnende spanske imperiet. Vi hører stemmer fra ulike minoritetsspråk – mauriske, tyrkiske, krypto-judaiske, vestindiske, algirske, baskiske, samt etniske og kjønnsspesifikke idiomer, etc. – side om side med den offisielle språkformen. "Heteroglossia" er Mikhail Bakhtins betegnelse på dette fenomenet; Leo Spitzer snakker om "polynomasia". Mens litteraturen før hadde avgrenset seg til et nokså snevert og homogent utsnitt av den komplekse språkvirkeligheten – enten ved å idealisere den, som i de tidligste romanformene, eller ved en konsekvent satirisk omforming, som i pikareskromanen – åpner Don Quijote dørene for alle avskygninger av det spanske standssamfunnet, det høye så vel som del lave.

IV.
Cervantes’ roman gir dermed de tradisjonelle tekstformene en radikal kompleksitet, en større dybde, en potensert resonans. Dette er en av de viktigste grunnene til at Don Quijote i manges øyne er den første virkelig moderne roman. Den er forløperen både til den engelske "rise of the novel" på 1700-tallet – med Defoe, Richardson, Fielding, etc. – og til den franske realistiske romantradisjonen: Stendahl, Balzac, Flaubert… Samtidig blir den ofte fremhevet som et tidlig eksempel på den selvbevisste, metalitterære romanformen som særlig kjennetegner den postmoderne tidsalderen. Det kan derfor med rette hevdes at biblioteket er en viktig forutsetning for fremveksten av den moderne romanen i alle dens varianter. Uten biblioteket, ingen Don Quijote; uten Don Quijote, ingen moderne roman.
I et foredrag holdt i 1968 bemerket Jorge Luis Borges at det er blitt skrevet hele bibliotek om Cervantes’ Don Quijote – "bibliotek som er enda mer rikholdige enn det som ble fortært av sogneprestens og barberens brennende iver". Denne uttalelsen kan i formen se ut som en hyperbol, men i virkeligheten dreier det seg selvfølgelig om en litotes ("understatement"). Man trenger ikke ty til Lionel Trillings kommentar om at det knapt finnes noen fiksjonstekst som ikke på sett og vis er en variasjon over temaer fra Don Quijote, for å forestille seg et uoverskuelig bibliotek av bøker utelukkende bestående av bøker som bygger på Cervantes' roman. Bare oversettelsene overgår i rikt monn det biblioteket som sognepresten og barberen brente. I prologen til Don Quijotes andre del fleiper Cervantes med at keiseren av Kina har tenkt å starte en språkskole der hans egen roman skal være lærebok; og i tredje kapittel sier studenten Sansón Carrasco at han "mener å ane at det ikke vil finnes det språk eller tungemål som den ikke vil bli oversatt til". Begge ytringene har vist seg å være profetiske. Før andre del av Don Quijote kom ut, i 1615, var første del allerede oversatt til engelsk (1612) og til fransk (1614). Den italiensk oversettelsen var komplett i 1625; den tyske i 1648; den hollandske i 1657 (som den første gjennomillustrerte utgaven); etc. Et anslag fra 1958 oppgir at romanen er oversatt til 68 språk; i dag er det utvilsomt snakk om mange, mange flere. Og da skal man også ta med i betraktningen at det på de største kulturspråkene finnes et anselig antall ulike oversettelser. Bare siden 1800-tallet har det kommet et tjuetalls ulike versjoner på fransk – og et titalls på engelsk, russisk, tysk og italiensk. Det sies at nest etter Bibelen, er Don Quijote verdens mest oversatte bok.
Mange er også de "originale" bøkene som bygger direkte på DQs eventyr. Avellanedas apokryfe oppfølger fra 1614 er allerede nevnt. Dette er bare den første boken i en egen avdeling i Don Quijotes bibliotek, som rommer titler som Don Quixote Redivivus, Don Quixote the Second, The Female Quixote, The Philosophical Quixote, The Political Quixote, The Spiritual Quixote, Don Quixote in England, Don Quichotte français, Deutscher Don Quijote, Don Quixote USA, Don Quichotte, prophète d'Israel, Monsignor Quixote, etc. En av de mest lesverdige – men kanskje minst tilgjengelige – Quijote-pastisjene er Pierre Menards nyskrevne, ordrette versjon av niende og tredevte kapittel av Don Quijotes første del, samt deler av kapittel 22. Et av Italo Calvinos mange pseudonymer har kvittert med en tekst der Don Quijote fremstår som forfatteren av en roman med tittelen Pierre Menard.
