Hamsun og samene

53-56 Hamsun-Turi-Hovedbilde.jpgEtter at Hamsun utga Markens grøde (1917) fastholder fortsatt mange at dikteren hadde et rasistisk syn på samene. Men Knut Hamsuns diktning tåler et langt videre blikk enn den ene boken. Han kunne også beundre kraften i naturfolket.

 

Av John Gustavsen, frilansjournalist 

Etter at Hamsun utga Markens grøde (1917) fastholder fortsatt mange at dikteren hadde et rasistisk syn på samene. Men Knut Hamsuns diktning tåler et langt videre blikk enn den ene boken. Han kunne også beundre kraften i naturfolket.

 

Av John Gustavsen, frilansjournalist

 

53-56 Hamsun-Turi-Hovedbilde.jpgI Hamsuns tekster finner en sterkt negative utsagn om samene som kan ha preget mange leseres oppfatning av hans syn på dette folket. Markens grøde åpner slik:

"Den lange, lange sti over myrene og ind i skogene, hvem har traakket op den? Manden, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte et og andet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begyndte en og anden lap å snuse stien op og gå den når han skulde fra fjæld til fjæld og se til sin ren." (Gyldendal Norsk forlag 1955)

                Hovedpersonen Isak, "skapningens herre" har i ødemarka bygd seg en gård som lensmannen må gi navn, Sellanraa. Isak og jorden er så nært knyttet sammen gjennom arbeidet at han glemmer seg. Men noen underlige skapninger passerer eller stikker som snarest innom Sellanraa. Alt framme i teksten gis samene en slags nasjonalkarakter:

                "- Lapperne de slesker altid."

                Forsker Kristin Jernsletten har tatt for seg det samiske i romanen i en artikkel, "Erfaringer formidlet og fornektet i teksten". Hun peker på det sentrale at det blir uungåelig å blande sammen forfatter med fortellerstemme. Men hun legger dristig nok også inn et kolonialt perspektiv, forfatteren formidler et nasjonalt syn. Romanen ble skrevet i 1917, og tildelt nobelprisen tre år etter. Men lenge før det hadde Hamsun rukket å gi en rosende omtale av det uforfalskede og ekte i Johan Turis berømte bok Muitalus sámiid birra ("Fortellingen om samene") utgitt i København 1910 i dansk oversettelse ved Emilie Demant.

 

Men la oss se på Hamsuns roman. Samen Os-Anders utgjør en opposisjon til nybyggeren da de møtes. Han insinuerer:

                "De sier han har ikke kjøpt? henkaster lappen."

                Men han har også andre egenskaper, som i scenen der Inger forundrer seg over: "at han ikke tagg om noget, det gjorde Os-Anders ellers altid, det gjør alle lapper, de tigger."

                Blant besøkende på gården, kommer tjenestepiken Oline, som er av samisk ætt, også til å spille en onds rolle. Hun er en farlig naturkraft, står for mørke og ulykke. Inger som har fått et barn med hareskår, skylder på Oline som har tatt Os-Anders inn i hus med en hare. Så hun kommer til "å hate ukristelig alle lapper." Forfatterstemmen dukker anonymt opp:

                "En lap han tigger ydmygt, men får han nei så blir han hævngjærrig og truer."

 

53-56 Hamsun_portrett.jpgEn begeistret anmelder

Knut Hamsun Hamsuns – her fotografert i 1927 av Anders Beer Wilse (Eier: Nasjonalbiblioteket) - kjente godt til samenes liv fra opphold på Hamarøya. Han var dessuten bare fem år yngre enn Johan Turi, og kjente kanskje til hans mange vandringer fra Kiruna-traktene over fjellene med rein, også ut til kysten av Nordland. Etter at Turi (1854-1936) utga Muittalus sámiid birra ("Fortellingen om samene", 1910) omtale Hamsun denne i Verdens Gang 15. januar 1911. Hamsun som sjelden lot seg begeistre over andres skrifter, er nå i godt lune:

                "Her er god Lappeforstand og stille, vek Følsomhet, her er Kundskap og Overtro, Lune Polemik, Resignation; selve den barnlige Hjælpeløshet i Sproget er en Ynde mere."

                Hamsun slår fast at Turi er så allvitende om samenes liv at ingen vil kunne "gripe ham i Feil av nogen Betydning(...)og han er en god og ærlig Natur som skyr Usandheten."  Hamsun finner det underlig at ingen kyndig nordmann har løftet sin røst om boken. Ja, "den maa sætte en Nordmand i litt Forlegenhet: den er en litterær Begivenhet, men den er ogsaa et Aktstykke."

                Hamsun har åpenbart lært så mye av Turi at han tar hans tekst med seg inn i sine egne tekster, f.eks. når han skriver at "Budplasserne er saa smukke at de ler."

