Bibliotekarprofesjonens framtid – ny viktig bok fra Danmark


Trine Schreiber og Hans Ebelhausen (red):
Bibliotekarene – en profession i et felt af viden, kommunikation og teknologi.
221 sider, Forlaget Samfundslitteratur, 2006

Anmeldt av Ragnar Audunson
 
Å velge feil sko kan føre til ubehag og betydelige smerter. Og her snakker vi ikke bare om fysiske smerter. Stiller man med galt fottøy i operaen, på fjellturen, på rockekonserten eller fotballkampen kan det lede til at man fraskrives alt man har opparbeidet av sosial kapital. Mange av oss har opplevd det. Feilvalg i skobutikken kan dermed være minst like skjebnesvangert som feilvalg i biblioteket. Derfor burde det være et krav at vi i skobutikken betjenes av profesjonelle som har gjennomgått en grundig fagutdanning.

Flere grupper har lyktes med sine profesjonaliseringsprosjekter og klart å monopolisere adgangen til å utøve visse yrker: Leger og jurister er eksempler på de klassiske profesjonene, men også lærere og sykepleiere har lyktes med sine profesjonaliseringsprosjekt. Også bibliotekarenes historie de siste hundre årene kan ses som et profesjonaliseringsprosjekt. Hva er en profesjon og hva er bakgrunnen for at profesjonaliseringsprosjekter lykkes? Hvordan har bibliotekarprofesjonen utviklet seg? Hvordan tilpasser bibliotekarprofesjonen seg de raske endringene i dagens samfunn som setter profesjoner spesielt og bibliotekarprofesjonen spesielt under press? Lykkes bibliotekarene med å oppnå legitimitet som profesjon, eller går det med oss som det ville gå med skoformidlerne?  Det er emnet for en ny bok som er kommet ut i Danmark og som er redigert av Trine Schreiber og Hans Elbeshausen, begge lærere og forskere ved Danmarks bibliotekskole.

Samfunnsvitenskapelige perspektiver
I det første kapitlet presenteres ulike samfunnsvitenskapelige perspektiver på profesjonssosiologi – fra Max Weber via Talcott Parsons til ny-institusjonell teori representert ved Johan P. Olsen og James March. Her vises det også hvordan den politiske utviklingen og endringer i synet på statens og det offentliges rolle fra 1960 til i dag har endret situasjonen for profesjonene generelt og bibliotekarprofesjonen spesielt. Profesjonens betingelser i sosialdemokratiets storhetstid med en sentralisert utbygging av velferdsinstitusjonene og sterk vekt på likhet var helt andre enn på 1980 og 1990-tallet, med brukerorientering, markedstenkning og vekt på mangfold og forskjellighet. Hvordan tilpasser bibliotekarprofesjonen seg slike endringer? Hvordan bør man tilpasse seg? Her gis en god bakgrunn for viktige debatter på profesjonsfeltet – debatter vi i Norge må ta for eksempel i forbindelse med Bibliotekmeldingen.

Bibliotekarene gjennomgikk en gradvis profesjonalisering utover på 1900-tallet. Utgangspunktet kunne være filantropiske idealister som ut fra en kallsbevissthet, ikke nøktern fagkunnskap, arbeidet for å fremme biblioteksaken. Eller det kunne være (folkehøy)skolelæreren som drev biblioteket som en sidevirksomhet i sitt folkeopplysningsarbeid. Gradvis ble disse utfordret av dem som ville profesjonalisere feltet. Denne utviklingen beskrives i boka av Laura Skouvig. Hun tar for seg denne utviklingen i Danmark for perioden 1880-1920. Teoretisk legger hun Foucault og hans teorier og begrepsapparat til grunn. Selv om framstillingen er interessant, framstår kapitlet for denne anmelder først og fremst som en illustrasjon på at en teori i noen tilfelle kan skygge for innsikt og forståelse heller enn – slik en god teori skal gjøre – åpne for nye perspektiver og innsikter. Jeg synes rett og slett ikke hun får teorien til å fungere på det materialet hun analyserer.

Informasjonskompetanse
Hva er bibliotekarenes profesjonelle ekspertise? Olof Sundin tar utgangspunkt i en kampanje fra Danmarks bibliotekskole for å endre bildet av hva en bibliotekar er fra en oppfatning som legger vekt på bibliotekaren som ansatt i et bibliotek til en oppfatning som fokuserer på bibliotekaren som en person som strukturerer og gjenfinner kunnskap og som designer og utvikler nettsteder og databaser. Det er tilliten til at en profesjonell yrkesutøver besitter en særlig kompetanse som får mennesker til å henvende seg til ham eller henne med sikte på å få løst problemet sitt. Hvordan skapes slik tillit, spør Sundin. Den skapes ikke gjennom proklamasjoner fra profesjonsfeltet selv. I kunnskapssamfunnet utfordres mange profesjoners ekspertise. Vi har tilgang til informasjon på nettet som gjør at vi kan møte legen med oppdaterte kunnskaper om den sykdommen vi lider av og vi kan – det tror i alle fall mange – finne fram til denne kunnskapen uten hjelp fra en bibliotekar. Dette utfordrer bibliotekarens kunnskapsgrunnlag. Ett svar kan være å vektlegge bibliotekarene som en profesjon som kan utvikle informasjonskompetanse hos brukerne, og Sundin analyserer så 31 veiledninger i informasjonskompetanse hentet fra nordiske folkebibliotek. Her identifserer han fire profesjonelle forståelser – det han kaller en kildeorientert forståelse, en adferdsorientert forståelse, en prosessorientert forståelse og endelig en kommunikativt orientert forståelse

