Hva vil vi med biblioteket?

piler-red.jpg 2008 startet i Danmark med noe så uvanlig som en offentlig debatt om bibliotekets rolle i samfunnet. I en tid hvor man i Danmark har lukket mange små biblioteker som følge av kommunesammenslåinger, synkende utlånstall og det faktum at mange andre aktiviteter og praksiser i dag likner bibliotekenes, var en offentlig bibliotekdebatt særlig etterlengtet.

Av Jack Andersen & Nanna Kann-Christensen, lektorer på Danmarks Biblioteksskole

dansk_bibliotekdebatt_-_1_-_kred-ian_muttoo-web.jpg
 Biblioteket er mer enn bøker...

2008 startet i Danmark med noe å uvanlig som en offentlig debatt om bibliotekets rolle i samfunnet. I en tid hvor man i Danmark har lukket mange små biblioteker som følge av kommunesammenslåinger, synkende utlånstall og det faktum at mange andre aktiviteter og praksiser i dag likner bibliotekenes, var en offentlig bibliotekdebatt særlig etterlengtet.

 

 

 

- Av Jack Andersen & Nanna Kann-Christensen, lektorer på Danmarks Biblioteksskole

 

Det som startet debatten var et intervju med i Politiken med den nye lederen av Københavns Hovedbibliotek, Pernille Schaltz. Hun kom blant annet til å si at for å få skapt mer luft i bibliotekrommet, skulle noen bøker plasseres i kjelleren, slik at det første man skulle møte i Hovedbiblioteket, var populære bøker med forsiden ut. I tillegg skulle biblioteket satse mer på nye digitale medier i deres tilbud og formidlingspraksis.

      Dette førte til en storm av kommentarer fra forfattere og forleggere: Hvordan kunne en bibliotekleder si noe sånt? Bibliotek betyr jo boksamlinger - og bøker er lik litteratur. Derfor skal bibliotekene konsentrere seg om bøker og litteratur. Videre het det: Hvis biblioteket vil være et "sted å være", et kulturhus eller et "lav-intensitet"-sted, så er det helt greit - men da er det bare ikke et bibliotek lenger!

      Denne holdningen ble mer eller mindre støttet av kulturminister Brian Mikkelsen (konservativ). Han åpnet opp for at en eventuell endring av bibliotekloven skulle sikre bokas særstilling på biblioteket, selv om han også sa at de nye medier skulle ha sin plass. Ganske få fra den danske bibliotekverdenen blandet seg inn, selv om lederen av Bibliototekarforbundet, Pernille Drost, flere ganger gikk i bresjen både i tv og ved å skrive kronikk og leserbrev. Hun forsøkte å forklare de opprørte forfatterne og forleggerne at biblioteket stadig vekk formidler litteratur, men at litteraturen også kan formidles og blir formidlet ved hjelp av nye digitale medier og at det derfor ikke er noen motsetning mellom nye medier og litteraturen.

 

Holdninger

Når det gjelder de nye medier tok Pernille Drost også til orde for at bibliotekene ikke kan ignorere den nåværende mediekulturen, hvor mye kunnskap, kultur og informasjon nettopp blir produsert og kommunisert ved hjelp av digitale nettverk. Bibliotekene skal ikke stå utenfor disse, men aktivt delta i og være med på å skape dem.

      I ukene som fulgte drepte nesten debatten seg selv idet frontene fremførte de samme påstandene og argumentene om og om igjen. Ingen av mediene hadde tydeligvis noen interesse i å få løst opp frontene.

      Men debatten er viktig, fordi den sammen med utviklingen i bibliotekene viser at det er noen avgrunnsdype holdningsmotsetninger i synet på hva et bibliotek er i dagens og morgendagens samfunn. Debatten kan brukes til å tydeliggjøre og reformulere bibliotekets funksjon i det moderne kunnskapssamfunnet. Hvis det er slik at store deler av befolkningen har en forventning om at bibliotek er en boksamling, og det betyr at man snur ryggen til bibliotekene fordi man mener at digitale nettverk og tjenester ikke er noe biblioteket skal tilby - da må vi fra bibliotekverdenen komme oss ut i offentligheten og forklare hva man kan forvente seg av et offentlig bibliotek.

