Er bredbåndsavgift løsningen?

64 Inni-en-bredbandsruter.jpgMens kulturindustrien intensiverer sin jakt på fildelere, diskuteres en alternativ løsning på piratproblemet stadig mer seriøst i inn- og utland: bredbåndsavgift.

 

Av Olav Anders Øvrebø, journalist og redaktør

64 Inni-en-bredbandsruter.jpgMens kulturindustrien intensiverer sin jakt på fildelere, diskuteres en alternativ løsning på piratproblemet stadig mer seriøst i inn- og utland: bredbåndsavgift.

 

Av Olav Anders Øvrebø, journalist og redaktør

 

Konfliktene om nettbruk og opphavsrett polariseres. Ført an av musikk- og filmindustrien krever rettighetshavere drakoniske sanksjoner mot fildelere, og er nær ved å vinne fram. På den andre siden står nettbrukere som nekter å akseptere at en kulturell praksis de har lært seg å leve med som naturlig, nå skal straffes. Striden er satt på spissen i Pirate Bay-saken.

     I denne opphetede situasjonen har likevel et mer konstruktivt forslag til løsning begynt å bane seg vei inn i europeiske partiprogrammer, i konferansedebatter og i offentligheten. I Norge går det som oftest under betegnelsen bredbåndsavgift, tyskerne kaller det kulturflatrate.

     De siste månedene har jeg forsøkt å kartlegge de ulike debattene og modellene som drøftes, og jeg har sett særlig på Tyskland og Skandinavia. Grunntanken er den samme: Mot å betale en månedlig ekstra avgift, innkrevd av bredbåndsleverandøren, legaliseres fildeling av ikke-kommersiell type.

     Brukerne kan laste ned så mye de vil av musikk, film, lydbøker, e-bøker - kort sagt alle typer verk som sirkulerer i fildelingsnettverkene. Avgiften gir en solid pott penger som deles ut igjen til rettighetshaverne. Fordelingsnøkkelen må knyttes til populariteten verk har blant fildelerne.

 

Økende politisk interesse

Ideen om en bredbåndsavgift er ikke ny, men den tas nå langt mer alvorlig enn før og diskuteres ikke lenger bare av spesielt interesserte "netthoder", som disse ferske eksemplene viser:

     - SV: På landsmøtet i mars vedtok partiet å "utrede muligheten for å gjøre ikke-kommersiell fildeling av musikk utført av privatpersoner lovlig, i kombinasjon med en lisensavgiftsløsning for betaling til rettighetshaverne. På sikt bør også andre medietyper utredes". Formuleringen er tatt inn i arbeidsprogrammet for neste stortingsperiode.

- Venstre: Sysler med lignende ideer i landsstyrets forslag til arbeidsprogram: Partiet vil "vurdere en differensiert bredbåndsavgift, abonnement eller lignende modeller for å finansiere fri fildeling."

     I Tyskland har De Grønne tatt bredbåndsavgift inn i sitt program til EU-valget i juni i år. Her går partiet inn for å finne differensierte løsninger som tar vare på rettighetene til både kunstnere og forbrukere. "Innføringen av en bredbåndsavgift (kulturflatrate) som gjør det mulig med ikke-kommersiell bruk av digitale kulturgoder, kan være en vei å gå," heter det i programmet. Partiet har også bestilt en utredning fra juridiske eksperter, som konkluderer med at en bredbåndsavgift er både juridisk gjennomførbar og dessuten i kunstnernes beste interesse. Grietje Staffelt, representant for De Grønne i Forbundsdagen i Berlin, opplyser at partiet ikke har konkludert endelig i saken, men nå skal utrede videre hvordan en bredbåndsavgift kan utformes.

     Alle disse partiene bruker altså ganske runde formuleringer, noe som ikke er overraskende siden ideen er både kontroversiell og uprøvd. Det siste blir det for øvrig snart en endring på: Isle of Man har allerede besluttet å innføre en bredbåndsavgift for alle. Ett pund ekstra i måneden skal gi brukeren rett til å laste ned alt av musikk fra fildelingsnettverk.

 

Obligatorisk eller frivillig?

Medieforsker Volker Grassmuck ved Humboldt-universitetet i Berlin er Tysklands fremste forkjemper for en bredbåndsavgift, og har vært opptatt av temaet i en årrekke. Da vi møttes til intervju i Berlin for noen uker siden, forsøkte jeg å få svar på noen av de mange spørsmålene og innvendingene avgiftsmodellen virvler opp.

     Et av de mest sentrale spørsmålene er om bredbåndsavgiften skal være obligatorisk for alle, eller en frivillig løsning. Stim (Sveriges TONO) er den skandinaviske organisasjonen på feltet som har vist størst interesse for bredbåndsavgift. Organisasjonen har undersøkt stemningen blant nettbrukere og forsøker nå å få bredbåndsleverandørene med på samtaler om en avgift basert på frivillighet. Stim nevner et opplagt argument mot en obligatorisk avgift: Nettbrukere som ikke driver med fildeling i dag vil finne det urettferdig å bli pålagt en tilleggsavgift. Grassmuck mener likevel en obligatorisk ordning er best.

