Sommerlektyre: Fra Baedeker til Lonely Planet

36-40 Reiselitteratur - hovedbilde brukes s 36-40.jpgSommerferien står for døren, og da kommer reisehåndbøkene fram. Mange har allerede reist i bøkene siden i vinter.

 Bli med på en sveip gjennom reisehåndbøkenes kulturhistorie. (Illustrasjonsfoto: Trond Isaksen)

Av Reidar Jensen, frilansjournalist

36-40  Reiselitteratur - hovedbilde brukes s 36-40.jpgSommerferien står for døren, og da kommer reisehåndbøkene fram. Mange har allerede reist i bøkene siden i vinter. 

Bli med på en sveip gjennom reisehåndbøkenes kulturhistorie. (Illustrasjonsfoto: Trond Isaksen)

Av Reidar Jensen, frilansjournalist 

Reiseguidene har en lang historie - kongen over alle reisehåndbokutgivere var tyskeren Karl Baedeker, som startet firmaet sitt i 1827. Forlaget hans eksisterer stadig, men med den moderne masseturismen og senere også ryggsekkturismen, har Lonely Planet og andre nye utgivere tatt det meste av markedet. Og Norge var tidlig ute - den første norske reisehåndboken kom allerede i 1774.

            Reiselivet har likevel enda lengre røtter. Allerede i romertiden kan vi snakke om en slags «turisme», når den romerske overklassen reiste til Alexandria og andre interessante steder for å pleie helsen, se på minnesmerker, spise eksotiske retter og møte hverandre. Det ble tilmed laget inngående beskrivelser av disse stedene og de mange merkverdighetene man kunne vente å finne der.

            I middelalderen dro mange ut på handelsreiser og pilegrimsferder, og fra 1200-tallet og utover var pilegrimsveiene i Europa såpass godt utbygd, med herberger og klostre som tok imot reisende, at vi nesten kan snakke om en tidlig masseturisme. Canterbury Tales av den engelske 1300-tallsforfatteren Geoffrey Chaucher kan neppe kalles en reisehåndbok, men den gir i hvert fall en livlig beskrivelse av reiselivet i middelalderen, og av stedene de mer eller mindre hengivne pilegrimene hans toger gjennom.

            Norske Kongespeilet fra 1200-tallet gir derimot en god del henvisninger om hvordan den høviske reisende bør opptre i utlandet, enten han er på handelsferd eller diplomatisk reise. Samtidig skinner nok også vår gode, norske mistro til det fremmede og uvante, gjennom. Vi får vite at mange av de vi møter er ute etter pengene våre, og at det derfor lønner seg å være på vakt og bare inngå forretninger med «gode og ærlige menn». Aller helst bør vi, eller frendene våre, kjenne disse mennene på forhånd, for gode kontakter er mye verdt.

            I tillegg kan vi lese om vind- og seileforhold, samt om severdigheter og underverk både i Norge, Irland og på Island, noe som sikkert kunne være både til nytte og glede for den reisende. Blant underverkene på Island er sjøuhyret Kraken, og også de islandske vulkanene får bred omtale.

 

Den store dannelsesreisen

Fra 1600-tallet og utover, etter at religionskrigene i Europa var over, kom så den store, klassiske «dannelsesreisen». Da ble det nemlig skikk og bruk at studenter og sønner av adelige eller i hvert fall velstående familier, reiste ut i Europa for ved selvsyn å skaffe seg kultur og dannelse, ved å oppsøke kjente steder og severdigheter, og om mulig treffe noen av samtidens store ånder. Ikke minst i Storbritannia var en slik reise nesten et «must» for alle som ville kalle seg gentlemen eller skjønnånder.

            Heller ikke da ble det utgitt spesielle reisehåndbøker, selv om det i samtidslitteraturen ofte er henvisninger til slike reiser og beskrivelser av stedene som ble besøkt. De unge mennene som ble sendt ut, fikk med seg introduksjonsbrev og penger, samt tjenere som sørget for den praktiske tilrettelegningen. Skikken la imidlertid, sammen med litteratur og forelesningene på europeiske universiteter, mye av grunnen for det vi kan kalle en felles europeisk dannelseskultur.

