Bibliotekene og debatten om norsk kultur

{jcomments on}professorn-11Hva er norsk kultur? Det har de siste ukene vært blant de dominerende debattemaene i norsk offentlighet. Bibliotekfeltet har så vidt jeg har registrert vært fraværende i denne debatten.

professorn-11Hva er norsk kultur? Det har de siste ukene vært blant de dominerende debattemaene i norsk offentlighet. Bibliotekfeltet har så vidt jeg har registrert vært fraværende i denne debatten.

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus

La gå med at debatten til tider har vært mer enn selsom. Den har ikke uten videre vært flatterende for norske politikeres og Dag og Tid-journalisters kunnskaps- og refleksjonsnivå. Men la det ligge. Bibliotekene er Norges viktigste og mest brukte kulturinstitusjoner. Bibliotekenes oppgave er å være møteplasser for kultur og å gjøre tilgjengelig og formidle kunnskap, litteratur og kultur. Hva er deres rolle som kulturformidlingsinstitusjon i Norge anno 2013?

Mitt forslag til en definisjon av hva norsk kultur er, vil være omtrent som følger: Norsk kultur er det som utkrystalliserer og materialiserer seg når de som har norsk som felles språk, snakker sammen. Og her er det naturligvis den offentlige samtalen som er viktig. Om kommunikasjonsfellesskapet rundt vannposten sosialt sett er aldri så viktig, er det tilgang til kommunikasjonsfellesskapet rundt Aftenposten og tilliggende herligheter som avgjør om man tilhører feltet der norsk kultur skapes.

Den litteraturen og kunsten som materialiserer seg innenfor dette kommunikasjonsfellesskapet, de normene og verdiene som utkrystalliserer seg og så videre – det er norsk kultur. Et slikt kommunikativt perspektiv på hva norsk kultur er, fanger både arv og forandring, både stabilitet og overskridelse, både harmoni og konflikt. Det vi kan kalle det norske kommunikative fellesskapet, har en historie. De uttrykkene som i løpet av denne historien har materialisert seg, er den norske kulturarven. Den finnes. Kulturarven er en realitet. Bibliotek, museer, arkiv og utdanningsinstitusjoner skal bidra til å ta vare på og formidle den. – kulturarven er en viktig del av den plattformen vi står på når vi i dag kommuniserer og den er viktig med hensyn til identitet.

Samtidig overskrides, utvikles og endres det som vi oppfatter som den norske kulturarven hver eneste dag. For hvem skal få delta i den samtalen som løpende skaper den norske kulturen? Det forandres hele tiden – og det forandres som et resultat av kamp. På midten av det 19. århundre, hadde det aristokratiske borgerskapet hege-moniet i det norske kommunikative fellesskapet og som definerte hva norsk kultur skulle være. Andre sosiale lag skulle folkeopplyses og oppdras og føres inn i dette borgerskapets kultur.

Men etter hvert krevde andre sosiale klasser og lag å få delta på like fot. Bondebevegelsen og den framvoksende nynorskbevegelsen vokste fram og krevde sin plass. Den pietistiske lekmannsbevegelsen krevde sin plass ved siden av den høykirkelige versjon av kristendommen. Og ikke minst vokste arbeiderbevegelsen fram til en dominerende kraft både politisk og kulturelt. Nasjonale minoriteter som samene, kvenene og romanifolket som for få tiår siden var definert på utsiden av norsk kultur og som fikk sitt språk og sine kulturelle uttrykk undertrykt, er definert inn som en del av den norske kulturarven.