                Hamsun gjør et nummer av den politiske strid som skjedde i grenselandet ved unionsoppgjøret, og tar stilling for samene mot den svenske Kronen. Han legger også til:

                "Men den norske Stat har også koloniseret."

                Etter som samene følger reinen inn på jord som de norske har kolonisert oppstår det konflikt. Dikteren ser konflikten fra norsk vinkel, for "den norske Grænseboer...har det heller ikke godt." Hamsun tenker seg plutselig inn i rollen som megler, og at han møter Albert Engström. Hamsun visste det kanskje; for Engström og Turi kjente til hverandre gjennom Hjalmar Lundbohm, deres felles venn og sjef for LKAB i Kiruna som finansierte Turis utgivelse. Dikteren Hamsun viser storsinn, og vil ha slutt på en ulykkelig konflikt for alle parter:

                "Jeg vantrives i dette Hund og Kat liv, jeg har Venner i Sverige som gjør det samme. (...)Og dessuten kommer dette til at Johan Turi er slik en prægtig Mand, man har faat tilovers for ham, man vil hjælpe ham og hans Folk. Han har skrevet en av de mærkeligste bøker jeg har læst paa længe."

 

Lapplands ville Eros

I romanene om Benoni og Rosa dukker samene opp i mer menneskelig skikkelse, men samtidig dyrisk ham. Gilbert Lap er en budbringer, av alt fra sladder til nyheter av jordisk verdi. Men han er også titter og en erotisk kraft som får kvinnene til å rødme.

                Tidlig er vi vitne til møtet mellom Benoni og Rosa, hun som sklir i væten og må hjelpes inn i en hule. Hun får både låne hans løvevæske å sitte på, attpåtil hans trøye. Da Benoni stikker nesen ut av hula, passerer Gilbert Lap. Dermed anslår forfatteren det sladderaktige:

                "Nu er lappen Gilbert der igjen. Han farer travlt frem og tilbake gjennem almænningen som en vævskyt og legger totter og tråder efter sig i bygdene på begge sider av fjældet."

                I boka om Rosa er vi vitne til hvordan den ville Sexus forfører baronesse Edvarda. Fortelleren:

                "De taler ikke, de bader, uten en tråd på sin krop, midt i den lille dam begge to. Jeg ser straks at kvinden er baronesse Edvarda; manden kjenner jeg ikke med en gang, hans hår er delt i midten og hænger vått og langt ned til begge sider. Da ser jeg på hans klær som ligger på bredden at det er Gilbert lap.

                De bader, de dukker sig samtidig, han holder sin arm om hende.(...) de står undertiden ret op og ser på hverandre, men det er intet blik i deres øine, de puster og er i ekstase; tilslut bærer de likesom hverandre ut av dammen op på den lille rydde plass. Lappen blir stående, han puster, vandet driver av hans hår. Baronessen sætter sig ned, krøker benene op under sig, lægger haken på det ene knæ og sitter slik og lar øinene gå. Hun venter på hvad han vil gjøre med hende. Da sætter han sig hos hende, murrer, griper hende plutselig i strupen og magter hende. Å, nu er de begge vilde, de skjælver hos hverandre, de smælter sammen med armer og ben, det er unævnelig hvad de gjør; et skrik vil ut av mit bryst, men forblir stumt, den lille avgud og jeg er vidner og jeg er målløs som dem."

                Rosa er forferdet over sine møter med Gilbert. Men Hamsun ser noe mer. Er der noe felles mellom de to? Igjen møter vi kvinneskikkelsen som føler seg truet:

                "Gilbert; han gjør mig altid så angst. Han vet så meget."

                Gilbert lap har i motsetning til de norske et nært forhold til naturen, til steinguden som han ofrer til. Dermed kommer han i kontakt med jorden, livets mor. Aner vi ikke noe beundrende hos Hamsun?

                Munken Vendt vil tukte Gilbert med pisk, men det forferder kvinnen:

                "Gilberts laps gud, den var hellig, nu hadde den hævnet sig på mig!"

 

De uovervinnelige

Hamsun demonstrerer både gjennom sitt liv og sin diktning ambivalens og flukt. Han lar seg ikke nagle fast til tidens bevegelser, en fri mann som vil det nye mennesket. Hamsun vil vise sin uovervinnelighet gjennom å være nyskapende og seende. Hans opprør utviklet seg til oppgjør med de rådende litterære retninger, slik det framkommer i Paa turne.

                Flytter vi oss til romanen Men livet lever som kom ut i 1933, finner vi en mektig skikkelse:

                "Åse var høy og mørk; hendes far skulle være tater og morn lap. Hun kom i en lapkofte som var sid som en kjole, hun skridde dronningaktig frem, stolt av væsen, langsom og alvorlig i sin tale."