Men den betydeligste delen av det omfattende Quijote-biblioteket vi nå beveger oss i, består av en tilnærmet uendelige samling av kritikker, analyser og kommentarer. Den ekstremt tettvevde og flertydige romanteksten har avfødt en hyllemeter på hyllemeter av ulike og ofte gjensidig uforendlige tolkninger. Igjen er Don Quijote sin egen forløper. Andre del inneholder som allerede antydet lange passasjer der den første delen tas opp til kritisk vurdering. I dag finnes det knapt nok det fagfelt som ikke har bidratt med sitt perspektiv på Cervantes' roman: Filologien, filosofien, historiefaget, psykiatrien, antropologien, matematikken, medisinen, numismatikken, religionsvitenskapen, kartografien, feminismen, hermeneutikken, retorikken, didaktikken, bibliotekvitenskapen – og så videre. MLA-databasen, som dekker monografier, tidsskriftsartikler og bokkapitler fra ca. 1950 og frem til i dag, gir nesten 2000 treff på søkeordet "Don Quijote". Men dette er selvsagt bare en brøkdel – den mest "globale" brøkdelen – av det som faktisk er blitt skrevet og utgitt om Cervantes' roman i den aktuelle perioden. Bibliografien i Cervantes-instituttets jubileumsutgave av Don Quijote legger beslag på 242 sider av supplementsbindet – men den tar til gjengjeld bare med titler som det refereres konkret til i det kritiske apparatet. Det finnes selvsagt flere tidsskrifter som hovedsakelig eller utelukkende vier seg til studiet av Cervantes' verk. I løpet av de siste par tiårene er det blitt nedlagt et systematisk arbeid med å få orden på den etter hvert så uoversiktlige Cervantes-litteraturen, i form av publikasjoner som Anuario Bibliográfico Cervantino. På nettet finnes en Cervantes International Bibliography Online. Det er nok å ta av, med andre ord, for den som vil lage sitt eget bibliotek bestående utelukkende av bøker om den samme boken: Don Quijote.

V.
Historien om Don Quijotes bibliotek må skrives i flertall, for romanen rommer også andre boksamlinger enn DQs egen; iallfall to. Den første tilhører vertshuseieren Juan Palomeque og beskrives i Don Quijote I, 32. Den aktuelle episoden i Palomeques vertshus er langt på vei en parodi på undersøkelsen av Don Quijotes bibliotek i begynnelsen av romanen. Vertshuseierens bibliotek er latterlig lite. Det består av tre ridderromaner og noen papirer stappet ned i en vadsekk. Også her er det sognepresten og barberen som foretar inspeksjonen. Inkvisitorene vil kaste iallfall to av romanene på peisilden; men Juan Palomeque nekter plent. Hans forhold til ridderomaner minner til forveksling om DQs; han tror at det som fortelles er idelig sannhet. (Derfor sier da også en av romanpersonene: "Nå er det like før verten skriver andre del av Don Quijote.") Likevel innser Palomeque at ridderskapets epoke hører fortiden til. Av den grunn bruker han heller de heroiske eventyrene til å adsprede seg selv og sitt hus etter endt arbeidsdag. På en måte er dette selvsagt et sunnhetstegn. Men det er samtidig også et tydelig tegn på at han mangler det som gjør DQ til en uendelig fascinerende skikkelse – nemlig hans monomane idealisme og fantasifulle skarpsinn.