            Hvordan dette ellers kunne ta i vei, kan vi lese i den britiske 1700-tallsforfatteren Laurence Sternes uforlignelige Herr Tristram Shandys liv og meninger. Her begir både far og sønn seg på dannelsesferd til Frankrike, med noe vekslende resultater. Dannelsesreisene bredte seg også raskt til Nord-Europa, og en utmerket skandinavisk skildring fra denne perioden finner vi i den danske dikteren Jens Baggesens bok Labyrinten fra 1789.

            Her reiser dikteren sammen med noen venner fra København til Basel i Sveits. Underveis besøker han det da fasjonable kurstedet Pyrmont, oppsøker den i samtiden høyt ansette tyske dikteren Friedrich Gottlieb Klopstock, klatrer til topps i tårnet på den mektige domkirken i Strasbourg og møter tilmed «franske revolutionister».

            Boken er mer en sjelelig og litterær reise enn en egentlig reiseskildring, og Baggesen klager selv i forordet over at de fleste reisende forfattere «lade blot deres Legemer flyttes, medens deres Siele, saalænge denne Forflytning varer, blive staaende ». Baggesen er derimot ikke stillestående, og boken gir derfor trolig en god innføring i de tankene og følelsene som preget datidens unge intellektuelle når de reiste ut for å oppdage Europa og verden.

 

«Fjellål» og Napoleon med sin hær

Også norske diktere bega seg på et tidlig tidspunkt reiselivet i vold. For eksempel står Henrik Wergelands skildringer fra sin reise i Nord-Frankrike i 1831 fram som glitrende og levende journalistikk den dag i dag, enten han skildrer folkelivet eller spiser fransk «fjellål», med andre ord huggorm, eller andre lokale delikatesser. Melankolikeren Johan Sebastian Welhaven skal på sin side ha vært mer fascinert av det store likhuset i Paris, der blant annet de mange som druknet i Seinen, ble brakt inn. Han ble riktignok aldri noen norsk Edgar Allan Poe - men sansen for det uhyggelige og fantastiske, samt den overlegne stilistiske evnen, kan i noen grad ha vært beslektet.

            At de to norske dikterne reiste ut i Europa på nettopp dette tidspunktet, var imidlertid ikke tilfeldig. I nesten 25 år, fra de franske revolusjonskrigene begynte i 1792 til slaget ved Waterloo i 1815, var det europeiske kontinentet mer eller mindre stengt for vanlige reisende. Napoleonskrigene, med stadig skiftende allianser, gjorde det høyst uttrygt å reise. Da grensene åpnet igjen, var reiselysten derfor enorm.

            En annen faktor var at Napoleon, for å få hærstyrkene sine raskt fram, hadde rustet opp det europeiske veinettet og satt det i så god forfatning som datidens hjelpemidler tillot. Den tredje faktoren var den begynnende industrialiseringen og den relative velstandsøkningen, som gjorde det mulig ikke bare for engelske lorder, men også for det voksende industri- og handelsborgerskapet og deler av middelklassen, å reise for sin fornøyelses skyld. Samtidig gjorde diligencer og nye ruteforbindelser det lettere å reise for den som ikke selv hadde hester og vogn. Dermed var alt duket for den foretaksomme Karl Baedeker, som startet reisebokforlaget sitt i Koblenz i Tyskland i 1827.

            Bøkene til Baedeker var noe helt nytt. Mens tidligere reiseskribenter i stor grad hadde vært opptatt av egne inntrykk og refleksjoner, skrev Baedeker bøker preget av fakta og praktiske opplysninger. Han fikk i 1836 følge av John Murray i Storbritannia, som utga bøker i samme stil for et engelskspråklig publikum. Baedeker og Murray kom til å sette standard for alle typer reisebøker til langt inne i det 20. århundre.

 

«Samtaler med orientalere»

Baedeker-bøkene ble snart uunnværlige for alle «siviliserte reisende», enten de nå hadde tenkt seg til Canada, Egypt eller Palestina. De første utgavene er i dag store samlerobjekter og blir solgt for høy pris både i Storbritannia og andre land. Bøkene har også vært flittig benyttet av forfattere som ville gi romanene sine autentisk bakgrunn, eller som ville vite hvor lang tid det tok for romanfigurene deres å forflytte seg fra det ene stedet til det andre.

