Vaktmesteren tar en tur innom litteraturen


Egentlig er det en flott tittel, vaktmester, særlig hvis man deler ordet opp i vakt og mester. Både det å holde vakt og det å være mester gir gode assosiasjoner. Eller for å bruke en litterær terminologi: Hver for seg gir vakt og mester bedre konnotasjoner enn vaktmester. Dét kan knapt kalles yrkestittel. Vaktmester smaker av noe man bare blir, når man ikke lenger kan bli til noe. Karrierestige er ikke et begrep man umiddelbart forbinder med en den jobben. Det måtte i så fall være det nedre, halvt brukne trinnet på trestigen.
Ordet vaktmester burde ideelt sett smake av tillit og håndtverksmessig mestring. Statusmessig ligger imidlertid jobben milevidt under lignende titler. Som borgermester og politimester ... og lønnsmessig et drøyt stykke under både senilingentinggjør og dusteriarbeider. Prototypen på en vaktmester er en sedat gubbe med digert nøkkelknippe, telefonliste i baklomma, podagra i stortåa og kronisk morragretten. Særlig utpå ettermiddagen.
Innen skjønnlitteraturen fins det også en slik nederstpåstigen-variant, eller det som forfatteren Kjartan Fløgstad i et foredrag nylig omtalte som bindestreks-litteratur, med referanse til betegnelsen som brukes om nordmenn som liksom ikke helt er nordmenn, men som det hefter en bindestrek ved. Norsk-somailer eller -pakistaner.
Litteraturens bindestreksbarn heter arbeider-litteratur eller proletar-litteratur. I foredraget, som ble holdt i september i anledning av at Klassekampen introduserte sitt nye Bokmagasin, drøftet den tidligere Nordisk Råds Litteraturprisvinneren hvordan karakterstikken arbeider-dikter av enkelte blir betraktet som belastende.
Dessuten kan politisk litteratur ofte bli assosiert med arbeiderlitteratur, fremholdt Fløgstad. Gyldendal fikk tidligere i år en god del pepper da de utlyste en konkurranse om den beste norske, politiske romanen. Fløgstad tok piffen av dette pepperet i sitt foredrag. Det samme gjorde han med fiffen som vil redde nylig avdøde Bjørn Aamodt fra bindestrekslitteraturen opp i den universelle «litteraturen.» 
Aamodt var som mange vil oppleve både en stor dikter og en stor arbeiderdikter, uten at det innebærer noen motsetning. Å «befri»  Bjørn Aamodt for betegnelsen arbeiderdikter, blir som å «befri» en  vaktmester ved å omdøpe ham til servicemedarbeider. Ja, i noen tilfeller gjøres nettopp det, for at gubben skal kunne gå opp noen lønnstrinn. Før han går av med pensjon.
Kjartan Fløgstad holdt foredraget sitt for et stort, og etter det han selv sa, oppegående publikum. Hvis jeg hørte riktig. For på tross av et stort og oppegående høyttaleranlegg, var det ikke alltid lett å høre hva som ble sagt gjennom muren av feirende Klassekamp-venner og -nysgjerrige. Pilsfaktoren var på høyde med sigarføringen hos ... tja. Lydnivået lå i alle fall nærmere det en kunne forvente å oppleve på vaktmesterforeningens julebord etter siste buss, enn i en forsamling beleste bokmagasinelskere midt i september. Det lover for så vidt godt. Kanskje litteraturen og arbeidsfolket ikke bor på forskjellige kloder, likevel? 
Men midt oppi all støyen hørte jeg også at foredragsholderen kom med noen velkjente strofer om 70-tallet og marxist-leninistenes hegemoni på litteraturen dengang. Han snakket om fordummingen og langtidsskadevirkningene fra romanpartiet AKP.
Det kan sies mye om det partiet, ta det fra et tidligere medlem. Men denne forskrekkelige langtidsfordummingen, også innenfor litteraturen, kan jeg ikke jeg få øye på. Fløgstad kan da umulig sikte til professor Otto Hageberg engasjerende forelesninger om Dag Solstads «Arild Asnes 1970», som inntil nylig ble gitt på Universitet i Oslo. Ei heller kan «Dalen Portland»-forfatteren mene at de er fordummene, alle disse Deichmans hyllemetre med litteratur produsert av Kjell Askildsen, Torill Brekke, Kjersti Ericsson, Edvard Hoem, Espen Haavardsholm, Jon Michelet, Tor Obrestad, Thorvald Steen – var det fler?
Jeg formoder Fløgstad furter fordi han feilaktig – og derfor helt skandaløst – ble puttet i bås med m-l-forfatterne, da Pax forlag i våres utga Francis Sejersteds storverk om forholdet mellom Noreg og Sverige etter 1905, «Sosialdemokratiets tidsalder». Sejersted kunne heller ha nevnt ham sammen med store latinamerikanske forfatternavn.
Sejersted-feil førte til Fløgstad-tull. Moralen er at selv en mester kan ta feil. Kanskje til og med en vaktmester. Men det får bli en annen gang.
Nils A.RAKNERUD