Fra feriebloggen

piler-red.jpgJeg sitter ute og skriver dette med et skadefro smil over leppene forestiller meg at personalkortene knekker av kulda og Olav slår floke i skranken, der han sitter.

- Av Nils Amund Raknerud 

Som en del av fansen sikkert kjenner til, har undertegnede begått noen bøker i tillegg til tøvet jeg leverer i denne spalten. Det var reklamen. Men man kan ikke bare drive å skrive bøker. Man må gjøre noe noe praktisk for dem og. Bøkene må være tilgjengelige, men kan ikke stå ute heller, mens de venter på å bli lånt. Derfor bibliotek, og et bibliotek trenger en vaktmester.

    Eller fem. Hvor mange hoder og hender Driftsavdelingen vår har, er egentlig et definisjonsspørmål. Hvor mange stillingsprosent går det for eksempel på en kar som på tross av at han er et mirakel, bare er vikar, eller en annen kar som kan alt men ikke alltid gjør det, eller en utkommandert eksmilitær som er som han er uten å tråkke på tær, eller en sidelengssparka bibliotekar som ikke er kar i det hele tatt, men et stakkars kvinnfolk satt til å lede banden og ikke minst forholde seg til alle besynderlige forhold i forhold til over- under- vekk- og sideordnede etater og det hele kan ofte fortone seg som et teater uten at det er noe orden i galskapen i det hele tatt unntatt i den forstand at budsjettet en gang tar slutt. Hilsen Jens og Erlend, og hva var det hun het igjen.

    Dermed er den politiske brodden planta også for denne gang og vi kan begynne å slappe av litt. Det gjør jeg. Og ikke bare litt. I stedet for å tulle bort sommerferien da Oslo er stille og varm, hovedutlånet har kortere åpningstid og vi tilsvarende arbeidstid, legger jeg nå sommerferien i perioden da alt er surt og jævlig i gamlelandet, jula over, hjula spinner og tærne krøller seg i støvletuppene.

    Jeg sitter ute og skriver dette med et skadefro smil over leppene forestiller meg at personalkortene knekker av kulda og Olav slår floke i skranken, der han sitter. Er det is i kranene nå, glatt foran inngangen? Her går ikke an å sitte inne, selv uten T-skjorte. Men ute må den på etter en halvtimes tid. Det er tross alt midt på natta. Damen jeg leier hos, rusler litt i bakgården og sier good afternoon. Jeg må korrigere engelsken hennes.

    Det har hun bedt om. Jeg forteller at det er hvitt hjemme i Oslo, på min español miserable som er så miserabel fortsatt, at hun må rette meg. Det er jeg takknemlig for.

    Natten er sval og sterneklar. Palmebladene svaier behagelig, jeg hører lyden av en og annen bil (hvorav enkelte låter som styrtende fly under første verdenskrig), men mest stemmer og bikkjer. Og musikk. Det er alltid en eller annen som skal teste høyttalerne på terrassen. Hvor skulle man ellers teste dem? Innendørs er det for varmt til sånt. Hva om man fikk dansefot. Cubanere har minst to hver.

    Forleden natt sleit jeg med å sovne, selv om musikken hadde stilnet for lengst, og da jeg endelig klarte det, ble jeg vekket av en amerikaner som sikkert hadde fått ny eksospotte hvis blokaden hadde blitt opphevet, slik flertallet av FNs nasjoner har stemt for utallige ganger ... og nå skulle de fleste skjønne hvor jeg i skrivende stund befinner meg hen ... og da eksospotta forsvant i det fjerne, hørte jeg de klakkende stilletthelene til chicititaen som var kjørt hjem, i alle fall nesten helt, for det klakket forholdsvis lenge, dermed satte hun i gang nabolaget tøffeste vakthund som fant det nødvendig å gneldre en stund, dette mobiliserte neste hund og skal jeg aldri få en blund, tenkte jeg idet en tredje begynte og da all bjeffingen omsider forstummet, var hanen over gata i gang. Der har du dynamikken i cubansk kultur.

    Kort repetisjon. Almendron. Chicititaklikkklakk. Allmenn mobilisering. En hane som ikke kan klokka.

    Heldigvis våknet ikke bikkja til señoraen jeg leier hos, for den har bodd hos en fetter i USA og forstår bare bredt engelsk; hvis den så mye som prøver seg på et bjeff i utrengsmål, trår min vertinne til med et GOTOYOURBED med en stemme som etter eget utsagn er tilpasset hennes stokk døve mor som også bor et eller annet sted i dette digre huset.

    Huset minner meg litt om et annet sjarmerende gammelt bygg. Ærverdig, pussig, trekkfullt, håndverkere over alt, litt skrøpelig i krokene. Denne 68 år gamle Havanaresidensen har en del felles trekk med Hammersborg hovedutlån. Her kommer den elektriske strømmen via et sammensurra sammensurium av ledninger som dingler i stolpene, en norsk elektriker ville fått hikke av synet. Det står faktisk i stil den overmodne elektriske hovedtavla til Hovedutlånet.

    Nei, hva er dette? Begynner jeg å få hjemlengsel?

 

- Av Nils Amund Raknerud