Samtidshistorie 2.0

piler-red.jpgNyhetsmagasinet Der Spiegels nettutgave gjør samtidshistorien tilgjengelig for et stort publikum. Tyske kulturinstitusjoner og nettbrukerne selv har nøkkelroller i det ferske prosjektet einestages.

- Av Anders Olav Øvrebø, frilansjournalist 

piler-red.jpgNyhetsmagasinet Der Spiegels nettutgave gjør samtidshistorien tilgjengelig for et stort publikum. Tyske kulturinstitusjoner og nettbrukerne selv har nøkkelroller i det ferske prosjektet einestages.

 

- Av Anders Olav Øvrebø, frilansjourjalist

 

Historien om den tyske etterkrigstiden kan ikke fortelles uten å ha med et kapittel om Der Spiegel. Nyhetsmagasinet som ble etablert i 1947, dannet skole med en journalistikk som var avslørende og hardtslående og ble formidlet i en fengende, personifisert fortellerstil.

     Det var ikke bare dagsaktuelle saker som ble gitt denne særegne Spiegel-behandlingen. Samtidshistoriske emner er ikke noe medier flest har jevnlige oppslag om, men Spiegel har prioritert annerledes. Gjennom hele magasinets historie har samtidshistorie vært et viktig stoffområde, og denne tradisjonen lever videre i dag. Nylig ble Den russiske revolusjon viet et eget spesialnummer. Det har selvsagt ikke skadet at disse oppslagene ofte selger godt.

     Etter tyske forhold var Spiegel-gruppen tidlig ute med å satse på nettet, og dette har betalt seg. Spiegel Online er i dag Tysklands suverent største nettavis og perfekt posisjonert for videre vekst. Gitt den spesielle historiske bagasjen, er det ikke så underlig at ideen om einestages (som betyr "en vakker dag" eller "en gang") dukket opp som en ambisiøs samtidshistorisk satsing integrert i Spiegel Online.

 

Med ABM-sektoren som partner

piler-red.jpgI fjor høst gikk einestages på nett med et konsept der innholdet - artikler, fotografier, intervjuer - stilles til rådighet av tre parter. Redaksjonen skriver selv artikler og bestiller inn bidrag fra frilansere, brukerne bidrar med sine egne tekster, bilder og kommentarer, mens den tredje pilaren utgjøres av et ganske tungt utvalg kulturinstitusjoner.

     ABM-sektoren er sentral, med arkiver, museer og biblioteker representert (se egen oversikt). "Handelen" er enkel. Institusjonene tilrettelegger artikler, dokumenter og fotografier for publisering på einestages. For dette får de intet honorar, men derimot "trafikk" - altså nettbrukere som blir sluset fra einestages til institusjonenes egne nettsteder.

     - Det som gjør oss attraktiv som partner er at vi gjennom Spiegel Online har en enorm trafikk - en klikkturbo. Av oss får disse sidene et publikum som de aldri ellers ville nådd, sier Hans Michael Kloth under en samtale i einestages-redaksjonens lokaler i Hamburg nylig. Kloth er avdelingsleder for einestages og kan selv skilte med doktorgraden i historie på et arbeid om DDRs fredelige revolusjon.

     De partnerne blant kulturinstitusjonene jeg har snakket med, sier seg godt fornøyd med hva de har fått ut av samarbeidet så langt. En av disse holder til noen minutters spasertur unna Spiegel-lokalene i Hamburgs historiske havnekvarter Fra Körber-stiftelsens kontorer styres en tradisjonsrik, landsdekkende ungdomskonkurranse i historieskrivning, Geschichtswettbewerb des Bundespräsidenten.

     - Einestages-konseptet passer glimrende for oss. Det dreier seg i mindre grad om abstrakte prosesser, den store nasjonalhistorien, men mye mer om tidsvitner og hva folk har observert og opplevd i hverdagen, sier prosjektleder Sven Tetzlaff. Det er akkurat denne typen historieskrivning ungdommene skal bedrive.

 

Nye veier

piler-red.jpgRundt 5.000 ungdommer deltar i hver runde av konkurransen (temaet veksler for hver utlysning). De gjør undersøkelser i sitt lokalmiljø og produserer tekster på i snitt 50 sider. Tetzlaffs team bearbeider relevante bidrag til passende lengde og tilbyr dem til einestages. Interesserte einestages-lesere kan så klikke seg fram til historiekonkurransens eget nettsted og arkiv og gå dypere inn i materialet.

