Altas lyse storstue

7 AltaDet er mørketid i Alta, men det nye ”feng shui-biblioteket” er det lyst og varmt. Etter et snaut år i drift er resultatene positive: økt besøk, økt utlån og mange kjempefornøyde brukere. (På bildet: biblioteksjef Sonja-Kristin Granaas)

Tekst og foto: Odd Letnes, redaktør

7 AltaDet er mørketid i Alta, men det nye ”feng shui-biblioteket” er det lyst og varmt. Etter et snaut år i drift er resultatene positive: økt besøk, økt utlån og mange kjempefornøyde brukere. (På bildet: biblioteksjef Sonja-Kristin Granaas)

Tekst og foto: Odd Letnes, redaktør

Jeg sitter ved vinduet på Norwegians flyvning til Alta. Vi har passert polarsirkelen, himmelen strekker seg blå, grønn og grenseløs over oss. Horisonten males opp av brede strøk i rosa og svakt lilla. Sakte viskes det ferskengule sollyset av flyvingen og gjør den grå og matt. Duren fra motorene skrus ned et hakk, vi begynner å synke mot Finnmarksviddas konturer av snøkledde fjell og raviner. 14 minus og gode landingsforhold i Alta, har kapteinen sagt.

Norges første og eneste “feng shui-bibliotek” ligger der nede noen mil foran oss. I snart ett år har det vært i drift i Altas gamle postgård. Første gang jeg besøkte det, var det en byggeplass med hvinende sirkelsager, brølende slagbor, ledninger, arbeidslamper og planker. Andre gang, under Litteraturfestivalen i Finnmark mars 2010, var det flunkende nytt. Og vi sto der en kveld blendet av alt det nye og strålte tilbake så godt vi kunne.

Klokka 10.45 bryter flyet gjennom skydekket og ned i tussmørket hvor rullebanen viser vei med små gule ledestjerner. Med et bestemt dump lander vi nesten på 70 grader nord, tusenvis av km fra Kina hvor feng shui stammer fra. Jeg fisker håndbagasjen ut av hylla, skrur på mobilen. Tankene penser over på det prosaiske: taxi, hotell, mat, kuldegrader og mørketid.

 

Lyst og behagelig

Neste formiddag er det de prosaiske tankene som må vike, når jeg skal på besøk i feng shui-land. Jeg nærmer meg sakte. Den tidligere Postgården ligger pakket inn i snø og kulde. Jeg går sakte mot døra. Tør jeg gå inn? Tenk om jeg blir skuffa, tenk om pengene til fly og hotell har vært bortkasta? Men nei, det er behagelig å komme inn i det nye Alta bibliotek. Du blir rolig av det, det er som om pulsen og blodtrykket synker et par hakk. Jeg vet ikke helt hvorfor, det er noe med formene, fargene, måten reolene er organisert, samspillet mellom sonene.

Bak skranken, som ikke er skranke, men en frittstående arbeidsplass, sitter biblioteksjef Sonja-Kristin Granaas som har formiddagsvakt denne dagen. En eldre mann med ryggsekk spør henne om seniorsurf, en annen vil "stemple" ut bøker og komme seg hjem til godstolen. Samtidig velter en hel skoleklasse inn døra. Klokka er 10.06, det yrer av liv allerede.

Jeg snakker noen ord med Sonja-Kristin mens hun omsorgsfullt og smilende tar seg av brukerne i tur og orden.

- Snakk med Ole David så lenge, sier hun til meg, så prates vi mer etter lunsj.

 

9 AltaIvrig debattant

Vi setter oss på kjøkkenet og Ole David (bildet) skjenker kaffe. Det er alltid spennende å hilse på mennesker du bare kjenner gjennom navnet. Ole David er en av dem. Jeg har lest innleggene hans på Biblioteknorge-lista både i "enten eller"-debatten sist sommer og "Lid Larsen"-debatten i høst. Denne mannen må jeg snakke med, tenkte jeg i desember og nå sitter jeg her.

- Du skrev mange og lange innlegg i disse debattene. Det må ha tatt tid?

- Jeg synes slike debatter er viktige. De handler om bibloteksektorens selvrefleksjon. Kritikk og spørsmål som kommer utenfra, må vi ta alvorlig.

- Da Vetle Lid Larsen hadde sin epistel i A-magasinet, ble han blant annet møtt med nedlatende vittigheter som denne: ”Vetle Lid Larsen høyrer heime på Baroniet i Rosendal.”

- Det tror jeg er en feil tilnærming. La oss heller spørre: Hva handler kritikken om? Er det noe vi kan bruke i den videre utviklingen av bibliotekene?

- Hva er du spesielt opptatt av?

