La B-en gå uavkortet til Nasjonalbiblioteket!

14-17-ABM-rive.jpgpiler-red.jpgMotstand mot omorganiseringer og endringer er gjerne massiv, og fortsetter ofte etter at vedtak er fattet. Mang en forlenget lunsjpause, og mangt et tilfeldig møte i korridorene og på kontorene har medført tidsforbruk uten annet resultat enn uproduktiv arbeidstid og indignasjon. Jeg har vært med på det selv, men har innsett etter hvert at det er langt mer produktivt å arbeide innenfor nye rammer enn å forbli i en fastlåst posisjon av ren og skjær stahet og egeninteresse. Man kan ikke holde fast ved gammel strategi når man møter veggen.

 

Av Hans Martin Fagerli, daglig leder, ABM-media as

14-17-ABM-rive.jpgpiler-red.jpgMotstand mot omorganiseringer og endringer er gjerne massiv, og fortsetter ofte etter at vedtak er fattet. Mang en forlenget lunsjpause, og mangt et tilfeldig møte i korridorene og på kontorene har medført tidsforbruk uten annet resultat enn uproduktiv arbeidstid og indignasjon. Jeg har vært med på det selv, men har innsett etter hvert at det er langt mer produktivt å arbeide innenfor nye rammer enn å forbli i en fastlåst posisjon av ren og skjær stahet og egeninteresse. Man kan ikke holde fast ved gammel strategi når man møter veggen.

 

Av Hans Martin Fagerli, daglig leder, ABM-media as

 

Nå gjelder det ABM-utvikling hvor B-ens oppgaver og personale skal overføres til Nasjonalbiblioteket etter beslutning i Regjeringen (Aftenposten 1.mars 2010). Nasjonalbibliotekaren uttaler til Kommunal Rapport 26.februar 2010 at hun "forholder seg til det mandatet og de oppgavene vi til enhver tid får fra Kulturdepartementet". Man innstiller seg på det som kommer, noe annet ville være oppsiktsvekkende av en leder direkte underordnet departementet.

     Styret i ABM-utvikling gikk av 17.februar, og styremedlem og direktør ved UBO, Bente Andreassen sier til Aftenposten 1.mars at "Det som er vårt mandat, er ikke der lenger. Men når det først har skjedd, gir det en god mulighet til å tenke nye løsninger".

     Norges museumsforbund skriver i et brev til departementet 18.februar 2010, at de tar beslutningen om å overføre bibliotekoppgavene til Nasjonalbiblioteket til etterretning, og ber om et møte med departementet for å diskutere videre arbeid innenfor et AM-perspektiv. Disse aktørene er allerede på vei inn i nye posisjoner!

     I Aftenposten 1.mars 2010 skriver avisen at Biblioteknorge er splittet i synet på maktkonsentrasjonen rundt Nasjonalbiblioteket. Det er et uføre vi må komme oss ut av hvis vi vil medvirke til å forme videre utvikling. Vedvarende indignasjon og konspirasjonsteorier er uhensiktsmessig - i alle fall i det offentlige rom.

 

Som daglig leder i ABM-media as, et selskap etablert etter initiativ fra nettopp ABM-utvikling, tror jeg fortsatt på abm-tanken. Selv om det er overraskende at departementet allerede etter kun 6-7 år ønsker å avvikle ABM-utvikling i dets nåværende form. Institusjonen var departementets egen idé, kjørt fram med betydelig overbevisning fra deres side. Omorganisering av en statlig nydannelse etter så kort tid er ikke daglig kost. Samtidig observerer jeg at departementet innad omorganiserer og etablerer en kulturvernavdeling. Den kunne like gjerne tatt navnet abm-avdelingen ut fra de mest sentrale oppgavene som er lagt dit. Strammer departementet tøylene og skjerper sitt eget abm-fokus? Tanken om å ta et overordnet grep om abm-feltet er langt fra død!

     Vi bruker gjerne nabolandene sine løsninger som underlag for egen argumentasjon. I Sverige skjer det samme som her, og der borte er biblioteksektoren ganske fornøyd med at landets nasjonalbibliotek får et samlet ansvar. (Se side 12-13.) I Finland ivaretas utvikling av en overordnet folkebibliotekstrategi, som var en hovedoppgave for ABM-utvikling, av Undervisningsministeriet! Ut fra mitt eget ståsted en interessant løsning. Finsk bibliotekbruk og -finansiering har blitt brukt som eksempel her i landet på hvordan bibliotekpolitikk burde fungere. Man kan neppe konkludere annerledes enn at det finnes svært ulike løsninger og meninger om disse!

 

Jeg har med stigende undring sett på debatten i aviser og på bibliotekfolkets egne digitale arenaer, hvor motargumentene er ganske svake på logos om enn desto sterkere på patos for å bruke termer fra retorikken. Og det er nok følelsene som styrer utbruddene. Nå som ofte før ved omorganiseringer. Eneste håp for motstanderne ligger i at det går politikk i saken. Høyre ville ha "ryddeaksjonen", som deres saksordfører Olemic Thommessen kalte saken, tilbake til Stortinget, men ble nedstemt. Opposisjonen - og pressen - leter som kjent alltid etter muligheter for å angripe sittende regjering i håp om å fjerne en statsråd eller to og påføre den politiske nederlag. Kanskje Høyre og Fremskrittspartiet blir våre nye bibliotekvenner? Det blir uvant for mange.

     Ved etableringen av Nasjonalbiblioteket i Rana for mer enn 20 år siden skulle arbeidsoppgavene mine sendes nordover. Samtidig skulle jeg som leder av Norsk Fagbibliotekforening fronte en 100 prosent motstand blant medlemmene. Vårt hovedargument var at Rana manglet kompetanse. Vi visste at dette var meningsløst i den forstand at mangelen ville bli høyst midlertidig. Under NB Ranas svært dyktige leder Bjørg Simonsen, ble påstanden over tid latterliggjort.