En annen av partnerinstitusjonene er Deutsches Auswandererhaus i Bremerhaven, et museum som tar for seg tysk utvandringshistorie. Museet er en av de mest aktive bidragsyterne blant institusjonene, og også der er man svært godt fornøyd med den økte oppmerksomheten bidragene på einestages bringer med seg.

     - Innholdet museet kan bidra med og distribusjonen vi får gjennom et kjent nettsted som Spiegel Online utfyller hverandre veldig godt. Det er viktig for museer å gå nye veier for å være mer til stede i offentligheten, sier informasjonsansvarlig Sabine Wacker.

 

Aktualitet øker oppmerksomheten

piler-red.jpgEinestages legger vekt på en aktuell profil. Dagen før jeg møtte Kloth ble det klart at Fidel Castro trådte til side som Cubas president og broren Raul overtok. Hovedsaken på einestages var en beretning skrevet av en tidligere tysk ambassadør på Cuba som hadde hatt et nært forhold til Fidel. I forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris i høst slo man til med en sak basert på graving i fredsprisarkivene i Oslo.

     Ofte tyr redaksjonen til frilansere eller egne bidrag for å kunne reagere raskt på aktuelle hendelser. Ambisjonen om å være aktuell gir seg selv med plasseringen i det journalistiske helhetstilbudet på Spiegel Online.

     En ekstra motivasjon er det at einestages-historiene konkurrerer med de siste nyhetene om de mest attraktive plasseringene øverst på forsiden av Tysklands mest leste nettavis. Hver dag kan vaktsjefene velge og vrake mellom 100-130 saker til disse plassene, forteller Kloth. Det er ikke bare de "profesjonelle" bidragene som hevder seg.

     - Et dusin artikler skrevet av lesere har vært på en av topp-plassene, sier han.

Fra forsiden styres lesere til selve einestages-portalen. I januar sto samtidshistoriene for over 30 millioner sidevisninger, ifølge Kloth. I den grad tallene er sammenlignbare, har i så fall einestages mer trafikk enn for eksempel Bergens Tidendes nettavis i Norge.

 

Redigerer leserbidrag

piler-red.jpgOgså Spiegel må forholde seg til at nettbrukerne nå vil bidra selv, ikke bare la seg informere og underholde på gammeldags medievis. Hvordan man skal gripe web2.0-trenden an, har åpenbart voldt en del hodebry i Hamburg. Spiegel har tradisjonelt fremstått temmelig autoritært, bemerker Kloth - man har lekset opp for folk om hvordan ting henger sammen, og så skal man plutselig slippe "brukerne" til? Ved å velge samtidshistorie som første web2.0-framstøt kunne Spiegel trekke på sin troverdighet på feltet.

     - Det er en økning i interessen for grasrothistorie som her møter web 2.0-trenden, lyder Kloths analyse.

     Sammenlignet med de fleste andre 2.0-tjenester må einestages-brukerne over en høy terskel for å kunne bidra. Brukere må registrere seg med navn, og alle tekster, bilder og kommentarer kontrolleres av redaksjonen før de publiseres. Kloth oppgir to årsaker til denne løsningen: for det første forventer leserne en høy innholdsmessig og språklig standard av Spiegel, mener han. Tullball og overflødig stoff ville skade renommeet.

     For det andre ville einestages ved publisering uten forhåndskontroll raskt tiltrukket seg bidrag fra nynazister og "forrykte" som de deretter ville måtte fjerne igjen. Slike tendenser er en seriøs tysk redaksjon enda mindre interessert i å bli forbundet med enn andre.

En høy terskel reduserer erfaringsmessig antall bidrag betydelig. For eksempel ser debatten på einestages-artiklene ikke ut til å være særlig intens. Men det har også positive sider at brukerne må anstrenge seg mer enn andre steder, mener Kloth. Det går prestisje i å få sin historie inn på einestages.

     En ekstra og i web2.0-sammenheng høyst uvanlig gulrot, kan redaksjonen friste med: leserbidragene blir ikke bare lest, de blir også redigert som en vanlig, profesjonell artikkel. Kloth og hans medarbeidere går gjerne flere runder med en bruker før teksten anses som klar for publisering. Dette er meget arbeidskrevende, men noe brukerne setter stor pris på, ifølge Kloth.