- En fellesnevner er hva teknologien betyr for folkebibliotekenes framtid. Spørsmålet er hvor snart endringene kommer, og om det blir bibliotekene eller noen andre som erobrer de nye nisjene som oppstår, sier Østli og trekker opp noen rammer: - Digitale, nettbaserte dokumenter tar over for fysiske dokumenter som informasjonsbærere. Det betyr at dokumenter aldri er lenger unna enn nærmeste PC.

- Ideen om bibliotekene som lokalt tilgjengelige samlinger av dokumenter samlet inn fra den store verden, blir stadig mer utdatert og irrelevant for folk flest. Så kunne man tenke seg at bibliotekene laget internettportaler, som kanskje er det nærmeste vi kommer et "bibliotek" på nett. Men vi trenger jo ikke 400 identiske portaler! Store deler av samlingen kan, den dagen den er digital og tilgjengelig på nett, samles og formidles av en eneste nasjonal tjeneste. Vi ser begynnelsen til dette i bokhylla.no. De praktiske og økonomiske detaljene kan utvikle seg på mange måter, men folkebibliotekene bør ikke satse på å bli tildelt noen rolle som mellomledd på sikt.

 

Ebøker, ingen hast

- Hva betyr alt dette for distribusjon av ebøker?

- Det ville være ufornuftig og lite rasjonelt om hvert enkelt bibliotek tar hånd om utlån av ebøker til sine brukere. Det er noe som egner seg for en sentral nasjonal aktør. Hvordan det skal organiseres i praksis, vet jeg ikke, men som jeg nevnte, er det jo slik bokhylla.no er lagt opp. Jeg tror det enkelte folkebibliotek kan ta det litt med ro når det gjelder ebøker, så unngår man faren for å brenne av for mange budsjettkroner på noe som kanskje blir en blindvei. Men det er fint at det foregår pilotprosjekter på området, for eksempel i Buskerud, som vil gi oss nyttige erfaringer.

 

Det lokale

- Digitaliseringen går sin gang, ingen tvil om det. Hva blir det da igjen til folkebibliotekene?

- Løsningen må være at folkebibliotekene konsentrerer seg om det de er flinke på og alene om, nemlig sine respektive lokalsamfunn, og at selve retningen på formidlingen snur. I stedet for å bringe verden til lokalsamfunnet, bringer vi lokalsamfunnet til verden. Konkrete eksempler vil være å dokumentere den lokale kulturen og kunnskap om det lokale, i form av lydopptak, videoopptak, tekster og så videre. Dette gjenspeiler også en annen tendens: Mens det tidligere var dyrt og vanskelig å produsere dokumenter, blir det etter hvert en større utfordring for forfatterne å få oppmerksomhet om dem, og for brukerne å finne dem. Bibliotekets rolle blir å samle, presentere og reklamere for lokalsamfunnets kulturliv på nett, sier Østli og tenker høyt over kaffekoppen:

- Hva skal vi fylle lokalene våre med i framtiden? Blir vi en scene? Møteplass? Fritidsklubb? Seminarrom? Studioer? Alt dette? Hva bør fremtidens bibliotekarer ha av kompetanse? Blir vi konsertarrangører? Kafeverter? Miljøarbeidere? Lydteknikere? Journalister? Regissører? Nettredaktører?

 

Markedet?

Et grunnleggende premiss for Østli er at biblioteket er en offentlig tjeneste og gir en merverdi enn om man hadde overlatt de samme oppgavene til markedet. Det er denne merverdien som gjør at vi er villige til å betale skattepenger til bibliotekdriften.

- Men noen opplever grensen mellom biblioteket og markedet som flytende i dag?

- Å gi brukerne kun det de vil ha, betyr å opptre som en aktør i det frie markedet. Hvis det skal være verdigrunnlaget, ville det vel vært bedre å privatisere bibliotekene, slik at markedssignalene flyter fritt og uhemmet fra bruker til bibliotek, spør Østli. Og fortsetter å reise sine viktige og kompliserte spørsmål:

- Er vi seriøse nok? Kan folket stole på oss som veivisere i litteraturen? Har vi mot til å være diskriminerende, til å skille mellom skitt og kanel? Har vi abdisert? Det er tydeligvis noen der ute blant skattebetalerne som mener at bibliotekarene skal foreta vurderinger som går utover de rent statistiske. Noen som forventer at vi har høyere ambisjoner enn å blåse opp besøks- og utlånstall. Noen av disse ser ut til å mene at massekultur greier de fint å tilegne seg på egenhånd, mens det høyverdige innholdet, substansen, hva nå enn det måtte bety, forventer de at vi formidler ved hjelp av skattepenger, sier Østli.

