Fra mangfold til enfold - norsk litteraturpolitikk og norske lesevaner i forandring

6-lindell_unni_the_honey_trap.jpgBibliotek-lånerne vender "katedralen" ryggen og satser alt på "børsen". Dagens mest utlånte bøker er først og fremst krim- og spenningslitteratur.

 

Av førsteamanuensis Cecilie Naper, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

6-lindell_unni_the_honey_trap.jpgBibliotek-lånerne vender "katedralen" ryggen og satser alt på "børsen". Dagens mest utlånte bøker er først og fremst krim- og spenningslitteratur.

 

Av førsteamanuensis Cecilie Naper, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

 

I begynnelsen av 1990-årene besto den mest solgte og utlånte litteraturen i Norge av et mangfold av  kanonisert litteratur, norske klassikere, kritikerbelønt litteratur og lettere litteratur innen kjærlighets- og spenningssjangeren. I dag er dette bildet radikalt forandret. Mens den mest populære litteraturen for femten år siden besto av både norsk og oversatt litteratur innen et utall sjangrer, opererer de mest populære forfatterne i dag i all hovedsak innen krim- og spenningssjangeren.

          Denne bevegelsen fra mangfold til enfold kan skyldes at vi lever i en tid som blir stadig mer underholdningsrettet. Men den kan også ha å gjøre med den fristillingen av bokmarkedet som har foregått de siste ti årene. For å undersøke dette spørsmålet nærmere har jeg gjort tre historiske nedslag i norske og svenske lesevaner i perioder preget av ulik litteraturpolitikk:

• For det første har jeg sett på lesevanene i Norge tidlig i 1990-årene. På dette tidspunktet var det norske bokmarkedet helt gjennomregulert.

• For det andre har jeg sett pålesevanene i dagens liberaliserte bokmarked.

• For det tredje har jeg sett pålesevanene i Sverige omkring 1990. Nabolandene Norge og Sverige er like bådei allmennkultur og på andre måter. Men i motsetning til det gjennomregulertenorske bokmarkedet omkring 1990, hadde svenskene i samme periode det friestebokmarkedet i Norden.

 

Litteraturpolitikk nytter

Det var for å verne om skriftkulturen i det norske språksamfunnet at en ny litteraturpolitikk ble utformet i 1960-årene. Sentralt i denne litteraturpolitikken sto forskjellige former for forfatterstøtte, innkjøpsordningene og ikke minst momsfritaket på bøker. Tankene bak var mange: å skape en livskraftig underskog av norske «forfatterspirer», å gjøre det økonomisk forsvarlig å gi ut et bredt og variert utvalg av litteratur, og å sørge for at det var mulig å drive en velassortert bokhandel både i bygd og by.

          Forleggere og bokhandleres rolle var å forplikte seg til en bransjeavtale som - i Gyldendal-forlegger Harald Griegs retorikk - sikret «ikke bare børsen, men også katedralen» . Gjennom avtalen forpliktet forleggerne seg til å føre en allsidig utgivelsespolitikk med så vel smale titler som bestselgerlitteratur, og til å selge bøker til bokhandelen med rause, faste og like rabatter. Bokhandelen forpliktet seg til å lagerføre et bredt utvalg av de bøkene som hadde kommet ut de siste tre årene. Men ikke minst sto prinsippet om faste bokpriser sentralt. Fastprisen sikret en langsiktig lønnsomhet, forutsigbarhet og stabilitet, blant annet fordi det offentlige gjennom innkjøpsordningene sto som kjøper av tusen eksemplarer av hver nye norske skjønnlitterære bok som kom ut.

          Året før innkjøpsordningen ble vedtatt i 1965, kom det ut 82 nye norske titler og 83 oversatte. Allerede året etter steg tallet på nye norske utgivelser til 96. Etter at innkjøpsordningen hadde virket i 35 år, var tallet på nye norske innkjøpte utgivelser blitt så høyt at Kulturrådet i 2002 så seg nødt til å innføre et øvre tak på 190 titler. Også dette tallet er i overkant høyt, mener mange. Ikke desto mindre har innkjøpsordningen fungert slik den var ment å fungere, nemlig til å øke bredden og mangfoldet både i utgivelsen og lesningen av norsk litteratur.

