Ikke det fadermordet vi fortjener


”En annen ting man legger merke til når man kommer utenfra er at i bibliotekverden er det et veldig homogent miljø når det gjelder politisk ståsted. Det er venstresiden som har kapret alle de viktige plassene i dette vesenet. Og i og med at det er offentlig sektor så blir folk sittende der de er og der sitter de godt.”

Igal Voronel, prosjektleder for Nye Deichman, i intervju med Bok og bibliotek nr 5b 2003

 

Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik (red.):
1968: Opprør og motkultur på norsk
Pax 2006

Av Syphilia Morgenstierne


Kurt Vonnegut har sagt at et av livets verste sjokk var da klassekameratene hans begynte å styre landet. Når barnas klassekamerater overtar, er sjokket kanskje mindre, men ikke ubehaget.
     Og når trettiåringene tar hovedfag på å skrive om hva sekstiåringene gjorde for førti år siden, kan det nok minne litt for mye om stiloppgaven ”Fortell om da foreldrene dine var unge”. Hører det virkelig historiefaget til? Kildene går jo ikke bare levende omkring, de har ikke nådd pensjonsalderen engang. Like fullt har Pax forlag nå samlet fem slike hovedfagsoppgaver og gitt dem språkvask, stive permer og tittelen 1968: Opprør og motkultur på norsk.
    
Flinke eksamensbesvarelser
     ”1968” er å forstå symbolsk, for – understrekes det både her og overalt ellers – ungdomsopprøret i Norge var både mer langstrakt og mer svakt enn i Vesten forøvrig. Her ble ingen skutt. Boka prøver forsåvidt oppriktig nok å fange essensen i det norske ungdomsopprøret, men ettersom den i sin karakter er en samling flinke eksamensbesvarelser, selve antitesen til ungdomsopprøret, skal det godt gjøres å treffe: Den vender seg på mange måter i feil retning.
     De fem temaene boka søker å belyse ”1968” med er kunstnergruppa GRAS, Forsøksgymnaset, psykiateren Jan Greve og hans LSD-eksperimenter, Karlsøykollektivet med Jan Bojer Vindheim som forgrunnsfigur, og plateselskapet MAI.
     To av disse fenomenene var fullstendig ml-dominerte (GRAS og MAI) og var således ikke deler av det antiautoritære ungdomsopprøret, selv om forsøkene på å inkludere dem er iherdige: Under et bilde av musiserende maoister på gata i Trondheim forklarer bildeteksten at ”opptredenen var antiautoritær i den forstand at gatesangere risikerte å bli bøtelagt” (s. 138). De tre andre hører definitivt med, men bare Karlsøykollektivet er i nærheten av det man må kalle ungdomsopprørets kjerne. Denne kjernen befant seg i løse strukturer langt utenfor institusjonene, og er derfor mindre lett å forske på.
     En underlig oppfatning som alle bokas forfattere synes å dele, er at når etterkrigsgenerasjonen protesterte mot sine foreldres verdensoppfatning, skyldtes det en form for opportunisme. Til og med Kjartan Slettemark, vår største etterkrigskunstner, som her feilaktig er søkt assosiert med GRAS-miljøet, blir oppfattet dithen at han ”ikke fikk den oppmerksomheten han nok hadde ønsket seg” (s. 32).
     Om Jan Greve, som med meget store personlige omkostninger talte hele det medisinske etablissementet imot gjennom en årrekke, hevdes det at han ”var en personlighet som lot seg rive med av strømninger i tida” på s. 75, men ”fortsatte å kalle seg hippie lenge etter at alle hadde sluttet å gjøre det” på s. 81. Likeledes omtales det høyst virkelige Karlsøykollektivet konsekvent som en myte.
    
Hva var det som drev dem?
     En generasjon som er vokst opp med Idol, vil måtte slite litt med 68’ernes motivasjon. Hva var det som drev dem? er en gjennomgående problemstilling. Forfatternes implisitte svar er: Behovet for oppmerksomhet og behovet for å etterligne andre land. I etterordet kommer professoren og veilederen Tor Egil Førland ilende til med noen litt klokere betraktninger. Etterkrigsgenerasjonen hadde ikke opplevd krigen ”og var dermed mindre tilbøyelige enn foreldregenerasjonen til å se gjennom fingrene med mindre graverende maktmisbruk og autoritetsovergrep” (s 153).
     Man kan føye til et karakteristisk trekk ved nesten all opprørshistorie: Stikk i strid med hva mange tror, er det svært ofte i oppløsningen av undertrykkende strukturer at opprør finner sted, ikke i tilstrammingen. De som gjør opprør, er med andre ord mindre kuet enn sine forgjengere. De ser en mulighet til å lykkes med noe andre før dem bare har kunnet drømme om.
     For en som i høyeste grad ”var med”, oppleves historieskrivningen i 1968 omtrent som om den prektige datteren i TV-serien ”Absolutely Fabulous” skulle finne på å utgi bok om foreldrenes eskapader i ungdommen. Men naturligvis får man aldri det fadermordet man synes man fortjener.