     - Jeg er ikke bastant imot en frivillig løsning. Fordelen er at den ville være lettere å innføre. Ulempen er at da vil bestrebelsene på å ta dem som fortsatt bruker fildelingsnettverk, men ikke betaler den frivillige avgiften, bare fortsette, sier han.

     En av de store fordelene tilhengerne av en obligatorisk avgift peker på, er nettopp at den med ett slag eliminerer begrunnelsen for kulturindustriens tiltak mot fildelere. Slik sikres nettbrukerne mot sperrer, rettsforfølgelse og personverntrusler.

 

Hvor mye skal det koste?

Et annet stort spørsmål er prisen på en "kulturflatrate". Hvordan skal den beregnes? I USA og Europa har relativt lave avgifter på 10-50 kroner i måneden vært nevnt. Den britiske musikkbransjeveteranen Peter Jenner hevder at så lite som 1 pund i måneden fra alle bredbåndsabonnenter - altså Isle of Mans modell - ville bringe inn like mye som all omsetning av innspilt musikk i Storbritannia i dag. Ytterligere 2 pund ville dekke inn omsetningen av film og dataspill også.

     I en undersøkelse Stim utførte blant svenske nettbrukere ble høyere beløp luftet. Her sa så mange som 42 prosent seg interessert i å betale over 100 kroner i måneden for et frivillig abonnement som gir rett til å fildele musikk. 87 prosent er generelt interessert i en slik ordning.

     Til grunn for fastsettelsen av en avgift må man legge et resonnement om hvor mye av markedet fildelerne har tatt knekken på, framholder Grassmuck. Dette er et svært omstridt spørsmål. For eksempel tar musikkindustrien gjerne utgangspunkt i omsetningen i toppårene rundt århundreskiftet, og hevder at nedgangen i årene deretter skyldes fildeling. Kritikere som Grassmuck mener dette er misvisende: 1990-tallet var eksepsjonelt godt for musikkindustrien på grunn av overgangen fra vinyl- til CD-plater. Mange kjøpte platene de allerede eide om igjen, eller kompletterte samlingen sin.

     Effekten av fildeling er heller ikke så enkel som at en nedlasting = ett tapt kjøp. Ingen seriøse aktører hevder dette i dag, mener Grassmuck. Han peker også på at det kan være en reklameeffekt av fildeling: Brukere kan bli kjent med en artist via fildeling, for deretter å kjøpe plater og konsertbilletter.

 

Hvordan skal potten fordeles?

Uansett går det an å leke med tall: I Norge er det over 1,4 millioner private bredbåndsabonnenter.

En obligatorisk avgift på 50 kroner i måneden ville altså gi en pott på 840 millioner kroner i året til fordeling.

     Og akkurat fordelingen ville bli en skikkelig nøtt å knekke. Grassmuck mener det ville være absolutt nødvendig å finne gode mekanismer for å fordele midlene i forhold til verkenes popularitet i fildelingsnettverkene. I prinsippet minner dette om velprøvde ordninger for innkassering av vederlag til rettighetshavere, for eksempel for avspilling av musikk i radio. Den beste tekniske løsningen synes Grassmuck er at antallet nedlastinger av hvert enkelt verk måles av bredbåndsleverandørene. Tallene kvalitetskontrolleres så av organisasjonen som står for fordelingen av potten.

     Her oppstår naturligvis en del potensielle problemer som må løses. Man må passe på at en rettighetshaver ikke laster ned sitt eget verk 10.000 ganger for å få en større del av potten, bemerker Grassmuck. Men dette må bredbåndsleverandørene lett kunne avdekke. Helt sentralt er iallfall at brukerne anonymiseres, og dette må være vanntett. Bredbåndsavgiften skal ikke føre til enda mer overvåkning.

     - En bredbåndsavgift har bare en sjanse til å bli innført hvis personvern er sikret i selve utformingen av systemet. For registreringen av nedlastinger er det helt uvesentlig hvem som har lastet ned hvilke verk, sier Grassmuck.

     I fordelingen av potten må det også tas hensyn til at verktypene har ulik økonomisk verdi. Film er som regel dyrere å produsere enn musikk.

     En stor fordel, ifølge Grassmuck, er at detaljert statistikk over nedlasting vil gi mulighet for å fordele midler til rettighetshavere langt ned i "den lange halen". Det ville altså ikke bare være de store artistene og forfatterne som ville nyte godt av avgiften.

 

Men er det ikke ekspropriasjon?

En hovedinnvending mot bredbåndsavgift er at den ville innebære både en kapitulasjon for "piratene" og en ekspropriasjon av rettighetshavernes eiendom. Grassmucks svar er at ekspropriasjonen allerede har funnet sted, og "skylden" har den medieteknologiske utviklingen.