Det andre biblioteket er Don Diego de Mirandas, som omtales i Don Quijote II, 16. Mirandas bibliotek er på mange måter Quijotes og Palomeques rake motsetning. Det inneholder nemlig ikke en eneste ridderroman ("ridderbøker har ennå ikke kommet over terskelen til mitt hus", sier han), bare historiske og oppbyggelige bøker. Det er nærliggende å anta at Miranda er ment å fungere som et slags motstykke til Don Quijote – som et bilde på hva Alonso Quijano kunne ha vært dersom han ikke hadde forlest seg på skadelige skrifter om riddernes bedrifter. I likhet med DQ er Miranda en landadelsmann, og dermed per definisjon en "ørkesløs" skikkelse; men han har valgt sitt bibliotek med større omhu, og har følgelig bevart en sømmelig realitetssans som på sett og vis opphever hans historiske og sosiale overflødighet. Men det er likevel ikke snakk om en entydig polarisering mellom en "eksemplarisk" og en "ekstravagant" utgave av hidalgo-skikkelsen, slik det av og til hevdes. Miranda bekymrer seg for eksempel dypt over at sønnen vil bli dikter. Don Quijote holder da en tale om diktekunstens fortrinn som er så velformulert og overbevisende at den amusiske Miranda er på god vei til å revidere sitt standpunkt. I det hele tatt fremstår DQ i disse kapitlene i en av sine mest klartenkte og veltalende utgaver. Det er derfor nærliggende å anta at Cervantes' roman med denne episoden også antyder at fantasien og diktningen – selv i sine mest deliriske varianter – ikke utelukkende er uforsvarlige ekstravaganser. En viss dose "quijotisk" galskap kan tvert imot vise seg å være til hjelp for å innse verdien – ikke bare av det som i dag kalles for "kunst og kultur" – men også av ubetinget farskjærlighet og en livsfeirende, lekende ørkesløshet. Entydige svar på vanskelige spørsmål bør man uansett søke andre steder enn i Cervantes' roman.
Når Don Quijote mot slutten av romanen besøker et trykkeri i byen Barcelona, får også han anledning til å opptre som inkvisitor. Selv om det her først og fremst er unødvendige oversettelser (fra "enkle språk") som får gjennomgå – ved siden av Avellanedas apokryfe Quijote-oppfølger – kommer DQ også over en bok med den fromme tittelen Sjelens lys. "Slike bøker", sier han, "selv om det er mange av dem, er det som bør trykkes, for det finnes mange syndere, og det trenges en uendelighet av lys for alle disse uopplyste." Her aner vi kanskje at den skarpsindige hidalgoen fra La Manchas forhold til bøkene er blitt påvirket av Don Diego de Mirandas humanistiske, anti-fiktive preferanser. For mens verker av den typen som her roses, utgjør en vesentlig del av Mirandas "fornuftige" boksamling, er de fullstendig fraværende fra DQs eget bibliotek (slik det beskrives i første del, kap. 6). Det virker nesten som om den vandrende ridderen har begynt å forberede seg på å dø – eller i det minste på å leve et liv utenfor ridderbøkenes fiksjonsunivers.
Bokstavelig talt: Etter denne fromme passasjen er det ikke mange kapitlene igjen før DQ ligger febersyk på dødsleiet. Denne scenen fremstår som et omvendt ekko av den tidlige episoden da DQ ble hjemsøkt av voldsomme feberfantasier, mens hans eget bibliotek ble ofret til flammene. Dengang våknet DQ til vedvarende ridderhallusinasjoner. Men nå, i bokens siste kapittel, vekkes han på mer ettertrykkelig vis – til fornuft og fromhet. Dødens nærvær synes å forutsette en helt annen poetikk enn den romanen tidligere har lånt fra ridderbøkenes eventyr. Nå priser DQ Gud, som har befridd ham fra den "uvitenhetens skygge som ble kastet over meg av min beske og stadige lesning av de avskyelige ridderbøkene". Sjelens lys har igjen tatt bolig i ham. Fra et litterært synspunkt er denne forandringen katastrofal: Det eneste som nå gjenstår å fortelle, er et skriftemål der fordømmelsen av riddereventyret nødvendigvis må stå i sentrum, samt et testamente der DQ snakker så kristent og sammenhengende at han høres ut som en grundig sensurert, dogmatisk korrekt og uendelig oppbyggelig bok: Sjelens lys.