 

Fra regulering til fristilling

I begynnelsen av 1990-årene hardnet kampen om bokkronene til. I løpet av første halvdel av tiåret ble brorparten av de mellomstore forlagene kjøpt opp av Aschehoug, Gyldendal og Cappelen. Blant forlagene som fikk nye eiere var arbeiderbevegelsens forlag Tiden og det nyere og rødere Oktober forlag. Utviklingen kulminerte med at Aschehoug og Gyldendal kjøpte opp og slaktet det viktigste forlaget for akademiske utgivelser i Norge, nemlig Universitetsforlaget. Det tredje store forlaget, Cappelen, hadde lenge vært eid av den svenske forlagsgiganten Bonnier.

          For å få kontroll over omsetningskjeden, kjøpte de store forlagene i siste halvdel av 1990-årene og utover på 2000-tallet opp deler av norsk bokhandel. Per dags dato står Aschehoug og Gyldendal som del- eller heleiere av to solide norske bokhandelkjeder, Norli og Ark, mens Cappelen Damm, som i mellomtida HAR fusjonert, står som eier av Tanum-kjeden.

          Det var imidlertid ikke før i 1997 det kom et forvarsel om det som skulle bli slutten på den norske sosialdemokratiske litteraturpolitikken. Dette året førte kampen om det tidvis spinkle overskuddet i bransjen til at Den norske Forleggerforening valgte å si opp den tradisjonelle og kulturforpliktende bransjeavtalen.

          Bokhandlerforeningens årsberetning for 1996 viser at dette året hadde 66 av de i alt 434 bokhandlerne forpliktet seg til å føre samtlige 3000 titler som den gangen kom ut. Alt i alt hadde 305 eller 70 prosent av bokhandlerne forpliktet seg til å føre alt som kom ut av ny norsk skjønnlitteratur for barn og voksne. Årsberetningen for 2007 viser at situasjonen er snudd på hodet. Samtidig som det totale antallet bokhandler har vokst fra 434 til 647, er tallet på de litterært sett velassorterte bokhandlene redusert fra 305 til 149. I dag er situasjonen en liten smule bedre, takk til Kulturminister Giske som i 2007  "raslet" med momsvåpenet (bare momsfritaket på bøker aleine er verd 1.4 mrd. Kr.). Men dette skal det handle mer om i slutten av artikkelen.  

           I 2005 fikk fristillingen av bokmarkedet drahjelp av moderniseringsminister Morten Meyer, som da rokket ved en av bærebjelkene i norsk litteraturpolitikk, nemlig fastprisen på bøker. Meyer la til rette for at bokhandlerne innenfor en ramme på 12,5 prosent kunne konkurrere om prisen på en og samme bok.

          Denne liberaliseringen fikk to viktige følger: For det første ble hovedleverandøren av skjønnlitteratur til det norske folk, De norske Bokklubbene, kraftig vingeklippet. Tilbudet av hovedbøker ble mer kommersielt og bestselgerorientert, og det ble satset mer ensidig på den mest lettselgelige litteraturen For det andre begynte bokhandlerne, som tradisjonelt hadde livnært seg på billigbøker, å drive priskonkurranse med tilhørende stabelsalg av bestselgerlitteratur. I dag møter den kulturåpne og optimistiske bokhandelkunde 10 til 15 eksemplarer hver seg av sesongens 3 - 4 mestselgende titler allerede i butikkens utstillingsvindu. I neste omgang ser det ut som om denne forandringen på tilbudssiden har påvirket den gjengse oppfatning av hva som er verd å lese. Parallelt med denne bestselgersatsingen forandret etterspørselen i bok-Norge seg fra et mangfold av nyere og eldre litteratur, i retning nyere norsk og svensk litteratur med en kriminal- eller spenningsintrige. Dette gjaldt både i bokklubb, bokhandel og bibliotek.

 

Mer krim, mindre kanonisert litteratur

Den mest solgte og utlånte skjønnlitteraturen besto tidlig i 1990-årene av en god blanding av norsk og oversatt litteratur, verdenslitteratur, klassikere, og mer reindyrket underholdningslitteratur.

          Blant de 10 mest utlånte bøkene på folkebiblioteket finner vi i 1992/1993 nobelprisvinner Sigrid Undset, klassikerforfatter Amalie Skram og de to kritikerbelønte forfatterne Roy Jacobsen og Herbjørg Wassmo. Blant de 40 mest utlånte dukker også kanonforfatterne Fjodor Dostojevskij, Marcel Proust, Franz Kafka opp sammen med de norske klassikerforfatterne Knut Hamsun,  Johan Borgen og Jens Bjørneboe. Her møter vi også norske mottakere av kritikerprisen som Lars Saabye Christensen og Bjørg Vik. 