Når nye grupper kommer til og krever å bli hørt og få gjøre seg gjeldene, får man gjerne først en periode av skarpe konflikter og kamp – langt fra harmonisk dialog og deliberativ diskurs. Da landsmålsbevegelsen selvbevisst reiste seg og krevde plass, gikk riksmålsungdommen fra borgerskapet på Oslo vest til kamp og samlet seg til pipekonserter på Det norske teateret, som i år markerer sitt hundreårsjubileum da den sosialistiske arbeiderbevegelsen vokste fram, i opposisjon til den tidlige kapitalismen, resulterte det først i ti år med uforsonlig klassekamp – langt fra dagens relativt harmoniske trepartssamarbeid: da humanistiske og ikke-religiøse livssyn krevde å bli hørt på lik linje med statskirkelig kristendom, resulterte det likeledes i skarpe og uforsonlige motsetninger.- jfr. Øverlands pamflett om kristendommen som den tiende landeplage og Ole Hallesbys helvetesprekener.

Etter hvert ble de uforsonlige konfliktene erstattet, ikke av kompromiss eller av at noen av partene lot seg assimilere, men av en form for aksept og respekt som gjør det mulig å snakke sammen i en felles offentlighet. Hadde ikke det skjedd, ville vi kanskje fått en tybring-gjeddesk situasjon der samfunnet ble brutt i stykker. Arven etter den lavkirkelige pietismen, etter arbeiderbevegelsen og de sosialistiske idealene, etter utkant- og nynorskbevegelsen, etter den samiske kulturen, etter det verdikonservative borgerskapet, etter den øverlandske antireligiøsitet, etter riksmålsbevegelsen – alt dette inngår i det vi kan kalle den norske kulturarven.

Naturligvis er det ikke konfliktfri harmoni. Det er fremdeles språkkonflikter i Norge, det er fremdeles sosiale konflikter og ideologiske konflikter. Men de utspiller seg innenfor en ramme der de aksepterer hverandres legitimitet. Naturligvis er det ikke slik at vi identifiserer oss med alle elementene i denne norske kulturarven. For meg er det for eksempel slik at arbeiderbevegelsen og de sosialistiske verdiene er en viktig del av min identitet. Men samtidig er jeg klar over at jeg bærer med meg sentrale elementer fra det liberale borgerskapets arv og min familiebakgrunn gjør at den vestlandets frilynte mål- og ungdomsbevegelse er en viktig del av identiteten. På denne måten må alle som bor i Norge forholde seg til en kompleks kultur og kulturarv.

Norsk kultur er allerede flerkulturell. Nå banker nye grupper med andre historier, verdier og tradisjoner på og vil anerkjennes. Like lite som det ville være rimelig å kreve at vestlandspietismen skulle assimileres i høykirkelighet, arbeiderklassekulturen i den borgerlige, den samiske i den norske, like lite rimelig vil det være å kreve at de nye gruppene skal assimileres i noen tradisjonell norsk kultur. Hvilke del av det som er den flerkulturelle norske kulturen skulle det i så fall være? Det som både kan og må kreves er aksept av den felles rammen av respekt, aksept og toleranse som gjør at vi kan snakke sammen i et kommunikativt fellesskap på tvers av ulikheter. Slik vil den norske kulturen og kulturarven utvides enda en gang. Islam vil bli en del av norsk kultur og kulturarv. Alle slike utvidelser har skapt frykt og redsel. Borgerskapet var for eksempel redde for at arbeiderklassen og arbeiderkulturen skulle bryte i stykker den kulturen de levde i. Men i stedet tilførte denne kulturutvidelsen det norske samfunnet nye kvaliteter. Heller ikke nå er det noen grunn til å være redd. Det som det derimot er grunn til å frykte, er de uforsonlige konfliktene en politikk med sikte på utestengning og assimilering vil føre til.

Skal et slik flerkulturelt samfunn fungere, må det finnes arenaer der vi kan møtes på tvers og utvikle toleranse og respekt for hverandre. Det er en hovedfunksjon for biblioteket i vår tid. Biblioteket finner svaret – det har vært et slagord for bibliotekets rolle og verdi. Men det er ikke tilstrekkelig. Biblioteket skal ikke bare gi oss svaret. Minst like viktig er det at biblioteket viser oss at det fins mange svar. Og at vi lærer oss og akseptere det, selv om vi hver og en må velge ett. 

For å kommentere artikkelen må du registrere deg - se hovedmeny øverst på siden.