      Sett fra bibliotekverdenens side er det derfor behov for å ta denne debatten, siden det tydeligvis er en viss uklarhet omkring hva som er bibliotekenes formål. Det er derfor nødvendig å vende seg mot bibliotekenes lovmessige grunnlag. Lov om Bibliotekvirksomhed fra 2000. Lovens §1, formålsparagrafen, begynner med de klassiske ordene:

      "Folkebibliotekenes formål er å fremme opplysning, utdanning og kulturell aktivitet." Denne første del av paragrafen er uendret siden 1964. Det er et poeng i seg selv at diskusjonen ikke har handlet om at folkebibliotekene skal fremme "opplysning, utdanning og kulturell aktivitet". Formålsparagrafen fortsetter slik: "(...) ved å stille bøker, tidsskrifter, lydbøker og annet egnet materiale til disposisjon, så som musikkbærende materiale, elektroniske informasjonsressurser, herunder internett og multimedier".

 

Opplevelse

Som vi har sett i den senere tids debatt, har denne endringen hatt store konsekvenser. Det er nemlig denne ordlyd som betegner likestillingen av mediene. Endringen av formålsparagrafen betyr at bibliotekene ikke lenger bare skal fremme opplysning, utdanning og kulturell aktivitet ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til rådighet, men nå også ved å tilby folk opplevelse via nye medier for eksempel internett og internettbaserte ressurser.

      Men det er mange andre enn lovgiverne som har dagsordener for biblioteket. Københavns Hovedbiblioteks nye sjef, Pernille Schaltz, og mange andre i det danske bibliotekvesenet prioriterer å få så mange innbyggere som mulig inn i biblioteket, fordi det skaper legitimitet i samfunnet, og hos de bevilgende myndigheter - kommunene. En måte å gjøre det på, er for eksempel å tenke nytt om bibliotekrommet og satse mer på opplevelse i formidlingen av bibliotekets medier og muligheter.

      Forlagenes dagsorden en at bibliotekene skal satse på boka og støtte deres virksomhet ved å kjøpe mange eksemplarer av de populære titlene og dessuten sørge for at den smale litteraturen blir formidlet. Forfatterne (kanskje særlig de som ikke selger) er på samme måte interessert i at bibliotekene skal kjøpe og formidle den smale litteratur. Det skal bibliotekene også. Men bibliotekene er ikke først og fremst til for forfatterne og forlagene. Biblioteket er til for brukerne, innbyggerne, og har ingen bevaringsfunksjon. Det har vi andre institusjoner til.

      Den gruppen som det egentlig er vanskeligst å si noe om, er brukerne. Men vi har god grunn til å anta at fremtidens brukere er spesielt mediebevisste. De vet nøyaktig hva en bok kan gjøre for dem i forhold til et oppslag i Wikipedia eller et dataspill. En slik mediekultur skal biblioteket ut i fra sine premisser naturligvis skape rom for. Grunnen til at boka har vært enerådende på biblioteket er jo fordi den hittil har vært det dominerende kunnskapsmediet. Men i dagens mediekultur konkurrer boka med en rekke andre opplevelses- og kunnskapsmedier.

 

Vanskelig statistikk

Det tyder altså på at det er mange forskjellige interesser og holdninger med i diskusjonen om hva bibliotekene er og skal være. Men hvorfor agerer biblioteker som de gjør? Her er det nødvendig å se på hva som styrer bibliotekenes praksis. I den offentlige sektor i Danmark er det stor fokus på evaluering, og evalueringskriterier har alltid sterk innflytelse på institusjonenes atferd. Folkebibliotekene i dag blir på samme måte som alle andre offentlige institusjoner målt og veid av deres politikere som følge av et ønske om å sikre at de offentlige midlene blir brukt hensiktsmessig.

      Bibliotekenes virksomhet blir evaluert på flere måter. I mange kommuner arbeides det med resultatstyring og handlingsplaner for bibliotekene, og i bibliotekstatistikken kan man hvert år lese blant annet utlånstall, innkjøp av trykt materiale og elektroniske medier, og dessuten økonomi brutt ned på kommunenivå. Disse fakta, som er tilgjengelige for enhver politiker, forlagsdirektør eller bibliotekforsker, taler deres tydelig tale. Utlånstallet synker og andelen av digitale medier og elektroniske ressurser stiger.