          I 2007 finner vi, i motsetning til i 1993, ingen kanoniserte forfattere på bestselgerlista. Av bøker skrevet av kritikerbelønte forfattere finner vi kun én. Derimot finner vi så mange som seks kriminalromaner blant de ti mest solgte romanene. 

          Vi finner den samme utviklingen i retning av lettere litteratur i bibliotek-Norge. Hvis vi sammenlikner utlånstoppen for 1993 med 2007-toppen, ser vi at parallelt med forandringene i bokbransjen er lånernes etterspørsel stadig mer ensrettet. I motsetning til i 1993, finner vi i 2007 verken kanoniserte forfattere, klassikerforfattere eller kritikerbelønte forfattere på utlånstoppen. Dette bildet forandres ikke i nevneverdig grad om vi tar utgangspunkt i de 40 mest utlånte titlene.

 

 

Utlånstoppen for 2007

Forfatter                                 Tittel

1        A.B. Ragde                    Eremittkrepsene

2        A. B. Ragde                   Ligge i grønne enger

3        A. B. Ragde                   Berlinerpoplene

4        J. Nesbø                        Snømannen

5        K. Hosseini                    Drageløperen

6        S. Larsson                     Jenta som lekte med ilden

7        A. K. Elstad                   Hjem

8        J. Nesbø                        Frelseren

9        K. Hosseini                    Tusen strålende soler

10      S. Larsson                     Menn som hater kvinner

 

 

Bokhandelsalget før og nå

Tidlig i 1990-årene omfattet den mest populære litteraturen ny og gammel norsk og oversatt litteratur innenfor et utall sjangre. Per dags dato kan flertallet av de mest populære bøkene klassifiseres under sjangeren krim og spenning.

 

Den norske Bokhandlerforenings/VGs salgsstatistikk 1993

Forfatter               Tittel                               Antall måneder på lista

1  S.  Undset         Kristin Lavransdatter              26

2  K.  Gibran         Profeten                                24

3  R.  Jacobsen      Seierherrene                         20

4  A.K. Elstad         Hellemyrsfolket                     20

5  A. K. Elstad        Folket på Innhaug                 20

6  J.R.R. Tolkien     Ringenes herre                     19

7  A. K. Elstad        Senere Lena                         11

8  H. Wassmo         Lykkens sønn                       11

9  B. Easton Ellis     American Psycho                  11

 

Den norske Bokhandlerforenings salgsstatistikk 2007

Forfatter               Tittel

1  S. Larsson        Menn som hater kvinner

2  D. Brown          Da Vinci-koden

3  A. B. Ragde      Ligge i grønne enger

4  A. B. Ragde      Eremittkrepsene

5  J. Nesbø           Frelseren

6  K. Hosseini        Drageløperen

7  J. Nesbø           Snømannen

8  A. K. Elstad       Hjem

9  A. B. Ragde      Berlinerpoplene

10  S. Larsson      Jenta som lekte med ilden

 

 

Utlån i Norge og Sverige før og nå

Parallellene mellom utlånsstatistikken fra de to liberaliserte bokmarkedene (bok-Sverige anno 1981 og bok-Norge anno 2007) var slående. I det frieste av disse to markedene, Sverige anno 1981, fyller formelbasert underholdningslitteratur rundt en kriminal- eller kjærlighetsintrige samtlige av de ti første plassene. I det noe mindre deregulerte Norge anno 2007 var andelen sjangerlitteratur i toppen av statistikken lavere enn i Sverige, men langt høyere enn i det regulerte Norge anno 1993. Det fantes ikke kanoniserte forfattere eller klassikerlitteratur på de ti første plassene, verken i det liberaliserte Sverige anno 1981 eller i det deregulerte Norge anno 2007. I Norge anno 1993 fant vi, i tillegg til en god porsjon underholdningslitteratur,   både en kanonisert forfatter, en norsk klassikerforfatter og tre bøker skrevet av kritikerbelønte forfattere. Misforstå meg rett: Det er imidlertid ingenting galt med underholdningslitteratur. Det som er foruroligende, er ikke at folk koser seg med en god krim, men at samfunnet blir fattigere på impulser hvis alle leser det samme. I neste instans kan en også undre seg over berettigelsen av den offentlige litteraturstøtten, hvis forlag og bokhandlere i stadig større grad satser på litteratur som selger så godt at den ikke trenger støtte.