     - Fildelingsnettverk har eksistert i ti år. Alle forsøk på å få bukt med dem, via tekniske tiltak, straffeforfølging og kampanjer, har mislyktes. En bredbåndsavgift dreier seg ikke om å ekspropriere noens eiendom, men tvert imot om å gi vederlag til rettighetshavere for bruk som uansett finner sted og som ikke kan stoppes.

     Alternativet til "kapitulasjon" er stadig mer frihetsinnskrenkende lover og tiltak, mener Grassmuck. Det musikkindustrien i realiteten forsøker, er å få staten til å garantere for forretningsmodeller fra den analoge epoken, omtrent som kriserammede finanskonserner som har seg selv å takke og nå søker en statlig nødhavn, mener han.

     Det er uansett svært vanskelig å se for seg at en bredbåndsavgift skal kunne innføres ovenfra per direktiv uten at de berørte partene er med på forarbeidene.

 

Vil ikke hele markedet elimineres?

Når fildeling legaliseres, vil ikke dette undergrave de eksisterende kommersielle digitale tilbudene i samme slengen, som iTunes og ulike abonnementstjenester? Grassmuck tror flere vil prøve fildeling hvis bredbåndsavgiften innføres, men poengterer at ordningen bare dekker ikke-kommersielle nettverk hvor brukere deler med hverandre. Hvis noen lager en fildelingstjeneste med kommersielt formål, utløses de samme kravene til lisensiering og betaling til rettighetshavere som iTunes & co er underlagt.

     Fildelingsnettverkene vil ha de samme svake sidene som i dag, og det kan kommersielle aktører utnytte, mener Grassmuck. Kombinasjonen iPod og iTunes er for eksempel mye enklere å bruke enn å romstere rundt på fildelingstjenestene.

     - Det vil fortsatt kreves en viss anstrengelse for å finne det man vil ha i fildelingstjenestene, sier Grassmuck. Selv om kvaliteten på fildelingsnettverkene og innholdet der kanskje vil øke, tror han at de to systemene kan eksistere videre side om side.

 

Ønske: Åpen og tillitsbyggende prosess

Om en bredbåndsavgift etter denne modellen er ønskelig og gjennomførbar, virker vanskelig å dømme om i dag. Men siden ideen endelig har begynt å sive inn i en bredere offentlighet, er det lov å håpe på at den i hvert fall kan inspirere til en konstruktiv vending i debattene om fildeling, pirater og opphavsrett.

     Det ville nemlig være helt misvisende å hevde at bredbåndsavgift har dominert mediebildet de siste månedene. Der er det helt andre ideer som hersker. 12. mai vedtok den franske nasjonalforsamlingen en svært omdiskutert lov som medfører at "pirater" kan bli stengt ute fra nettet. Kulturindustrien skal gi syndernes IP-adresser til et statlig organ, som vil gå videre til bredbåndsleverandøren og kreve abonnentens navn utlevert. Etter to advarsler vil så brukerens nettforbindelse bli kuttet. Systemet vil kreve at staten fører svartelister over brukere, så de ikke omgår utestengelsen ved å bestille abonnement hos en annen leverandør. Tilsvarende forslag om en "digital dødsstraff" har vært forsøkt brakt inn for avstemning i EU-parlamentet flere ganger det siste året, men blitt avvist.

     Fra et borgerrettighetssynspunkt virker en bredbåndsavgift som et mer sympatisk forslag enn straffeforfølgelse. Her dreier det seg ikke minst om å bøte på en veldig frynsete tillit mellom kulturindustriene, rettighetsorganisasjonene og en stor gruppe nettbrukere, dominert av unge mennesker (Telenor anslår at 20 prosent av deres brukere deler filer). En fordomsfri utredning av bredbåndsavgift og andre alternativer kan være et viktig tillitsbyggende tiltak. Selve prosessen burde i beste nett-tradisjon gjøres mest mulig åpen og tilrettelegge for bredest mulig deltakelse. En flott gest fra kulturindustrien kunne være å stille nye forslag om straff og forfølgelse i bero i mellomtiden.

     I dag virker konfliktene så uforsonlige at en åpen prosess under disse betingelsene ikke framstår som realistisk. Men det er lov å håpe.

 

Sarkozy-regjeringen led et nytt nederlag i sin kamp for den omstridte "Hadopi"-loven i juni, da Frankrikes forfatningsdomstol skarpt kritiserte lovteksten i en uttalelse. Flere deler av loven bryter med grunnlovsfestede rettigheter, som ytringsfriheten, konkluderte dommerne. Regjeringen vil nå forsøke å få igjennom en ny versjon av loven som den mener tar hensyn til forfatningsdomstolens kritikk.

 

Kilder:

"Die Zulässigkeit einer Kulturflatrate nach nationalem und europäischem

Recht", utredning utført for De Grønne mars 2009. Tilgjengelig på: http://tinyurl.com/dblgq2

Stim: "Pirater, fildelare och musikanvändare", rapport om undersøkelse februar 2009. Tilgjengelig på: http://tinyurl.com/c9yh2g

Songwriters Association of Canada: "Music File Sharing: A New Vision for Creators and Consumers", www.musicfilesharing.ca.