            Gamle Baedeker kunne riktignok være svært konkret i rådene sine. Når turistene hans for eksempel blir overfalt av innpåslitne selgere ved pyramidene i Egypt, anbefaler han sterkt «bruk av stokk». De første bøkene hans hadde også et kapitel om «samtaler med orientalere» - et kapitel som i nyere og mer politisk korrekte tider er blitt utelatt.

            Den første boken Baedeker lagde, var beregnet for reisende på Rhinen. Etter hvert utvidet han området til å omfatte Tyskland, Belgia, Nederland og det østerrikske keiserriket, ikke minst etter at han hadde fått konkurranse av Murray. I tillegg til historiske og geografiske opplysninger kommer han hele tiden med praktiske råd og vink, og han var tidlig ute med kart og illustrasjoner. Han kom med eksakte råd både når det gjaldt prisen på hotellværelser og måltider, og størrelsen på drikkepengene, Det var også han som innførte systemet med stjerner alt ettersom han fant servicen og hotellet eller restauranten god eller dårlig. Ikke alle hotell- og kneipeverter var like begeistrede for systemet, og Baedeker ble da også omtalt som «alle europeiske utsugeres skrekk».

            Etter Baedekers død fortsatte familien utgivelsene og utvidet gradvis virksomheten. Firmaet ekspanderte helt til 1914, da første verdenskrig begynte. Deretter ble det mer urolige og uryddige tider, og under andre verdenskrig kom Baedeker i dårlig selskap, ved blant annet å utgi en reisehåndbok for «Generalguvernementet» - de tyskokkuperte områdene av Polen. Dessuten kom de såkalte «Baedeker-bombingene» - bombeangrepene i 1942 mot de engelske byene Exeter, Bath, Norwich, York og Canterbury, etter at den tyske toppnazisten Gustav von Storm hadde erklært at alle britiske byer «med tre stjerner i Baedeker» skulle bombes.

            Året etter ødela allierte bombefly Baedekers hovedkontor og arkiv i Leipzig. Det tok derfor tid før selskapet gjenvant renommé og produksjonskapasitet - og i mellomtiden overtok andre reisebokprodusenter mye av markedet.

 

«Spadseregange paa Kirkegaarden»

Også nordmenn kastet seg tidlig på den nye trenden med håndbøker for reisende. Allerede i 1828 utkom det en slags reiseguide for Kristiania. Den norske hovedstaden hadde da ikke så mye å by på av severdigheter, bortsett fra «et Anatomikammer, der ennu savner mange Præparater» og «et astronomisk Laboratorium, der har et meget indskrænket Lokale på Aggershus Fæstning». Av utendørs fornøyelser anbefaler guiden «skyggefulde Spadseregange paa Vaar Frælsers Kirkegaard», samt sledeferder og skøyteløp om vinteren.

            Før dette hadde imidlertid flittige embetsmenn på reise i Norge kommet med flere veivisere, samt ganske detaljerte beskrivelser av byer og tettsteder. I 1774 kom Hans Holck med Norsk Veyviser for Reysende, som inneholder opplysninger om avstander og skysstakster. I 1786 kom et eget reisekart over Norge tegnet av Chr. Jochum Pontoppidan, tildels basert på et tidligere kart fra 1757, og utgitt sammen med boken Geographisk Oplysning, som inneholdt opplysninger om postruter, samt andre data av interesse for reisende.

            I 1816 ble det, med anonym forfatter, utgitt en bok ved navn Landeveiene mellem Norges Stæder, som senere kom i flere utgaver. Boken inneholdt stort sett lister over skyssteder, men for første gang var det også kommet med en fortegnelse over historisk interessante steder langs veiene.

            Den første egentlige reisehåndboken, med illustrasjoner, kom i 1847. Da ga forleggeren Chr. Tønsberg ut boken Norge. Illustreret Reisehaandbog, som senere også ble oversatt til engelsk. Og i 1879 kom historikeren og geografen Yngvar Nielsen med sin Reisehaandbog over Norge, som var laget etter mønster av de da også i Norge kjente Baedeker-bøkene, og som snart stilte de andre norske bøkene fullstendig i skyggen. Nielsen fortsatte å utgi denne boken, som på folkemunne snart fikk navnet «Yngvar», helt til 1915, da andre overtok.