     - Vi får nesten ingen klager på redigeringen. De sier heller takk for at du gjorde teksten min så fin, sier Kloth.

     Et underholdende innslag på einestages er Fundbüro (hittegodskontor). Under overskriften "Bilde søker historie" publiseres typisk et foto der personene eller gjenstandene er ukjente, og leserne bes om hjelp. Kjenner noen personene, vet noen hvor eller når bildet ble tatt? En annen variant er "Historie søker bilde".

 

Hva slags historie?

piler-red.jpgSiden starten i høst har 10.000 brukere registrert seg på einestages. Drøyt 1.000 av dem har bidratt med eget innhold. Kloth trekker gjerne fram perler blant disse bidragene. Mens studentopprøret var det selvsagte temaet for de fleste som i det siste har tatt for seg arven etter 1968, slo en leser til med en langt mer original vinkling: 1968 som teknologioptimismens år. En annen bruker klarte å problematisere selve historiebegrepet: han valgte å skrive om lanseringen av Apples iPhone i Tyskland på samme dag som den fant sted. Opplevelsen sto i skarp motsetning til den massive mediedekningen: det var ingen andre kunder i telefonbutikken.

     - Hva er historie? En dagsaktuell beretning fra et tidsvitne kan være et historisk dokument, sier Kloth.

     Blant bidragsyterne har det så langt utkrystallisert seg tre spesielt aktive grupper. Den ene er folk som opplevde 2. verdenskrig og dermed i dag er rundt 80 år. Den andre er 55-60-åringer som er opptatt av å fortelle om temaer fra DDR-tiden. Den tredje er de helt unge som gjerne fokuserer på livsstiltemaer.

 

Drahjelp for de små

piler-red.jpgVed siden av de store kulturinstitusjonene har det vist seg at en rekke mindre foreninger, grupper og entusiaster med egne nettsider har fattet interesse for å publisere på einestages. De kan nyte godt av den samme trafikkeffekten som de store institusjonene. I praksis blir de en slags uformelle partnere.

     - Det er mange små sider som har mye flott å by på, også fra hobbyhistorikere. De fortjener å nå et større publikum, men det vil de aldri klare via Google eller andre trafikk-kilder. Vi kan si: gi oss bare litt av det du har, så lenker vi tilbake til deg, sier Kloth.

     Et naturlig neste skritt for en tjeneste som einestages kunne være å legge til rette for viderebruk av innholdet, for eksempel republisering eller "remiksing" av fotografier på andre nettsteder. Det krever avklaring av opphavsrett. Einestages-brukerne kan alt i dag utstyre sine bilder med Creative Commons-lisens som gir andre rett til viderebruk på bestemte vilkår, men verken institusjoner eller brukere ser ut til å benytte seg av dette i særlig grad ennå. Det store flertall av brukere er rett og slett i liten grad kjent med disse mulighetene, mener Kloth.

 

 

Kulturinstitusjoner på einestages

 

Bundesarchiv: Tysklands største arkiv. Fungerer som statsarkiv.

Deutsches Auswandererhaus: Museum som dokumenterer utvandring fra Tyskland og tar opp aktuelle migrasjonsspørsmål.

Geschichtswettbewerb des Bundespräsidenten: Ungdomskonkurranse i lokalhistorisk forskning.

Bildarchiv Preußischer Kulturbesitz: Et av Europas største fotoarkiver med en samling på 12 millioner bilder. Tilhører delstatsbiblioteket i Berlin.

Progress Film-Verleih: Filmhistorisk arkiv. Disponerer blant annet hele filmarven fra DDR.

Deutsche Fotothek: Fotoarkiv med tre millioner bilder. Tilhører delstatsbiblioteket i Sachsen.

Bundesstiftung zur Aufarbeitung der SED-Diktatur: En statlig stiftelse som driver forskning og formidling på DDR-tiden.

Militärgeschichtliches Forschungsamt der Bundeswehr: Forskningsinstitutt tilknyttet det tyske forsvaret.

defa-spektrum GmbH: Filmarkiv med materiale fra DDR-tiden.

 

Les mer om einestages