- Så lenge skattebetalerne mener at dokumentene våre oppfyller kravene til innhold, at innholdet i dem er mer verdt for mange enn det som gjenspeiles i det frie markedet, er vi på trygg grunn. Ellers må vi enten overbevise dem eller rydde vekk dokumentene. Eller som en av de andre deltakerne i debatten i høst skrev: "Når folkebiblioteket blir en gratis videosjappe, har det ikke lenger livets rett,” sier Østli og legger til:

- Det som er blodig alvor i denne sammenhengen, er at den dagen vi ikke har troverdighet som leverandører av noe mer enn det folk finner på det åpne markedet, vil skattebetalerne slutte å synes det er verd det. Vi skal ha samlinger som er både tilgjengelige og høyverdige, kunsten å kombinere de to er en kjernekompetanse hos bibliotekarer, og det vår forbannede plikt å våge det.

 

Besøk og utlån i været

Klokka passerer 12, det er vaktskifte i biblioteket og biblioteksjef Sonja-Kristin Granaas spiser en velfortjent lunsj. Jeg rusler rundt og kikker på samlingen og finner på bøker med bilder fra gamle Alta, den gang byen var en åpen grend med grusvei gjennom. I dag er det en vekstkommune. Snart er hun klar. Sånn, runde nummer to, smiler hun. Og hun har all grunn til å smile. For et år siden var biblioteket en byggeplass. Målet var at det skulle stå ferdig til Finnmark litteraturfestival, som gikk av stabelen for første gang i mars 2010. Og det gikk med er skrik, samme formiddag som Litteraturfestivalen startet ble biblioteket innviet av publikum.

- Hvis du skulle gi en kort oppsummering av året som har gått, hva ser du da?

- Vi har fått flere besøk og flere utlån, og på den måten snudd en negativ trend. Med beliggenhet i den tidligere Postgården midt på torget har vi blitt langt mer synlige i bybildet. Folk kommer både for å låne bøker, gjøre lekser, delta på arrangementer eller bare stikke innom for å lese aviser eller surfe på nettet, bruke spillkonsollene eller se film i barneavdelingen, sier hun og legger til: - Folk er smilene når de kommer inn, de er hyggelige, de er stolte over det nye biblioteket, de snakker om biblioteket, de er overrasket over hvor allsidig biblioteket er, og de oppholder seg lengre her enn før.

- Allsidig, på hvilken måte da?

- Vi har fått større plass og i tillegg ryddet ut en del bokhyller og laget forskjellige formidlingsarenaer. Vi har laget et seminarrom med 15 PCer og arbeidsplasser. Her foregår det seniorsurf, forelesninger og forskjellige gruppeaktiviteter. Deler av spillnatten foregikk der nede. Noe annet nytt er at vi har knyttet kontakt med slektsforskerne i lokalmiljøet, som jevnlig holder foredrag og kurs i hvordan drive med slektsforskning. I forhold til alle slike arrangementer, er det viktig at vi ikke lenger trenger å ommøblere i biblioteket, noe som alltid skaper en høyere terskel for slike arrangementer. Flere store TV-skjermer på veggene og en flott ustillingsvegg har også gjort til at vi kan formidle bilder og filmer laget av kulturskolenes elever, fotoklubben og lokale kunstnere.

- Og så har vi jo det fine amfiet vårt, hvor vi arrangerer alt fra boklanseringer, eventyrstunder og opplesninger til folkemøter hvor vi inviterte lokalpolitikere til å diskutere aktuelle temaer. Det er en fin måte for både politikere og innbyggerne til å delta i lokaldemokratiet.

- Er ebøker noe tema hos dere?

- Vi følger med på utviklingen, men det har foreløpig ikke vært noe noe trykk fra brukerne om at nå må vi begynne å låne ut ebøker. På en måte skulle jeg ønske det var det, slik at vi kunne gjort forsøk med å låne ut lesebrett på samme måte som vi i dag låner ut bærbare PCer. Selv om mye er uklart når det gjelder betaling for norske ebøker, finnes det mye materiale som kan lastet gratis ned til lesebrettene. På den måten ville både vi og brukerne blitt bedre kjent med mediet og dets muligheter.

Granaas synes det er fint at Drammensbiblioteket og Buskerud fylkesbibliotek er i gang med et pilotprosjekt som bruker en annen tilnærming enn den som Biblioteksentralen lanserer.

- Jeg tror ikke vi kan si til lånerne at ”beklager, men fila er utlånt”. Den diskusjonen med brukerne vet jeg ikke om jeg har lyst til å ta. Folk er vant til å kunne laste ned digitalt materiale direkte i dag. Å gå veien om ventelister slik vi har for papirbøker, er vel å gå baklengs inn i framtiden?

Mens vi sitter og prater og drikker kaffe senker mørket seg over Alta. Det er ennå to uker til sola kommer. For en fra Oslo virker det som om det er langt på kveld, men klokka er bare to og Sonja-Kristin Granaas og de andre på biblioteket har fortsatt en lang økt foran seg før de kan stenge Norges første feng shui-bibliotek for denne dagen.