Mangfoldsår hvert eneste år

piler-red.jpgI bydel Søndre Nordstrand i Oslo bor det folk fra mer enn 124 land, og det snakkes ca 58 språk. Men ingen av historiene deres finnes i norske arkiver. Fram til nå har den lokale Norgeshistorien oversett innvandrerne. Det skal det bli en slutt på.

 - Av Anita Thorolvsen Munch, frilansjournalist

I bydel Søndre Nordstrand i Oslo bor det folk fra mer enn 124 land, og det snakkes ca 58 språk. Men ingen av historiene deres finnes i norske arkiver. Fram til nå har den lokale Norgeshistorien oversett innvandrerne. Det skal det bli en slutt på.

 

- Av Anita Thorolvsen Munch, frilansjournalist

 

Det er en helt vanlig onsdag ved Deichmanske bibliotek, filial Holmlia. Foran et av de store vinduene som vender ut mot Holmlia senter sitter to tenåringsgutter dypt konsentrert og spiller sjakk, ved datamaskinen fniser to hijab-kledte jenter og nede i etasjen under, i en sofakrok, sitter en middelaldrende mann og leser avisen - på arabisk. Det er rett etter at storinrykket av barnehager er over - og rett før storinnrykket av skoleungdom begynner.

     Bydel Søndre Nordstrand, er den bydelen i Oslo med størst minoritetsbefolkning i forhold til folketallet. 34 000 mennesker fordelt på mer enn 124 forskjellige nasjonaliteter bor her. Det snakkes ca 58 språk i tillegg til norsk, og et ukjent antall norske dialekter. Av disse bor ca 12000 på Holmlia. Dette er bydelen med de mange fortellingene, og nå skal de samles og dokumenteres.

     Lokalhistorisk institutt, Norsk Folkeminnelag og Landslaget for lokalhistorielag har nemlig gått sammen med bl.a folkebibliotekene i en nasjonal storsatsing for å samle og bevare innvandrernes historiske avtrykk i Norge. Prosjektet er en del av Mangfoldsåret, støttet av Fritt ord og Kulturrådet, og bærer navnet Mangfoldige minner.

     - For framtidens historikere er det lite å finne i arkivene om de nye innvandrernes egne historier. Hvis vi ikke gjør noe nå vil en viktig del av vår historie være tapt for ettertiden, sier prosjektleder, Ida Vedeld.

 

Mangfoldige minner

- De første innvandrerne som flyttet til Norge etter krigen, er i ferd med å bli borte, enten på grunn av alder eller fordi mange flytter hjem til fødelandet i alderdommen. Når de blir borte blir også historiene deres borte. Da blir også en viktig del av Norges kulturhistorie borte, sier Ida Vedeld. -- Vi ønsker å engasjere folk til å samle inn migrasjonshistoriene og folkeminnene fra innvandringsmiljøer over hele landet, sier hun.

     Lokalhistorielag, innvandrerorganisasjoner, skoleklasser og bibliotek er invitert med i prosjektet. De involverte skal intervjue og samle historier både i lyd og skrift. Vedeld jobber tett med bl.a biblioteket og voksenopplæringen på Holmlia.

     - Eventyr, dikt, sanger, voggeviser, vitser, sagn, ordtak, vandrehistorier... Alt er av interesse!, sier Vedeld - Jeg vil også ha historiene om folk som har flyttet til Norge etter krigen. Hvorfor kom de til Norge? Hvordan kom de? Hordan opplevde de møtet med Norge?

     Det som blir samlet inn skal arkiveres for framtiden, komme i bokform og forhåpentligvis også bli til utstillinger.

     - Sist men ikke minst skal vi ha oppe og stå en nettside der deltakerne kan legge ut sine egne bidrag - egne historier eller intervjuer de gjør med sine venner, få tips og råd og dele erfaringer gjennom et forum.

 

Lokalhistorien

- Lokalhistorie bør inneholde mer enn gamle tufter og veier, sier Mette Helland Jahr på Deichmanske bibliotek-Holmlia, hvor hun er ansvarlig for prosjektet. De har lenge jobbet med å samle inn den alternative lokalhistorien. Men innsamlingen av innvandrerhistorier og personlige minner har vist seg å være komplisert.