 

Fotvandringer, bilturisme - og Simon Spies

I tiden fram til 1940 kom det stadig flere norske reisehåndbøker, blant annet i regi av NSB. Etter krigen kom Landslaget for Reiselivet i Norge med håndbøker som inneholdt både kart, fotografier og artikler, og snart kom også NAFs populære veibøker. Økt velstand førte nemlig til at stadig flere nordmenn fikk bil. Dermed økte også bilturismen, og det oppsto et behov for en helt ny type reisehåndbøker.

            Samtidig begynte det å komme håndbøker for fotturister, syklister og andre grupper. Turboken Til fots kom allerede i 1948, og senere fulgte flere håndbøker om vandringer i bestemte fjellområder. Det samme gjaldt Den Norske Turistforenings meget populære årbøker, der område etter område ble dekket både sommer og vinter.

            I løpet av 1960-årene fikk nordmenn dessuten sans for ferie i utlandet, og både Mallorca og andre steder i Syden ble populære reisemål. Det danske reisebyrået Tjæreborg, drevet av sognepresten i Tjæreborg på Jylland, ble et begrep og slo snart gjennom også i Norge. Det samme gjorde den fargerike danske reiselivskongen Simon Spies, som ble et fenomen i hele Norden og kanskje for alvor var den som fikk ikke bare dansker, men også nordmenn, svensker og finner til å begi seg ut i verden, på «pakketurer». Alle aviser med respekt for seg selv fikk reiselivssider, og fargerike brosjyrer og kataloger med fristende reisetilbud lå snart på nær sagt alle stuebord.

 

Hippier og klimaturister

Masseturismen og pakketurene ble en stund ille utskjelt både for kulturløshet og dårlig innkvartering, og det er hevet over tvil at 1700-tallets elegante og kultiverte «dannelsesreisende» nok ville ha hevet øyenbrynene en smule dersom de hadde hørt om nordboernes grisefester på Mallorca. Men i og med den enorme velstandsøkningen etter den andre verdenskrigen var turistindustrien kommet for å bli, og fikk etter hvert flere og flere innslag. Både kulturreiser og langtidsferier i Syden ble vanlig, og et stykke ute på 1970-tallet var også den individuelle reisen, reisen utenfor allfarvei og med enkelt utstyr, kommet på mote igjen.

            Da fikk verden også oppleve fenomenet Lonely Planet, som i dag er verdens største utgiver av reiseguider både på papir og digitale plattformer. Selskapet ble startet i Sydney i Australia i 1973 av ekteparet Tony og Maureen Wheeler. Den direkte og praktiske tilnærmingen i håndbøkene deres tiltalte ungdommen, og i noen år ble Lonely Planet bibelen for alle som tok den klassiske hippieturen mellom Australia og Europa, over India og Midtøsten. Det kom etter hvert en hel serie med bøker, og i 1990-årene begynte selskapet også å dekke Europa og de amerikanske kontinentene.

            I 2007 ble 75 prosent av selskapet kjøpt av opp av BBC Worldwide, og er nå mer populært enn noen gang. Selskapet utgir alle typer reiseguider, også når det gjelder mat, restauranter, naturparker, bykart og kalendere. Det har sitt eget nettsamfunn, med 600.000 medlemmer, og er på Facebook og egne blogger. I 2006 satte selskapet i gang en kampanje for å få turister til å fly mindre, av hensyn til klimaet. De siste årene er tv-serien Globe Trekker, som er inspirert av Lonely Planet, blitt et trekkplaster med programledere som er meget populære også i Norge.

            For øvrig oppfordrer både Karl Baedeker og forfatteren av Kongespeilet oss til å være høflige og respektere skikk og bruk i landene vi kommer til, for da får vi også mer ut av reisen. Det er kanskje ikke alltid at norske turister klarer å leve opp til dette - av den grunn er rådene minst like gode i dag som den gang.