      Denne måten å måle bibliotekenes suksess på er en kvantifisering av et politisk formål som må sies å være meget vanskelig å kvantifisere, og det tvinger biblioteket til å satse på det populære. Spørsmålet er også hva disse målinger egentlig sier om bibliotekets oppfyllelse av målsettingen om folkeopplysning, utdanning og kulturell aktivitet. Løsningen kan være å finne noen nye målemetoder, definere klarere mål og skape en bedre sammenheng mellom bevilgninger og mål.

Situasjonen i kommunene er at de ansvarlige politikerne med den en hånden skjærer i bibliotekenes budsjetter samtidig med at man har en forventning om utviklingsorienterte og proaktive biblioteker. Ved å evaluere bibliotekene kvantitativt fremmer man den markedstenkningen som blir kritisert i den aktuelle debatt.

      Men løsningen er ikke å gi boka en særstatus i en lovrevisjon, men snarere å tvinge kommunene til å reflektere over hvilken funksjon biblioteket skal ha i kommunen, for eksempel ved å utarbeide en lokal bibliotekpolitikk, slik det allerede er gjort i enkelte kommuner. Hvis man skal ut over nåværende debatts forenklede motsetning mellom bok vs. bibliotek og mellom opplevelse vs. kunnskap, forutsetter det en helt ny forståelse av hva et bibliotek er.

 

Institusjon og funksjon

Det moderne biblioteket må og skal tenkes som både institusjon og funksjon. I den nåværende debatten er det en tendens til utelukkende å fokusere på bibliotekinstitusjonen og da særlig bokinstitusjonen par excellence. Som institusjon bruker biblioteket forskjellige medieformer i sin formidlingspraksis og tilbyr rom for menneskelig selvutfoldelse og identitetsdannelse. Som funksjon tilbyr biblioteket digitale tjenester som for eksempel Bibliotek.dk eller Litteratursiden.dk og gir adgang til andre digitale kunnskapsmedier, som for eksempel relevante digitale tidsskrifter og databaser.

      En slik forståelse av biblioteket både som institusjon og funksjon betyr at ideen om biblioteket, forstått utelukkende som boksamling, blir lite tidsriktig i det moderne kunnskapssamfunnet. Det er lenge siden boka var det dominerende kunnskapsmediet. I vårt samfunn antar kunnskap mange former og materialiserer seg i mange forskjellige medier, herunder naturligvis boka. I den grad vi ser på biblioteket som det sted som sikrer fri og demokratisk tilgang til kunnskap, da skal biblioteket selvfølgelig benytte seg av og formidle de medier som brukes til å lagre, distribuere og kommunisere kunnskap.

      Men ut over selve biblioteksektoren - hvem taler så bibliotekenes sak i kunnskaps- og velferdssamfunnet? Det er vel på samme måte som med demokratiet. Det hele er en selvfølge, så hvorfor gå i bresjen for dette? Men som med demokratiet, er offentlige biblioteker over hodet ikke en selvfølge og har aldri vært det. Hele diskusjonen om biblioteket og dets rolle, vitner nettopp om at dette over hodet ikke er noen selvfølge - idet diskusjonen også handler om forholdet mellom "bibliotekets sak" og "bokas sak".

 

Sosial teknologi

De tjenester som det moderne biblioteket tilbyr, er i høy grad et produkt av tanken om et velferdssamfunn og om kunnskap og kultur som naturlige størrelser i oppbyggingen demokrati og samfunn. Men hva nå hvis bibliotekene ikke var en selvfølge - hva skulle så være argumentene for biblioteket i et kunnskaps- og velferdssamfunn i det 21. århundre? Eller sagt litt mer radikalt: Hvis vi nå for første gang i historien skulle innføre frie offentlige biblioteker, hva skulle argumentene være for det?

      Velferd består naturligvis både av materiell og kulturell velferd. Bibliotekene utgjør en sterk base i kunnskapssamfunnet og den kulturelle velferden, fordi de er med på å sikre at alle innbyggere - uansett alder, kjønn, religion, seksuell orientering eller politisk posisjon - kan utvikle sin identitet og få stimulert deres kulturelle og kunnskapsmessige nysgjerrighet og behov. Eller bare å ha et sted utenfor hjemmet, hvor man verken er kunde eller klient.