     Jeg ser at samme type argumentasjon brukes ved overføring av oppgaver til NB i dag. Nasjonalbiblioteket har ikke kompetanse på området folkebibliotek, hører jeg i ulike versjoner, og delvis direkte knyttet til lederne. Kompetansen og stillingene befinner seg faktisk allerede i samme hus, enklere kompetanseoverføring kan man ikke få til. Bortsett fra teknisk-økonomisk personale, som gjerne berøres mest av omorganisering, vil i dette tilfellet de fleste faglige medarbeiderne kanskje ikke gang skifte kontor. For øvrig har nasjonalbibliotekaren lengre ledererfaring fra folkebibliotek enn de fleste av oss!

 

Et annet argument som brukes mot NB er at de blir "bukken til havresekken" når det gjelder tildeling av prosjektmidler. Habilitetsregler er ikke ukjent i offentlig forvaltning, og normalt anvendes de riktig. Jeg har tiltro til at de som utfører disse oppgavene utmerket i dag, også vil gjøre det under en ny ledelse.

 

Et tredje argument er at NB skal holde seg til drift og utvikling - selv om det innrømmes at de har forvaltningskompetanse. Alle offentlige institusjoner har forvaltningsoppgaver, oppgaver som er regulert av ulike lovverk, og dermed innenfor rammer som er fullstendig uavhengig av utførende institusjon. Man kan ikke tolke Regnskapsloven forskjellig fra høgskole til høgskole! Bibliotekloven er ikke noe unntak.  Og her vil også kompetanse kun flyttes inn under ny overordnet ledelse. De samme ansatte som forvalter i dag, vil forvalte i morgen.

 

Et fjerde argument er at nå skal Nasjonalbiblioteket styre alle norske bibliotek. Det har de ikke gjort før, sies det. Da kjenner man lite til dagens styringsmodeller. Riktignok hadde Statens bibliotektilsyn i gamle dager en tilsynsrolle som kunne bli ganske håndfast utført, men da må vi helt tilbake til tiden da statens bibliotekkonsulent satt i departementet! I min tid har verken Statens bibliotektilsyn, Riksbibliotektjenesten eller ABM-utvikling hatt noen styringsrett over norske bibliotek. Kunnskapsdepartementet styrer UH-bibliotekene. Kommunaldepartementet er de kommunale folkebibliotekenes departementale overhode. Kulturdepartementet styrer Nasjonalbiblioteket.

     Bortsett fra det siste eksemplet skjer styringen via underliggende institusjoner, og i undertegnedes lederperiode på Høgskolen i Oslo i nærmere 15 år, kan jeg ikke huske at den har vært påtrengende. For bibliotekledere har forholdet til direktører, rådmenn og lokalt politisk arbeid vært av større viktighet for å få til resultater og utvikling. Et og annet prosjekttilskudd fra ABM-utvikling har vært kjærkomment, men på sikt har vi alltid måttet sikre mer varige bevilgninger via egen institusjon. Denne situasjonen endres ikke ved omorganiseringen. Men Kulturdepartementets bibliotekansvar blir klart enklere å håndtere - for departementet selv.

 

Noen mener at departementets beslutning vil stoppe utviklingen i biblioteksektoren. Det er våre biblioteksjefer som har ansvar for utvikling. Og mange steder ser man eksempler på god utvikling uten at verken ABM-utvikling eller Nasjonalbiblioteket har bidratt til dette. Men jeg ser selvsagt gjerne at nasjonale tjenester som slike institusjoner har ansvar for, utvikler seg på en for oss god måte. Vi hører også at nasjonalbibliotekaren får for stor makt. Det er en gammelmodig tankegang fra en annen tid som insinuerer at nasjonalbibliotekaren styrer eneveldig. Hun får større ansvar.

     Etter min oppfatning står man overfor den klassiske omorganiseringssituasjonen: man vil ikke, og man forsøker å finne vikarierende argumenter for egen motvilje. Jeg tror man rett og slett ikke liker Nasjonalbiblioteket eller dets ledelse. Men det er jo ikke noe gangbart argument, selv om enkelte har vært farlig nær å uttrykke nettopp det.

 

Det som ikke bør skje nå, er at B-en splittes opp. Det er bedre at den holdes samlet i Nasjonalbiblioteket, enn at biter av den går litt hit og litt dit. Selv et gjenstridig departement kan bli lydhøre overfor innvendingene, og etterkomme ønsker om at noen gitte oppgaver kan utføres utenfor Nasjonalbiblioteket. Jeg ser at Universitets- og høgskolerådet har slike interesser, kanskje først og fremst knyttet til fellesavtalene. Med et fortsatt håp om at vi kan få til nasjonalt dekkende avtaler som muliggjør slik tilgang til vitenskapelig informasjon uavhengig av studiested, studium eller bosted, håper jeg at denne viktige oppgaven blir med på lasset over til NB. Tilsvarende for de forvaltningsoppgavene ABM-utvikling har ansvar for.

 

Bibliotekfolk arbeidet hardt for at Statens bibliotektilsyn og Riksbibliotektjenesten skulle fusjonere. La ressursene forbli i det bibliotekfaglige miljøet de befinner seg i. Det var vel ikke bare mangel på gode kontorarealer i Oslo som medførte en samlokalisering med Nasjonalbiblioteket?

     Med de store ressursene og ikke minst den departementale velvilje som Nasjonalbiblioteket har blitt møtt med de seneste årene, må vi snarere ha god grunn til å forvente gode resultater av nyordningen. Med økt ansvar for nasjonalbibliotekaren følger det med økte forventninger også.