Vaktmester´n: Beinhardt presens


Jeg tar opp kortet for å passere inn til de indre gemakker, automatikken reagerer, men døra henger og må sparkes opp og før jeg rekker å gå igjennom, kommer Olav mot meg, later som om han er mer morgengretten enn han er og skyver en slags rimitralle foran seg, søkklastet med kasserbare aviser og hilser med en høylydt beklagelse over at trallas høyrehjul ikke går rundt og for å bli kvitt ham kjapt, i håp om nå fram til garderoben før flere får tak i meg, flåsesvarer jeg at det kan vel gå rundt for noen og en hver her i huset, men har ikke før sagt det, så kjenner jeg den lett ubehagelige følelsen som forteller at utfordringene, som det så vakkert heter, står i kø, like lang som i går, Sisyfos må ha vært vaktmester, det kjennes av og til som å stable erter med boksehansker, og ennå har jeg ikke rukket gjennom døra, da kauker Olav til meg at papirkomprimatoren er full, men denne gangen finner jeg ikke på noe vittig å forsvare meg med, snur meg bare med et snurt jadajada, hvorpå blikket faller på jekketralla, ikke Olavstralla, men den orange jekketralla, en sånn skramlete, for oss på gateplan uunnværlig sak som gud og hvermann, eller iallfall halve byens sjåførkorps drar ut og inn støtt og som ble stjålet for et par år siden; det vil si: den ble vel bare med på et eller annet lasteplan uten at det for så vidt var meningen å stjele den, men tilbake til oss kom den aldri og derfor er det så viktig at den plasseres innenfor personalområdet etter bruk, og ikke blir stående til allmen fristelse, som nå, feilparkert ute i publikumsgangen, med gaflene sågar pekende truende mot publikumsheisen opp til Barne- og ungdomsavdelingen; blir den stående her, ender det vel opp med at en eller annen livsfjern tyggegummityggende ungdom med tåke i blikket snubler i den og dermed påfører biblioteket en erstatningssak mye større enn f.eks. den gangen et par uskyldige istapper seilte ned fra taket, selvfølgelig uka før vi hadde planlagt å sjekke isforekomstene, og dermed traff tappene bilene til noen som hadde vært dumme nok til å parkere rett under der; vi burde ha sperret av området, det er jo ikke en ting man ikke må tenke på, derfor tenker jeg at det er best å slepe skramletralla innenfor sperringene straks, så jeg kan bevege meg mot garderoben med god samvittighet og kanskje få en kopp kaffe med bøtteballetten. Før det virkelig begynner.

Da får jeg en melding. Ikke mobilen. Ikke personsøkeren. Men magen. Det straffer seg å løpe etter bussen for tidlig. Jeg lander på nærmeste toalett, men ramler nesten av setet. Det sitter løst. Må strammes til. Eller skiftes. Spørs om vi har fått inn de nye vi bestilte. Går for å sjekke. Legger da merke til et lysrør som blinker. Like greit å skru det ut og ta det med før jeg skifter, så jeg ikke glemmer. Finner meg en ettrinnstrapp, klatrer opp, da hører jeg stemmen til en avdelingsleder fra en eller annen avdeling; ikke vet jeg hvorfor avdelingsledere skal dukke opp så tidlig på morgenen. Men der står hun og skal ha meg til å se på en liten ting. Dermed er det bare å ta med røret og bli med for å se på tingen hennes. Nå kan jeg glemme kaffen med bøtteballetten. På vei tilbake svinger jeg innom kontoret og sjekker e-posten. Heldigvis finner jeg bare post adressert til «alle på deichman», altså alt annet enn vaktmesteroppgaver. Sånn sett er ikke vi blant disse alle. Vi er bare noen, en slags selvfølge, ofte tatt for gitt, slik foreldre er det for sine barn.

Et halvt døgn senere har jeg fri, men er tilbake igjen på biblioteket. Nå for å ta i mot. Lytte. Høstens forfattere presenterer sine tekster. Bokhøsten starter på Deichman. Gunstein Bakke hadde ikke jeg lest før. Overskriften til denne epistel er lånt fra ham, to ord fra hans siste roman, «Den indre olding». En tekst som kan treffe noe hos noen og en hver. I alle fall hos denne vaktmesteren. I alle fall dette publikummet. Vi klapper. Vi sitter tett, nær hundre i tallet, på klappstoler. Og de stolene slipper jeg å rydde bort.

NILS A.RAKNERUD