Ved å fylle denne rollen, er bibliotekene ikke bare et sosialt og kulturelt rom. De er også med på å verne om og styrke demokratiske ideer som for eksempel den frie og like adgang til kunnskap, informasjon og opplevelse - og ikke minst styrke bevisstheten om at denne adgangen faktisk er fri og gjelder alle.

      Men hva så med de nye medier, hva har de med det moderne bibliotek å gjøre?

Såkalte sosiale medier som for eksempel Wikipedia, Facebook, MySpace, weblogs eller You Tube, blir mye brukt av mennesker til deling av kultur, kunnskap eller opplevelse, eller til å danne sosiale nettverk. De er altså med på å styrke mange menneskers identitetsdannelse og erkjennelse av å "høre til". Disse nye mediene tilbyr derfor et rom for utfoldelse av det sosiale liv. Det vil si at disse sosiale teknologiene på mange måter rommer aktiviteter som minner om bibliotekenes.

    Derfor skal heller ikke bibliotekene ekskludere disse nye mediene fra deres virksomhet, men nettopp bruke dem i sin formidlingspraksis, som noen bibliotek allerede gjør. Et annet eksempel på en suksessfull bruk av nye medier i danske bibliotekers formidlingspraksis, er Litteratursiden.dk. Dette litterære nettstedet viser at det ikke er noe motsetningsforhold mellom litteraturen og nye medier, men at nye medier blir brukt til å formidle litteraturen.

 

Mange stemmer

Biblioteket (re)presenterer naturligvis flere mediekulturer, men biblioteket er også et sted for selvrealisering og identitetsutvikling ved bruk av de (re)medier og rom biblioteket stiller til rådighet. Men biblioteket er også et sted hvor ens kunnskap, attityder, meninger og holdninger kan bli bekreftet, understøttet og ikke minst utfordret av andre aktører og medier. Nøyaktig som det skjer i en sosial teknologi som for eksempel Wikipedia. Altså: Biblioteket skal ikke kun støtte og bruke sosiale teknologier i kampen om anerkjennelse.

      Biblioteket er i seg selv en sosial teknologi, hvor brukerne - i dialog med biblioteket og innenfor demokratiske rammer - skaper både biblioteket og sine egne identiteter og sosiale forhold. Det gamle bibliotekdogmet om fri og lik adgang til kunnskap, blir utvidet til fri og lik adgang til selvrealisering og identitetsbygging.

      Vi sier ikke at biblioteket er en sosial institusjon med ansvar for alle samfunnets medlemmers ve og vel. Men vi sier at biblioteket er en politisk institusjon, med en formell legitimitet forankret i en biblioteklov. Loven krever blant annet kvalitet, aktualitet og allsidighet i utvalget av det materialet som stilles til rådighet. Bevisstheten om den politiske siden av bibliotekvirksomheten er en avgjørende faktor for å forstå hva biblioteket er.

      Derfor er det også avgjørende for moderne bibliotekvirksomhet at man er seg bevisst at det finnes sosiale og kulturelle grupper med meninger som ikke har en "offentlig stemme", men som har rett til å ha det. Det krever at biblioteket tør å kommunisere og skape en forventning om at biblioteket ikke kun er for "bokfolket".

      Man skal heller ikke bygge på et syn hvor grunnsatsen er "hva kan biblioteket gjøre for meg" - men i stedet tenke "hva kan jeg gjøre med biblioteket". Altså: Et moderne bibliotek er et kulturelt og demokratisk hus med en variert mediesamling, med forskjellige rom til forskjellig bruk. Dette krever at man får etablert en bevissthet om og forventninger til hva et moderne bibliotek skal være i det 21. århundre. Og hva det kan gjøre - og ikke gjøre - for folk.

      Bibliotekutvikling i det 21. århundre er derfor et spørsmål om å kunne håndtere og formidle kultur og opplevelse, forskjellige kunnskapsmedier og menneskelig identitetsbygging. Alt dette krever et personale og en bibliotekarutdanning som tenker i design av rom - for kunnskap, kultur og opplevelse.