REGEL


av Ingvild Burkey


Jeg skulle gjerne bli, men ser du, elskede, det kan jeg ikke. Det ligger i drømmens struktur. Spør du hvorfor, forvises du til en øde kino, der du får anvist plass på første rad. Det er en stumkrigsfilm som vises. Ikke let etter pianisten. Forsøk heller å konsentrere deg om å lære reglene for skyggenes spill over heltens ansikt under avskjeden. Bevar billetten til forestillingens slutt, i tilfelle kontroll. Disse er sjeldne, men kan, sies det, forekomme. Når lampene tennes, vil alt bli klart: Alle tall går opp i null. Alle drømmer betyr det samme. Og gråter du fremdeles ved teppefall, kaster jeg meg utfor klippene ved Dover, der en gammel saltstøtte stadig forvitrer og unge piker fester ballhåret på med lim.