          I det deregulerte Sverige og Norge anno 1981 og 2007 var tallet på kritikerbelønte forfattere langt lavere enn i det regulerte Norge i 1993. I det regulerte Norge anno 1993 fant vi kritikerbelønt litteratur skrevet av forfatterne Herbjørg Wassmo, Roy Jacobsen, Bjørg Vik og Lars Saabye Christensen på hele tolv av de førti første plassene.

          Den mest slående forskjellen finner vi i innslaget av formelbasert underholdningslitteratur. I det liberaliserte Sverige og Norge (1981 og 2007) finner vi henholdsvis tretti og tjue slike bøker blant de førti mest utlånte bøkene. I Norge dreier det seg i hovedsak om kriminal- og spenningsforfattere, som sammen er å finne på tjue av de førti første plassene. Dette står i skarp kontrast til situasjonen i Norge i 1993. På denne utlånsstatistikken var formellitteraturen representert på åtte plasser.

 

«Books are a different item»

Allerede tidlig på 1990-tallet slo EU-kommisjonen fast at «books are a different item». Med dette mente kommisjonen at hvis vi skal beholde en viss bredde og et visst mangfold i bokverdenen, kan ikke bøker underlegges de samme reglene for frikonkurranse som vin eller fisk. Mange EU-land har fast bokpris, og ved tusenårsskiftet gikk Frankrike, som da hadde formannskapet i EU, så langt som til å foreslå at alle EU-land skulle innføre fastpris på bøker. Også blant de ledende norske forleggerne er det i dag et stort flertall for faste bokpriser.

          Samme året som Frankrike foreslo faste priser på bøker i EU, begynte dereguleringen av det norske bokmarkedet. I 1999 og deretter i 2005 ble aktørene i bokbransjen enige om nye og lite kulturforpliktende bokavtaler. I slutten av 1990-årene kunne bransjen ha sett til svenskene, som i 1999 tok rev i frikonkurranseseilet gjennom det såkalte «litteraturstödet» i 1999, Og i 2005 kunne moderniseringsminister Morten Meyer ha valgt å lytte til sine venner i «frikonkurransens høyborg» og forberedt et lovforslag om fast pris på bøker. I stedet valgte han å liberalisere bokprisene.

 

Gulrot og pisk

«Hvis bokbransjen ønsker bare å tenke butikk, står de fritt til det, men i Norge betaler butikker moms,» kommenterte (daværende kulturminister) Trond Giske i forbindelse med språkmeldingen Mål og mening. Denne meldingen slår fast at støtten til innkjøpsordningene både for norsk og for oversatt litteratur skal økes. Men dette skjer ikke uten betingelser. Distribusjon av bøker som omfattes av innkjøpsordningene er blitt svekket med de nye bokavtalene, advarte Giske og raslet med momsvåpenet.

          Kampen om bokkronene er stadig blitt hardere. Det ferskeste eksemplet er dagligvarekjeden Norgesgruppen, som er i ferd med å øke sine eierandeler i bransjen. Norgesgruppen Bok og Papir står i dag som eier av en liten håndfull profilerte Libris-bokhandler. Flere oppkjøp er varslet.

          Liberaliseringen av bokavtalene fra 1999 og framover på 2000-tallet, er, sammen med den øvrige fristillingen av bransjen, et direkte uttrykk for en skjerpet kampen om bokkronene. Denne utviklingen går på bekostning av bredden i bransjen. For å hanskes med dette, må kulturministeren bruke både gulrot og pisk. Dette må gjøres ved å legge de strukturelle betingelsene til rette slik at bransjen i framtida tvinges til å prioritere både «børs og katedral».  En lov om fastpris er en mulig og realistisk framgangsmåte. Ikke minst fordi flertallet av de dominerende norske forleggerne (etter de har sett konsekvensene av den utviklingen de selv har satt i gang), nå ønsker seg en slik lov.

 

 

(Artikkelen er forkortet. Originalen sto i Nytt norsk tidsskrift, nr 1, 2009)