Etterlengtet, men tam, bok om Gramsci


Anders Ehnmark:
En by i lys – Antonio Gramscis slutninger
150 sider, Spartacus 2006

Anmeldt av Kjetil Røed


Antonio Gramsci var en av grunnleggerne for det kommunistiske partiet i Italia, men er nok mest kjent for sine filosofiske tanker som er tilgjengelige for ettertiden i en rekke notatbøker forfattet i fengsel. Han ble arrestert som 35-åring og tilbrakte resten av livet bak murene (han slapp ut da han var 46, men døde kort tid etter). Gramsci er av mange ansett som en av de viktigste marxistiske tenkerne i forrige århundre, og en sentral foregangsmann for tenkere som Edward Said og Raymond Williams – og ikke minst for Michael Hardt og Antoni Negri (og deres venstreside-”bibel” Empire). Gramsci står altså nærmere poststrukturalistiske tenkere og nymarxister, enn han gjør for eksempel Franfurterfilosofene. Til forskjell fra en filosof som Adorno, er Gramsci mer praktisk orientert, og fokuserer på hvordan begreper skal kunne sette i gang handlinger snarere enn på å danne noe teoretisk system.

Hegemoni
Gramscis grubling foregikk i, som han kalte det, molekylære prosesser. Man blir aldri ferdig med en teori, men den omdannes, hele tiden. Hans tekster vitner om dette – og minner kanskje mest om et begrepslig laboratorium hvor nye muligheter hele tiden prøves ut. Helt sentralt i Gramscis tenkning står begrepet om hegemoni. Begrepet viser til at det alltid er en gruppe som har makten over andre grupper – om det er staten selv eller andre makthavere det er snakk om. Dominansen kan utøves gjennom fysisk makt, men også – som ofte er mer praktisk og virksomt – gjennom definisjonsmakt eller ved å spre sine oppfatninger indirekte. Det kulturelle hegemoniet, eller ensrettingen av meninger og oppfatninger, kommer derfor ofte til uttrykk gjennom reklame eller andre medier. Det eksemplariske kulturelle hegemoniet er, kunne man si, kapitalismens, som kommer uttrykk overalt og hvis fremste dogme er at alt kan kjøpes og selges – er en vare.


Praksisfilosofi

Gramsci hadde hele sitt liv et nært forhold til arbeiderklassen og samfunnets ”utstøtte”, noe som også kommer til uttrykk i hans ønske om at filosofien alltid skulle ha en praktisk og mest mulig umiddelbar betydning og funksjon. På mange måter er Gramsci, nettopp på grunn av sin handlingsorienterte tenkning, en filosof for vår tid. Selv om det er en klisjé at de store systemenes tid er forbi, er det ikke desto mindre sant: vi er i en tid for lokale intervensjoner, eller aksjoner, en tid hvor teori er konkrete redskap for handling i verden. Filosofiske begreper er ikke så mye byggesteiner som steiner som kan plukkes opp og kastes gjennom et vindu, eller tema man kan montere ut fra situasjonen, som Gilles Deleuze og Felix Guattari skriver i Tusen Platåer. Gramscis tenkning er designet for en slik praksis; tankene er nedskrevet i en prosessuell og fragmentert form, hvor begrepene er dannet for lokale sammensetninger og dermed også er et utgangspunkt for leserens egen gjenbruk i egen refleksjon.


Klassebegrepet

Gramscis aktualitet, kanskje spesielt i forhold til nevnte Hardt og Negri, er nok grunnen til at Pax har bestemt seg for å oversette Anders Ehnmarks lille bok om italieneren, En by i lys – Antonio Gramscis slutninger. Derfor er det ganske pussig at Ehnmark kun streifer disse så toneangivende teoretikerne. Gramsci står også i motsetning til den harde venstresiden, hvor motsetningen mellom klasser står sentralt. Althusser var en filosof som frontet denne kritikken av Gramsci. Etter min mening er en slik kritikk urettmessig. I det minste fra vårt perspektiv, hvor den rendyrkede klassen er en lett anakronisme.


Velkommen, men ufullstendig

Likevel er Ehnmarks bok velkommen. Det finnes lite om Gramsci å oppdrive på norsk, jeg har faktisk ikke funnet noe, og det er på høy tid norske lesere stifter bekjentskap med denne tenkeren. For det er en introduksjon denne boka er, en ganske lettfattelig en også. Ehnmark forklarer de historiske betingelsene rundt Gramscis tekster og hans hovedbegreper, inspirasjonskilder og etterfølgere. Han skisserer greit sentrale begreper som ”hegemoni”, og forklarer godt Gramscis ønske om å avle frem intellektuelle fra arbeiderklassen (et trekk som brøt med den dominerende oppdeling av samfunnsgrupper i klasser). Men han diskuterer Gramsci, som antydet, fint lite. Dette er greit nok, for så vidt, så lenge det er introduksjon den antagelig er ment å være, men jeg syns det blir noe problematisk i forhold til den litterære stil, eller form, Ehnmark har valgt.


Ehnmarks selvopptatthet

En by i lys er nemlig skrevet som luftige essays og som ramme rundt Gramsci-introduksjonen finnes en biografisk orientert skildring fra Ehnmarks reiser i Gramscis hjemtrakter, Sardinia. Enkelte steder går boka rett og slett over i reiseskildringen, og en flanerende, lyrisk tone renner noen ganger ut i den direkte presentasjonen av filosofen. Denne stilistiske rammen, og dryppene av reiseskildring, forekommer meg å være noe malplassert og styrker et inntrykk av at Ehnmark egentlig ikke vil diskutere Gramscis tanker. Nå skal det sies at skildringer fra Sardinia i en viss forstand er på sin plass, siden Gramsci alltid var svært knyttet til hjemtraktene og gjerne må leses med henblikk på dette landskapet. Men heller ikke her syns jeg Ehnmark gjør de nødvendige koblinger.

Misforstå ikke: En by i lys er velskrevet, og en bok om Gramsci er i alle tilfelle på sin plass. Det problematiske er bare det at Ehnmark ikke aktualiserer Gramsci tilstrekkelig: Gramscis filosofi var i ekstrem forstand praktisk orientert, den eksisterte, kunne man si, for å føre direkte til handling. Det gjør definitivt ikke Ehnmarks bok som behandler Gramsci fra et idehistorisk perspektiv, nærmest som noe tilbakelagt, snarere enn å inspirere til bruk av mannens tanker.