Snill og god


Helge Svare:
Den gode samtalen – kunsten å skape dialog
288 sider, Pax 2006

Anmeldt av Kjetil Røed


Helge Svare er en, på mange måter, viktig skikkelse innenfor filosofien i Norge. For noen år siden var han nemlig med på å starte Filosofisk prosjektsenter, som hadde som mål å gi filosofien en konkret anvendelse utenfor fagfilosofiens engere krets. Senteret har siden opprettelsen rekruttert en rekke filosofer og solgt sine tjenester til både det offentlige og til næringslivet. Svare og hans kumpaner har også tilbudt filosofisk mentalpleie, en type eksistensiell psykoterapi hvor ”pasienten” skulle få mulighet til å rydde opp i sin livsanskuelse på et mer begrepslig nivå. Dialogen har alltid stått sentralt i hele Filosofisk Prosjektsenters praksis, et begrep som også kan sies å ha en terapeutisk kjerne. Gjennom dialogen skal deltagerne, ifølge Svare, læres opp til å føre en løsningsorientert samtale hvor eierskap til egne posisjoner og makt skal oppgies til fordel for en demokratisk utveksling av meninger, hvor alle skal kunne komme beriket ut av det.


Grundig og pedagogisk

I år har denne praksisen funnet sitt utløp i Den gode samtalen – kunsten å skape dialog. Denne boka, som vel kan betraktes som en lærebok i hva en dialog er og hvordan den best kan opprettes, er også ganske strengt formet etter disse pedagogiske motivene. I utgangspunktet er det ikke noe galt med dette: bevares, jeg tror de fleste vil kunne ha nytte av denne boka. Svare er faktisk fremragende i sin pedagogiske gjennomførelse av prosjektet. Han forklarer dialogen som både filosofisk og historisk begrep, og trekker linjer tilbake til klassisk retorikk og Platons dialoger, over renessansehumanisten Francis Bacon, essaypappa Michel Montaigne frem til Ludwig Wittgensteins språkspillteorier og moderne dialogteoretikere som Martin Buber, Jürgen Habermas og Paulo Freire. Han briljerer dessuten ved å bruke David Bohms, som i utgangspunktet er professor i teoretisk fysikk, som utgangspunkt for et bredere, og mindre tekstbasert, begrep om dialogens karakteristika.


Vekslende perspektiver

Jeg skal ikke gå inn i Svares diskusjon av begrepet, eller historisering over det, men det finnes neppe noen annen norsk sakprosabok som belyser dette begrepet så uttømmende som Den gode samtalen. I denne forstand vil den bli stående som et soleklart referanseverk.  Et viktig gjennomgangsmotiv i boka, og kanskje det jeg fikk mest ut av, er hvordan dialogen er en slags perspektivforlytning. Når man ”får lov å snakke høyt sammen med en annen,” skriver Svare, vil det dialogiske kunne bryte gjennom i ens egen tale og danne det han kaller refleksivt gjennombrudd. Han skriver: ”Begrepet betegner det som skjer når et menneske gjennom refleksjon når frem til et punkt der noe fremtrer i et nytt lys, […]. Hun flytter seg metaforisk fra en verden til en annen.” Dette er i og for seg åpenbart, kanskje, men Svare trekker en historisk linje, hvor han – ikke minst – finner belegg i litterære kilder, som antagelig vil rydde grunnen for nettopp et slik refleksivt gjennombrudd hos leseren når det gjelder begrepet om dialogiske. Svare bruker, for å gi et talende eksempel, Heinrich von Kleists Om den gradvise dannelse av tanken gjennom talen som konkret forelegg da han, første gang, bruker begrepet om refleksivt gjennombrudd i dialogen. Når det gjelder bruken av litteratur, som er betydelig, er dette forresten et av de mest forsonende og tillitsvekkende trekkene ved boka. Spesielt når han ikke bare bruker litterære eksempler som illustrasjon av sine poenger, men faktisk klarer å vise at en refleksjon over dialogen er inkorporert i det litterære forelegget selv. At litteratur tenker. At litteraturen er dialogisk.


Veloppdragen
.
Skulle jeg innvende noe mot Svares bok er at den blir litt for forekommende i formen. Det pedagogiske motivet nedfelles blant annet i en del faktabokser og kviss-lignende oppgaver som kan virke litt for tamme og lydige i forhold til bokas forsett. Jeg savner rett og slett noen sprell; den blir, som lesning, i overkant tekkelig og veloppdragen – også som lærebok. Indirekte berører Svare at det dialogiske prinsipp innebærer et prinsipp utenfor en selv, og det er nok dette jeg savner med hans bok også. Den er for enig med seg selv, den er for snill og grei. Nå er kanskje ikke læreboka stedet for selvmotsigelsen, eller en lærebok en scene for slemme gutter, men akkurat denne boka, ut fra sitt prinsipp om dialogens avhengighet av noe utenfor seg selv for å kunne utvikles, hadde trengt noen doser badass-takter. Men bevares: dette er, selv om man ikke akkurat får rockefot av den, en forbilledlig bok om dialogen.