                Det er noe rystende over hennes vesen:

                "Hun var et merkelig vakkert kvindfolk, men meget skitten, for noen år siden må hun ha vært en skjønnhet både i ansigt og legemsbygning."

                Hennes krefter var også annerledes:

                "Åse vandret altid, Gud vet når hun sov, hun dukket op. (...)Når Åse kom tidde børnene og snikte sig bort i krokene."

                Åse utfordret den aldrende August erotisk, han er besatt av Cornelia. En kveld møter de hverandre, og han vil gjerne vite hennes syn i saken. Hva er det ikke ved henne?

                "Hun stirret på ham, hård i øinene, målløs, tok ham tilside, skrævet ut med benene og løftet kofte og skjørter op så hun stod naken helt til navlen. Under dette vedblev hun og stirre ham ind i ansiktet. (...)Og det kan jo godt være at August fik som en venlighed i ansigtet ved det syn han så, og at han fuktet læberne litt."

                Hamsun vokste en tid opp på Hamarøy hos sin onkel Hans, og det i en alder der sjelen mottar de sterkeste inntrykk. I dramaet Munken Vendt, utgitt 1898, skildres samene slett ikke negativt. I henvisningen til en scene i tredje akt, heter det om Omoinsa Lap og datteren Inger:

                "Begge er klædt i nordlands lappedragt, rund toplue, renskinds mudd, bælte, båndsnørte bukselægger, komager. Dragten er hos begge rikt utsydd med blå, røde og gule tresser."

                Munken Vendt begjærer Inger som er "makeløs fast i tøiet" og kledt i en "fryktelig kostbar og bløt" mudd. Da Omoinsa lap får vite hva han er ute etter, løper samtalen slik:

                "Inger: Jeg får ham.

                Omoinsa lap: Du får ham? Jeg eier tolv hundre ren, han eier vel ikke så meget som en. (...)Og renen er ennda det minste jeg har."

 

Ikke enfoldig rasist

Studerer vi Hamsuns tekster nøye, vil vi flere steder se at hans naturalistiske syn trer fram. Han er vandrer som samene, rastløst i bevegelse, og han er klar over at alle slett ikke slesker og tigger, er skitne og upålitelige. Han forteller i brev og skrifter om sin lengsel mot nord, til stillheten, til tiden og gammen der han kan skrive i fred. Ingar Sletten Kolloen nevner "lengselen etter å kunne gå inn i skogene. Bo i en gamme, alene, som han gjorde på Hamarøy for fem år siden." (Svermeren, Gyldendal 2003: 254) Rastløsheten, ranglingen og slitet med romanene fører til at dikteren blir lagt inn: "Jeg ligger her og teller spiker i væggene og hører på dombjeller udenfor og siger brrr med alle mine nerver." (På klinik, Posten, avis i Kristiania 1/3-2006).

                I Hamsuns nobelprisroman kan en finne mye av tidens oppfatninger om samene. Men Hamsun kan ikke reduseres til en enfoldig rasist. Til det er hans diktning for stor, ambivalent og søkende. I Paa gjengrodde stier, og den utkom det året Hamsun var 90, møter leserne Martin fra Kløttran på Hamarøy, "en bror" og "venn" som kan ha vært same. Martin kan også leses som dikterens alter ego, vandrere er de begge.

                Biografene dveler stadig ved Hamsuns forhold til jødene, men ikke til samene. Når Hamsun blir beskyldt for å være jødehater, benekter han det. Jørgen Hauan har i "Solgudens fall. Knut Hamsun - en litterær biografi" (Aschehoug 2004) ingen vurdering av samene i Hamsuns univers. Derimot viser han til Per Olov Enquist som skreiv manus til Jan Troells hamsunfilm. Han ilegger denne replikk i Hamsuns munn hva gjelder jødene: "Jag är inte antisemit".

                Hamsuns tekster rommer både sterkt negative karakteristikker og forsonende toner overfor samene. Begeistringen for Turis bok er sjelden kost. Han er langt fra likegyldig, han ser samenes vansker, skjønnheten i klesdrakten, stoltheten i framferd, selvstendigheten, en vill erotisk kraft og at enkelte er ukuede og annerledes. Noen er som han selv; han den uovervinnelige, eneren som anga nye retninger for livet og litteraturen, men som også tråkket så feil på 1930-tallet, først beundret Mussolini og fascismen og så falt på kne for Adolf Hitler og nazismen.

 

John Gustavsen er forfatter og frilansjournalist. Har skrevet manus til teaterstykket Gumpegoddi ("Ulvejegeren") om møtet mellom Johan Turi og Emilie Demant, oppført på Beaivvás Sámi Teáhter i 1993.