Akademisering
Bibliotek og informationsfaglig utdannelse har de siste ti-årene gjennomgått en akademisering. Det er en nødvendig bestanddel av profesjonaliseringen. Men akademiseringen har i mange utdanningsinstitusjoner tatt form av en avprofesjonalisering i form av informasjonsvitenskap som akademisk disiplin, ikke bibliotek- og informasjonsfag som en vitenskapelig fundert profesjon. Camilla Mohring og Jenny Hedman tar for seg svenske bibliotekstudenters opplevelse av forholdet mellom teori og praksis. Studentene opplever svært ofte at de ikke får en profesjonsutdanning men i stedet en disiplinutdanning som ikke kvalifiserer dem som profesjonsutøvere og som ikke gir profesjonsidentitet. Dette er sannsynligvis et av de viktigste spørsmålene i forhold bibliotekfagets utvikling. Akademiseringen kan gå i to retninger: 1. En disiplinretning som løsriver utdanning og forskning fra praksisfeltet og som dermed leder til en avprofesjonalisering av praksisfeltet. Vi får utdanning og forskning på en side, yrkesutøvelse på den andre siden. Slike tendenser har stått sterkt i den anglo-amerikanske verden og også i Skandinavia de siste ti-årene og det reflekteres i studentenes opplevelser. 2. En profesjonsorientert retning, som vil utvikle bibliotek og informasjonsvitenskap som et vitenskapelig fundert profesjonsfag. Mohring og Hedman argumenterer for at læring og utvikling av profesjonsidentitet med utgangspunkt i det som kalles reflekterende praksis kan være et relevant svar på den koblingen til praksis som studentene etterspør.

Diskurser
For en profesjon er forholdet til brukerne sentralt. Fredrik Hanell, Eva Kronfelt og Olof Sundin analyserer dette med utgangspunkt i opptak av referansesamtaler mellom bibliotekarer og brukere. Forfatterne gjør bruk av diskursanalyse og søker å identifisere referansesamtalens diskurser. For å identifisere ulike diskurser fokuserer de på valg av pronomen i samtalen. Pronomenet ”man” indikerer for eksempel en institusjonsorientert diskurs eller en pedagogisk diskurs, ”vi” innebærer at bibliotekaren forsøker å dra brukeren aktivt inn i søkeprosessen osv. Med dette verktøyet identifiserer de en institusjonsdiskurs hvor vekten ligger på bibliotekarens ekspertrolle, en prosessdiskurs hvor brukeren trekkes inn, en pedagogisk diskurs hvor bibliotekarens ekspertrolle som lærer vektlegges og endelig en overordnet referansesamtalediskurs hvor institusjonsdiskursen, prosessdiskursen og den pedagogiske diskurs avløser hverandre. Jeg synes vel det metodiske grepet forfatterne her har valgt, er for enkelt. Variasjoner i valg av pronomen kan skyldes helt andre forhold, for eksempel dialektforskjeller eller personlighetsforskjeller. Jeg vil rett og slett stille spørsmål ved om det her er valgt et analyseapparat som er valid og som kan fange opp referansediskursene.

Flerkulturelle bibliotektjenester
Bente Weisbjerg og Hans Ebelhausen behandler de konsekvensene framveksten av det flerkulturelle samfunn har for bibliotekarprofesjonen. De presenterer to interessante profesjonelle forståelser – en som dominerte fram til 1996 og en som har kommet til de siste ti årene. I følge den første forståelsen knyttes innvandrernes kulturelle tilhørighet til opprinnelseslandet. Biblioteket skal gi et tilbud som setter dem i stand til å bevare denne tilhørigheten. Kulturmøtet er møtet mellom representanter for distinkte kulturer – en pakistansk, en tyrkisk, en dansk. I henhold til det nye perspektivet betraktes innvandrerne ikke som representanter for opprinnelseslandets kultur, men som en del av et flerkulturelt dansk samfunn. Det gir et helt annet perspektiv på bibliotekene og bibliotekenes rolle. Weisbjerg og Ebelhausens perspektiv gir et godt og fruktbart utgangspunkt også for den norske debatten om flerkulturelle bibliotektjenester.

Innvendingene til tross – boka som Schreiber og Ebelhausen har redigert bekrefter inntrykket av et dynamisk dansk bibliotekforskningsmiljø og alt i alt gir boka et viktig grunnlag også for den debatten vi i Norge skal føre i forbindelse med Bibliotekreform 2014.