Men selv om DQs internaliserte versjon av sitt gamle bibliotek blir erstattet in extremis av en uendelig mye fattigere samling av usigelig fromme uttrykksformer, så må vi – på fiksjonens premisser – kunne anta at det opprinnelige biblioteket fortsatt finnes på en nøyaktig avgrenset plass i huset et sted i La Mancha: dunkelt og innholdsløst, innemurt og utilgjengelig. Der spøker fremdeles de lufige skikkelsene fra en arkaisk eventyrverden som har bidratt – ugjenkallelig – til frembringelsen av en av verdenslitteraturens mest levedyktigte kimærer: "the loose baggy monster", den moderne romanen. Alonso Quijano kan saktens ha vært en hedersmann som gjorde seg fortjent til tilnavnet "den gode". Men det er unektelig Den skarpsindige lavadelsmann, Ridderen av det bedrøvelige åsyn, Løvenes herre – den uforlignelige Don Quijote – med sine heterodokse lesevaner og sin kjetterske tro på en utidsmessig episk utopi, som fortsetter å hjemsøke all verdens biblioteker.

Bibliografisk note
Don Quijote finnes på norsk i to gode oversettelser, og denne artikkelen inneholder både åpne og skjulte sitater fra dem begge. Nils Kjær og Magnus Grønvolds Den skarpsindige adelsmann Don Quijote av La Mancha ble opprinnelig utgitt i to bind (Gyldendal, 1916 og 1918); den siste utgaven av denne oversettelsen kom i Lanterne-bøkene (1978). Arne Worrens Den skarpsindige lavadelsmann Don Quijote av La Mancha var opprinnelig en del av De norske bokklubbenes "Verdensbibliotek" (2002); en pocketversjon ble utgitt av Aschehoug samme år. Supplementsbindet til Cervantes-instituttets 400-årsutgave, utgitt under ledelse av Francisco Rico, omfatter – i tillegg til bibliografien det refereres til ovenfor – bl.a. en arkitektonisk skisse over et typisk DQ-hus, med tilhørende bibliotek, og en opptegnelse over Don Quijotes egne bøker, med faksimile-illustrasjoner. Foucault-henvisningen er til kap. 3 av Les Mots et les choses (Tingenes orden, Aventura, 1996). Det spanske Biblioteca Nacionals Quijote-utstilling – "Biografía de un libro" – kan besøkes virtuelt på http://www.bne.es/esp/quijote/expo-quijote-1.htm; Toledo-utstillingen har tittelen "La Biblioteca de Don Quijote", og omtales blant annet på http://j2ee.jccm.es/dglab2/public_dglab/aplicaciones/archivos/anaquel_pdfs/200504281387340057.pdf. Cervantes International Bibliography Onlines Don Quijote-avdelingen dekker perioden 1990-97, og finnes på http://www.csdl.tamu.edu/cervantes/english/cbib/fernandez_biblio/index.html. Mikhail Bakhtin diskuterer Cervantes' roman i mange av sine teoretiske verker; den mest grunnleggende drøftingen finnes i det lange essayet som på engelsk har fått tittelen "Discourse in the Novel", og som er inkludert boken The Dialogic Imagination (University of Texas Press, 1981). Leo Spitzers viktigste bidrag er "Linguistic Perspectivism in Don Quixote", som bl.a. kan leses i Harold Blooms antologi Cervantes (Chelsea House, 1987). Borges' Quijote-foredrag, som opprinnelig ble holdt på engelsk, finnes i spansk oversettelse bl.a. på http://sololiteratura.com/bor/borconfeaustin.htm; jeg kjenner ikke til noen elektronisk eller trykt utgave av den engelske originalteksten. Lionel Trilling-henvisningen er til The Liberal Imagination (Mercury Books, 1961). Jeg har for øvrig gjort bruk av Edward C. Rileys Introducción al "Quijote" (Editorial Crítica, 2000), særlig i forbindelse med avsnittet om oversettelser og resepsjon av DQ; denne utgaven er en revidert oversettelse av en engelsk original: Don Quixote (Allen & Unwin, 1986). Edward Baker har skrevet en hel bok om Don Quijotes bøker, som også har fått tittelen La biblioteca de Don Quijote (Marcel Pons, 1997). Denne beundringsverdige boken finnes, så vidt jeg kan se, ikke ved noe norsk bibliotek.