     - Alle har vært veldig positive til idèen, mange har meldt sin interesse, men det er generelt vanskelig å få folk til å skrive ned egne fortellinger og erfaringer, sier Jahr. Delvis på grunn av språkbarrierer, men også fordi det ikke er bare å sette seg ned med penn i hånd, og produsere minner på et papir.

     - Derfor kom dette prosjektet som bestilt, sier hun.

     - Vi er egentlig ganske overveldet over interessen rundt om i landet. Etter at vi satte i gang, har flere kommet til oss og sagt. "Jammen, dette har vi også tenkt på". Vi er veldig glade for at vi nå kan samle en del av disse mindre, lokale prosjektene på et mer nasjonalt nivå, legger Vedeld til. Hun tror mange kan ha nytte av å se at det finnes folk som driver med liknende ting over hele landet nå.

 

Mangfoldsår hvert år

- På Holmlia er det kulturelt mangfoldsår hvert eneste år, bemerker Helland Jahr.

     Biblioteket har fått flere priser for sitt arbeid for flerkulturelt samhold og som pådriver i det antirasistiske arbeidet i bydelen. Filialen har også Norges største spesialsamling av bøker, tegneserier og filmer for barn og ungdom på flere språk (ARI), og er tidligere kåret til årets bibliotek.

     Konseptet mangfoldsår blir kanskje lett en floskel på Holmlia, men både Vedeld og Helland Jahr er enige om at for mange av landets lokalhistorie- og folkeminnelag kan det være en god påminner og inspirasjon. Lokalhistorieskrivingen og samtidsdokumenteringen har tradisjonelt vært ganske "kritthvit". Og innvandrerorganisasjonene har kanskje heller ikke sett viktigheten av å selv bevare disse viktige avtrykkene i norsk historie.

     - Det er ofte slik at først når noe er i ferd med å forsvinne, så forstår man viktigheten av å bevare det. Det vi gjør nå er faktisk å fylle igjen et hull i den norske samtidsdokumentasjonen. Det er bra at mangfoldsåret er i 2008 og ikke i 2028, sier Vedeld. -- Da hadde det vært for sent.

 

Snøfnugg på en solvant panne
Hvordan kjennes det første snøfnugget på en solvant panne? Hva slags lyder lager suset over furua i et øre som alltid har lyttet til hektisk storbystøy? Hva tenkte den norske sauebonden første gang han så en turban i køen på Rema 1000? Mangfoldige minner består av to helt konkrete innsamlinger: En av ny-innvandredes (første) møte med det norske lokalsamfunnet, og en innsamling av de muntlige tradisjonene i flerkulturelle miljøer - fra voggesanger via eventyr og sagn til vitser og liknende.

     - Å dokumentere folks første møte med det lokale stedet er en liten utfordring, fordi sekundærflyttingen blant innvandrergrupper generelt er ganske stor. Mange ankommer steder de kanskje bare er i en kort periode før de flytter videre til en annen kant av landet. Jeg har for eksempel møtt flere "klimaflykninger". -- Altså innvandrere som har emigrert fra f.eks Finnmark til Halden på grunn av dårlig vær, ler Vedeld. 

     Om noen uker kommer hun tilbake til Holmlia med båndopptaker og spørreskjema i hånd for å intervjue. Der det er språkbarrierer, kommer hun til å bruke tolk. Og hvis ingen stiller på Biblioteket, så går hun ut på senteret og finner intervjuobjekter

     - Alle mennesker med språk har en rikdom i språket de kanskje ikke klar over. Det er denne rikdommen vi vil fange opp, sier hun.

 

Mangfold er så mangt

Ida Vedeld blir antakeligvis ikke nødt til å gå utenfor bibliotekets vegger for å jakte på flerkulturelle hun kan intervjue. Her til lands er det nettopp flerkulturelle grupper som bruker folkebibliotekene aller mest.

     - Det er ikke hvite menn med Dagens Næringsliv som først og fremst frekventerer dette biblioteket, sier Jahr. - For mange er bibliotekene det første møtet med landet. Bibliotekene er både verdinøytrale og et lavterskeltilbud, og spiller sånn sett en viktig rolle som møteplass og inngangsbilett inn i et nytt samfunn.

     - På Holmlia jobber vi ikke spesifikt med "mangfold". Her er mangfold en integrert del av hverdagen, sier hun. Vi deler ikke inn i "oss og dem". Vi jobber først og fremst for at biblioteket skal være et godt tilbud, avslutter Jahr. - For alle.